Riene blir bare mer intense, men er vanskelige å ta tiden på. Følte de kom nesten i ett sett, men at flere varte bare 30-40 sekunder. Kastet opp på de lengste, så etter å ha kastet opp hvert tiende minutt i tre timer, begynte jeg begynte å bli utslitt!
Så, etter en time, ringte jeg føden igjen. Tonen var litt den samme, men jeg sa at jeg gjerne ville komme inn for en vurdering – og i hvert fall noe kvalmestillende. Det var heldigvis greit, for da jeg kom inn kunne ingen tro hva de kjente! Var allerede 7-8 cm åpning, og hun måtte faktisk få en kollega til å dobbeltsjekke da hun ikke trodde at det var mulig. Så da fikk jeg føderom og pappaen fikk også komme inn.
Riene fortsatte med stor hyppighet, det var ofte bare 30-40 sekunder pause mellom hver. Fikk epidural etter en times tid, og det tok heldigvis knekken på toppene. Jeg var så sliten at jeg nesten ikke hadde øynene åpne, så mannen min satte på spillelisten jeg hadde laget – og det var helt nydelig! Hørte på alle mine rolige yndlingssanger, og jeg kjente jeg nesten sovnet mellom slagene.
På 9 cm gikk vannet, men det var dessverre misfarget. Da ble alt litt mer stress, og vi skjønte at det kunne være skummelt. Jeg fikk ganske fort feber og måtte ha antibiotika, men takket være kurset i hypnobirthing (og en fantastisk jordmor på Ullevål), klarte jeg å beholde roen og stole på at de hadde kontroll.
6 timer etter at jeg kom på sykehuset var det endelig tid for å presse! Det var en heftig opplevelse hvor jeg flere ganger hadde lyst til å gi opp, men jordmor og mannen min heiet og fikk meg til å fokusere. Drømmen gikk i oppfyllelse da hun kom ut med Circle of life fra Løvenes Konge på høyttaleren! (Min yndlingssang, og også sangen vi hadde som innmarsj i kirken da vi giftet oss i fjor.)
Endelig kom vår lille Lycke <3
Nå ser jeg tilbake på en fin fødsel takket være at jeg forberedte meg og visste hva som skjedde i kroppen og hvordan jobbe med den og ikke mot. Hadde det ikke vært for all kvalmen, hadde det vært en perfekt opplevelse.
Lytt til podcast om fødselsangst:
