Klokka 5.00 måtte jeg bare stå opp. Hvert 20. minutt kom en ri. Jeg la meg i badekaret med varmt vann, jeg hadde hørt en gang at det skulle hjelpe slik at fødselen kommer bedre i gang. Mannen min spurte meg om han kunne reise til jobben eller om han skal heller bli hjemme. Jeg sendte han bare til jobben, på grunn av at det jo fortsatt bare var 20 minutter mellom riene.
Omkring klokka 12.00 begynte riene å komme hver 10. minutt. Jeg ringte svigermor og fortalte hvordan det lå an… Hun var mye mer nervøs en meg og sa bare: «Du må reise til sykehuset nå!!! Det kan gå fort når det først skjer, og du må ringe Steven, han trenger jo en time for å kjøre hjem å hente deg.”
Men jeg tok det med ro og gikk ut og spaserte litt rundt… det er jo godt til å bevege seg litt, tenkte jeg, riene skal jo komme i gang. Da jeg var hjemme igjen, ringte eg til jordmoren min. Hun sa at jeg skulle ringe mannen min, og at vi skulle bare kjøre til Stavanger. Vi hadde jo en time å kjøre og. Så ringte jeg, og da mannen min var hjemme kom riene hver 5. minutt. Men jeg tenkte, jeg må jo lage noe mat til han, han er sikker sulten og han må jo være i god form når han er med til fødselen. Etter at vi hadde spist reiste vi endelig. Det var fremdeles 5. minutter mellom hver ri. Jeg tenkte at det egentlig ikke var så særlig vondt. Husker jeg sa til mannen min: ”Jeg håper bare det ikke er falsk alarm.”
Da vi endelig kom fram til Fødeloftet undersøkte jordmor meg. Åpningen var på 2 cm og jeg hadde ekte rier. Barnet kommer sikkert i natt eller i morgen tidlig. Vi gikk i trapper for at riene skulle bli kraftigere, men de kom fremdeles hvert 5. minutt. Jordmoren anbefalte oss å reise til byen for å spise noe sterk mat. Så dro vi og spiste god kina-mat, mmm …
Kl. 22.00 var vi tilbake på sykehuset, men riene var ikke sterkere. Nei, de var mindre og mer uregelmessige. Jeg hadde fremdeles bare 2 cm åpning. Vi lå oss til å sove, og neste morgen spurte jordmor hvordan det lå an med riene. Jeg måtte svare at jeg trodde de var helt borte. CTG-en viste det jeg trodde, det var bare noen små rier igjen. ”Du er nok ikke i fødselen enda,” sa jordmor. Jeg måtte bare grine, for jeg følte meg så dum. ”Det var jo ekte rier,” sa jeg. ”Du må ta det med ro,” sa jordmor, og så måtte vi bare reise hjem igjen.
Hjemme var jeg helt deprimerte og det gikk flere dager. Hver kveld hadde jeg rier hvert 5. minutt, og de kom etter hvert kraftigere og tettere. Men jeg tenkte at nå skal jeg vente. Jordmor hadde sagt at jeg skulle vente så lenge at jeg ikke hadde lyst til å snakke når riene kom. Familien min forstod ingenting. Alle spurte hvorfor de ikke satte i gang fødselen og de var bekymret for babyen, og da ble jeg enda mer deprimert. Følelsene gikk opp og ned, jeg grein flere ganger og var i tvil om jeg skulle reise inn igjen.
