Ikke nok rier?
Klokken 19 ankommer vi sykehuset, og jeg blir lagt inn på et undersøkelsesrom. De fester en rieregistrator på magen min, og den skal jeg ligge med i 20-30 minutter. Mens jeg ligger her har jeg typisk nok for lite/få rier, men de kommer med én gang jeg beveger meg.
Overlegen kommer inn og sier at siden jeg har hatt omgangssyken, er det mest sannsynlig det som har forårsaket litt sterke kynnere. Jeg mener det heller var kroppen som gjorde seg klar til fødsel, for det samme skjedde med de to eldste.
De tar en utvendig ultralyd, og alt er fint med den lille. Han blir estimert til å være 1600 gram. Så tar de en innvendig ultralyd for å sjekke om "kynnerne" har påvirket livmorhalsen. Med ett blir det stille, og de ser på meg med alvorlig ansikt og sier: "Livmorhalsen har flatet helt ut! Jeg kontakter nyfødtposten."
Prøver å utsette fødselen
Ei jordmor triller inn ei seng, og ber meg om å ta av meg buksa slik at de kan sette en lungemodningssprøyte i låret mitt. De setter veneflon i håndleddet mitt, og gir meg riestoppende medisiner. Jeg får streng beskjed om å ligge helt flatt. Jeg får ikke lov til å reise meg for å gå på do en gang – da må jeg bruke bekken!
Klokken 20 blir jeg trillet inn på en fødestue. En intensivsykepleier og en barnelege kommer fra nyfødtposten for å fortelle litt om hva vi kan forvente oss etter at barnet er født. De har også med litt informasjonspapirer vi kan bla litt i etterpå. Jeg prøver så godt jeg kan å høre etter, men riene er sterke og tette.
Det går fort
Klokken 21 sjekker de åpningen, og den er nå fem centimeter! De skjønner at i kveld/natt blir det fødsel, så de stopper medisinene. De har uheldigvis ikke fungert slik vi håpet. Jeg får epidural slik at jeg kan samle tankene litt, og prøve å innstille meg på hva som er i vente. Jeg er redd, fortvilet, og har mange tanker. Hvor liten er han? Kommer han til å klare seg? Hvorfor skjedde dette? Og så videre.
Klokken 22 er det vaktskifte, og vi får ei ny jordmor – ei kjempekoselig, eldre dame. Hun tar en sjekk, og nå har jeg 7-8 centimeter åpmning. Jeg går på do et par ganger, og vi snakker om situasjonen. Hun sier at når jeg skal trykke, så kommer det til å være en del leger og spesialister i rommet som skal ta seg av den lille.
Jeg må tisse!
Når klokken er 22:30 får jeg en sterk trang til å tisse, og kjenner litt trykk nedover. Jordmor sier at jeg ikke må på do, for jeg var på do bare ti minutter tidligere. Hun sjekker meg igjen, og sier at det er fostervannet som presser mot fødselskanalen. Om hun tar vannet, vil trykket lette. Nei, det vil jeg ikke! Jeg er ikke klar for å presse han ut helt enda. Så da venter vi litt til. Klokken 23 kjenner jeg et enormt trykk nedover, og jeg er overbevist om at jeg MÅ tisse! Jordmor ler og sier "Hvis jeg får ta vannet, så forsvinner trykket." Det blir til det da...
Klokken 23:15 tar jordmor vannet. Det er mye! Og jeg blør litt mer enn det som er normalt.
Les også disse fødselshistoriene:
En kjapp drømmefødsel
Elliot ble født på ferie i Wales
Min flotte fødsel
En liten gutt kommer til verden
Klokken 23:30 blir resten av teamet tilkalt, og rommet er fylt med leger – 8 stykker! De setter en sonde på hodet til lillegull. Fosterlyden synker og forsvinner. De vil ha meg over i fødestilling (til nå har jeg ligget i ei vanlig sykehusseng). Klokken 23:34 er han ute, etter to pressrier!
Han gråter av full hals, og puster! De klipper navlestrengen, og tar ham bort på bordet hvor de undersøker ham. De pakker ham inn i en spesiell pose for at han skal holde på varmen. Han er så sterk, så liten, så perfekt!
Jeg får holde ham i noen sekunder før de tar ham med til nyfødtposten. De syr to pyntesting på meg, og jeg blir trillet inn til sønnen min i en rullestol. Gutten min var 1656 gram, 42 centimeter lang, og 28,5 centimeter rundt hodet.
Går heldigvis bra
De neste fire døgnene ligger han med CPAP som hjelper lungene å holde seg oppblåste. De tar flere prøver av ham, og undersøker hjernen hans med ultralyd for å sjekke om han har en hjerneblødning. Det er ikke usannsynlig ved en prematur fødsel. Alle prøvene er fine, og alt har gått over all forventning.
Allerede 25 dager senere får vi ta med oss sønnen vår hjem på perm. Det er en lykkens dag. Da er knøttet knappe to kilo, og 45 centimeter lang. Det har vært 25 dager med mye følelser og savn. Han har blitt matet med sonde i tre uker, men klarer å spise selv nå, så jeg ammer ham.
Etter to uker i perm, men hyppige vektkontroller på sykehuset, ser alt bra ut. Og vi blir utskrevet.
