Jeg har alltid sagt at jeg kom til å føde før terminen 4. august.. Men hadde aldri trodd det skulle bli så mye før tiden! Dette er historien om da Leon Elias kom til verden!
Det hele begynte lørdag 13.juni. Jeg hadde svake mensmurringer i korsryggen og slimproppen gikk.. Følte meg litt rar i kroppen. Jeg ble litt engstelig siden jeg kun var 32 uker på vei. Ringte legevakta og avtalte at jeg skulle få komme inn til en liten sjekk. Da jeg kom til legen snakket vi litt før hun tok blodtrykket, det var helt fint! Ble ført inn på naborommet for å få en underlivsundersøkelse. Fikk da beskjed om at jeg hadde 3 cm åpning og at fødselen snart ville skje, i løpet av samme dag eller senest en uke senere! Det var vel ikke så mye annet å gjøre enn å vente nå!
Det hele begynte lørdag 13.juni. Jeg hadde svake mensmurringer i korsryggen og slimproppen gikk.. Følte meg litt rar i kroppen. Jeg ble litt engstelig siden jeg kun var 32 uker på vei. Ringte legevakta og avtalte at jeg skulle få komme inn til en liten sjekk. Da jeg kom til legen snakket vi litt før hun tok blodtrykket, det var helt fint! Ble ført inn på naborommet for å få en underlivsundersøkelse. Fikk da beskjed om at jeg hadde 3 cm åpning og at fødselen snart ville skje, i løpet av samme dag eller senest en uke senere! Det var vel ikke så mye annet å gjøre enn å vente nå!
Kynnere, kynnere, kynnere…
Søndag (14.juni) fikk jeg merkbare kynnere for første gang. Det var mellom 10-20 minutter mellom hver. Det hjalp ikke å endre stilling. De var der uansett om jeg gikk, satt eller lå. Ringte fødeavdelingen for å høre hva vi skulle gjøre. Samboeren min skulle sørover for å hente barnevogn samme dag, så vi ville være sikker på at det ikke ble fødsel før jeg skulle sende ham av gårde. Alle damene i vår familie har hatt raske fødsler. Den lengste fødselen til mamma var på 4 timer! Så regnet sterkt med at min fødsel også ville være slik. Ringte til mamma, hun sa seg villig til å kjøre oss til sykehuset! Vi kjørte Stein-Helge til flyplassen før vi dro på sykehuset. Følte meg da ganske trygg på at det ikke ble fødsel den dagen!
Søndag (14.juni) fikk jeg merkbare kynnere for første gang. Det var mellom 10-20 minutter mellom hver. Det hjalp ikke å endre stilling. De var der uansett om jeg gikk, satt eller lå. Ringte fødeavdelingen for å høre hva vi skulle gjøre. Samboeren min skulle sørover for å hente barnevogn samme dag, så vi ville være sikker på at det ikke ble fødsel før jeg skulle sende ham av gårde. Alle damene i vår familie har hatt raske fødsler. Den lengste fødselen til mamma var på 4 timer! Så regnet sterkt med at min fødsel også ville være slik. Ringte til mamma, hun sa seg villig til å kjøre oss til sykehuset! Vi kjørte Stein-Helge til flyplassen før vi dro på sykehuset. Følte meg da ganske trygg på at det ikke ble fødsel den dagen!
Til føden….
Da vi kom opp på føden, ble vi tatt imot av en jordmor. Hun satte på meg en CTG for å måle pulsen til babyen og for å sjekke om jeg hadde noen sammentrekninger i livmora. Fikk også beskjed om å trykke på en knapp hver gang jeg kjente at Leon bevegde seg. Etter registreringen ble jeg hentet av en lege. Det ble da tatt ultralyd. Alt så bra ut! Leon hadde det bra og det var nok fostervann. Ble underlivsundersøkt igjen, denne gangen med ultralyd også.
Denne legen kunne fortelle meg at det var ikke noe åpning, ikke modent og ingen tegn på fødsel i nærmeste framtid. Du kan tro at jeg følte meg passe teit! Sa til legen at; Jaja, er vel bare litt hysterisk.. Men da fikk jeg beskjed om at det var jeg ikke! Hvordan kunne jeg vite alt, når dette var første gang jeg var gravid! Han sa at var det noe jeg lurte på så måtte jeg ikke nøle med å ringe dem! Så da kjørte jeg og mamma hjem igjen!
…hjemme igjen
Mandag (15.juni) var det ingen endring. Hadde ennå kynnere hele tiden. Fikk klar beskjed av Stein-Helge om å holde meg i ro! For her skulle det ikke skje noen fødsel mens han var vekke nei!
Tirsdag (16.juni) var jeg hos jordmor Hilde her på Fauske. Fortalte henne om alt som hadde skjedd de siste dagene. Var enda litt bekymret. Nå var det bare 10-15 minutter mellom hver gang jeg hadde kynnere. Men neida, da fikk jeg beskjed om at da var det ikke regelmessige kynnere, så jeg hadde ingenting å bekymre meg over! Hun sjekket hvordan fosteret lå i magen og om hodet hadde festet seg. Det hadde det ikke! Fikk også høre hjertelyden til lillegutt. Det var godt det! Ble sendt hjem med beskjed om at jeg trengte så absolutt ikke ta det mer med ro, for her kom det nok ikke til å skje noen fødsel i nærmeste fremtid!
Onsdag (17.juni) var jeg sliten! Hadde ikke fått sovet den natta. Kynnerne holdt meg våken, de var så vonde! Hadde en varmeflaske som ble godt brukt! Det var enda opp til 15 minutter mellom hver gang jeg hadde kynnere. Lå i senga nesten hele dagen, løste kryssord og leste bok! Mellom 15 og 17 beynte det å bli vondere. I 19- tiden ringte jeg til mamma, var sliten og trist. Var ikke noe gøy å være hjemme alene når jeg hadde så vondt! Hun kom og hentet meg og vi dro en tur på Rema 1000 for å kjøpe snop til lillesøstra mi. De skulle ha skoleavslutning og skulle ha med seg litt godt. Møtte tante og onkel på parkeringsplassen, tante lo og sa at nå ble det fødsel! Men jeg nektet, ”kynnerne” var jo ikke regelmessige.
Mandag (15.juni) var det ingen endring. Hadde ennå kynnere hele tiden. Fikk klar beskjed av Stein-Helge om å holde meg i ro! For her skulle det ikke skje noen fødsel mens han var vekke nei!
Tirsdag (16.juni) var jeg hos jordmor Hilde her på Fauske. Fortalte henne om alt som hadde skjedd de siste dagene. Var enda litt bekymret. Nå var det bare 10-15 minutter mellom hver gang jeg hadde kynnere. Men neida, da fikk jeg beskjed om at da var det ikke regelmessige kynnere, så jeg hadde ingenting å bekymre meg over! Hun sjekket hvordan fosteret lå i magen og om hodet hadde festet seg. Det hadde det ikke! Fikk også høre hjertelyden til lillegutt. Det var godt det! Ble sendt hjem med beskjed om at jeg trengte så absolutt ikke ta det mer med ro, for her kom det nok ikke til å skje noen fødsel i nærmeste fremtid!
Onsdag (17.juni) var jeg sliten! Hadde ikke fått sovet den natta. Kynnerne holdt meg våken, de var så vonde! Hadde en varmeflaske som ble godt brukt! Det var enda opp til 15 minutter mellom hver gang jeg hadde kynnere. Lå i senga nesten hele dagen, løste kryssord og leste bok! Mellom 15 og 17 beynte det å bli vondere. I 19- tiden ringte jeg til mamma, var sliten og trist. Var ikke noe gøy å være hjemme alene når jeg hadde så vondt! Hun kom og hentet meg og vi dro en tur på Rema 1000 for å kjøpe snop til lillesøstra mi. De skulle ha skoleavslutning og skulle ha med seg litt godt. Møtte tante og onkel på parkeringsplassen, tante lo og sa at nå ble det fødsel! Men jeg nektet, ”kynnerne” var jo ikke regelmessige.
– Nå er det ikke kynnere lenger!
Da vi kom hjem til mamma satte vi oss ned på kjøkkenet med et par brødskiver og hver vår kopp med kaffe. Mamma så hvor vondt jeg hadde og begynte å ta tiden på disse såkalte kynnerne mine. Det var 5-8 minutter mellom hver og varte i ca. 1 minutt hver gang. Nå måtte jeg opp å gå når jeg kjente at de ”kynnerne” begynte, og sto bøyd over kjøkkenbenken når det sto på! Mamma masserte korsryggen min.
Klokka begynte å nærme seg 22. Mamma ”tvang” meg til å ringe fødeavdelingen. Hun sa at dette var ikke kynnere lenger! Ville ikke ringe før, tenkte på hvor mange ganger jeg hadde vært til kontroll de siste dagene. Ville ikke ha falsk alarm igjen. Men jeg ringte nå.. Fikk beskjed av en jordmor at hun skulle få en lege til å ringe meg tilbake. Men det var samme jordmora som ringte meg tilbake, legen hadde nemlig ikke tid! Hun syntes ikke det hørtes ut som noen fødsel, og jeg var jo tross alt bare i uke 33. Så hun sa at jeg fikk bare ringe legen på Fauske dersom det var noe. Ropte nesten i telefonen at det skulle jeg gjøre, for nå var det vondt! ”Å, nei men kjære deg.. Gjør det vondt? Da ringer jeg ambulanse! Hvor er du?”
I ambulanse til sykehuset
Så da var det bare å vente på ambulansen. Ambualansefolkene hadde hentet jordmor Hilde, så hun kom inn og undersøkte meg. Var moden og hadde 3 cm åpning. Hun var ikke sikker på om at vi kom til å rekke å komme oss til Bodø før babyen var ute, så hun ble med i ambulansen. Stakkars mammaen min måtte kjøre etter, var ikke plass til flere i ambulansen. Så da var det på vei til Bodø med blålys! Ringte til Stein-Helge og fortalte hva som skulle skje! Han var ute i Oslo og feira bursdagen sin han! Stakkars mann.. Det ble ikke fødsel i ambulansen! Kom til sykehuset ca. 23.30, fikk på meg den lekre sykehus-skjorta og tok opp mobilen for å ringe til mamma. Hun var straks framme. Da hun var kommet til Mjønes hadde de stengt veien, de skulle sprenge. Hadde lagt ut mattene og alt. Men da hun forklarte at jeg var alene og skulle føde, fjernet de mattene igjen og slapp henne gjennom. Snille, snille folk!
Epidural tre ganger…
Epidural tre ganger…
Torsdag (18.juni) gikk jeg rundt på fødestue 3. Ventet på at noen skulle komme inn og undersøke meg. Samme legen som jeg var hos på søndag kom inn til meg! Han ble passe sjokkert når han så meg! Jordmor undersøkte meg, hadde enda bare 3 cm åpning. Jaja, da var det vel bare å vente! Fikk servert saft og lystgass! Nå var det virkelig blitt vondt! Fysj så fælt lystgassen smakte, men det hjalp litt! Snakket med Stein-Helge igjen, han hadde fått tak i flybillett, så hvis alt gikk som det skulle, var han i Bodø litt over kl 10.
Ble undersøkt igjen i 02 tiden, hadde kun 3 cm åpning, og riene var så sterke og hyppige at jordmor spurte om jeg ville ha epidural. Jeg hadde på forhånd planlagt å føde uten, men ombestemte meg fort! Anestesilegen kom inn til meg og satte epiduralen. Den virket aldri kjempebra, så jeg måtte ligge med lystgassen uansett. Etter en stund ringte jordmor til legen, og hun kom ned igjen. Det var blitt krøll på slangen inni ryggen, så hun måtte sette på nytt. Men det samme skjedde denne gangen også. Smertene var ikke like intense i en halvtime, men så startet de for fullt igjen. Hun satte en tredje gang, og da fikk jeg beskjed om at dette var siste gang. Så nå måtte det funke. Klokken var da nærmere 06, jeg var så sliten at tårene bare trillet. Men endelig! Epiduralen begynte å virke! Nå kunne jeg jo faktisk slappe litt av og mamma kunne sove litt. Stakkars mamma, hun hadde massert korsryggen min helt siden hun kom på sykehuset.
– Vil ikke ta vannet før Stein-Helge er her!
I 07-tiden kom en jordmor inn og ville ta vannet, da hadde jeg 5 cm åpning. Jeg ville ikke! Sa at så lenge ungen hadde det bra i magen ville jeg vente med å ta vannet til Stein-Helge kom! Og slik ble det også. 10.10 kom en pleier inn og sa til hun hadde en spent kar med seg! Stein-Helge kom inn i rommet. JA, nå kunne endelig ting begynne å skje! Jordmor kom inn og stoppet epiduralen, hun hadde gradvis trappet ned på den. Så tok hun vannet!
Pressriene begynte nesten momentant! Så med mamma på min venstre side og Stein-Helge på min høyre side, begynte jeg å presse! Ellers var det to jordmødre, en lege og en legestudent i rommet. Klokka 11.14 fikk jeg Leon opp på brystet! Vi var blitt foreldre! Født i uke 33+4, en stor gutt med tanke på alderen. 2430 g og 45 cm lang! Han hadde litt pustevansker så han ble lagt inn på nyfødtintensiven og vi måtte være på sykehuset i 3 uker. Leon var så trøtt, han bare sov og sov. De to første ukene fikk han det meste av mat via en sonde i nesen. Alt gikk bra! Nå er Leon en stor plugg på over 4 kg! Mamma sin skatt!
