En morgen i september tikker en melding inn på telefonen min: Marianne, som venter sitt andre barn, har begynt å kjenne murringer i natten. Det er ennå tidlig i forløpet, så jeg stresser ikke avgårde, men pakker meg rolig i bilen og kjører til Drammen. Marianne skal føde hjemme, så det er dit jeg drar, til den lille leiligheten på solsiden av Drammen.
Jeg kommer til et stille hus. Marianne og mannen hennes, Jon, sover litt, så jeg lukker meg inn og slår meg til ro i sofaen. Det er godt å kjenne at jeg er der og har god tid; det er nok av de gangene hvor jeg føler jeg kjører til fødestedet med hjertet i halsen av frykt for ikke å rekke det. Fin høstsol fyller rommet, jeg drikker kaffe og synker litt inn i meg selv. Marianne står opp en liten stund etter, hun har fortsatt murringer, men ikke helt regelmessige. Så kommer Olaug, mammaen hennes, etter å ha kjørt den vordende storesøsteren Martine på skolen.
Vi skravler, strikker, drikker kaffe, spiser boller og har det veldig hyggelig. Her og der tar Marianne pauser hvor hun puster seg gjennom riene, men hun skal strikke. Vi ler mye av det. Jeg tar litt bilder og filmer korte klipp. Jon våkner, spiser boller, vi har det fortsatt veldig hyggelig, men Marianne må oftere ha pauser, hun legger bort strikketøyet nå; det øker på.
Jordmødrene Cathrine og Bippi fra Jordmorteamet kommer, og det fungerer nesten som et grønt lys for kroppen til Marianne – nå skrur det seg til skikkelig. Fødebassenget fylles. Olaugs varme hender ligger på korsryggen hennes og Jon er der hele tiden, tett på. I bassenget finner hun lydene sine, kroppen tar fullstendig over, og ikke lenge etter kommer nydelige lille Vilje svømmende ut. Det er over, og det nye livet begynner.
