Jeg hadde en fantastisk jordmor. Hun var jordnær og snill, jeg følte meg ivaretatt. Riene var intense, og jeg følte de aldri slapp. Jordmor fortalte at jeg hadde riestorm, hun ville at jeg skulle få epidural. Det kom en gynekolog inn og undersøkte meg – 4 centimeter åpning.
Svak hjerterytme
Men babyen hadde svak hjerterytme – de overvåket babyen nøye nå. Det kom en anestesilege inn, jeg tenkte at jeg endelig skulle få epidural. Men jeg ble skuffet, anestesilegen ville ikke sette epidural uten å ha ferske blodprøver. Klokken 01.30 ble det tatt blodprøver, og mens jordmor ventet på svar, sank hjerterytmen til babyen. Jordmor kalte på legen og gynekologen, de avgjorde at det skulle bli keisersnitt.
Ting skjedde fort, og før jeg visste ordet av det, satt jeg på operasjonsbenken og anestesilegen skulle sette spinalbedøvelse. Hun bommet på første forsøk, og så bommet hun igjen. Nå var riene så intense at jeg ikke klarte å sitte stille. Det kom en ny anestesilege inn, jeg lente hodet mot anestesisykepleieren som holdt skuldrene mine så jeg satt i ro – jeg følte meg trygg.
Kunne presse
Plutselig slapp smertene, jeg kjente ingenting – det var fantastisk deilig. Da jeg ble lagt ned sa kirurgen "Du har full åpning, vaginal fødsel er best for deg og babyen, nå kan du presse".
Jeg kjente ikke om jeg hadde rier, jordmor la begge hender på magen min og sa jeg skulle presse når hun kjente at magen strammet seg i en rie. Det var kjemperart å skulle presse uten å kjenne pressrier.
Babyen pustet ikke
Babyen snudde seg ikke i bekkenet, og de brukte sugekopp for å snu ham og for å hjelpe ham ut. Jeg presset og de dro, han kom ut på tre press. Klokken var nå 02.29. Mannen min holdt meg i hånden, og jeg hørte babyen min skrike. Men før jeg visste ordet av det løp de ut av rommet med ham. De ropte på mannen min at han måtte bli med. Jeg lå igjen og ble fylt av frykt og uro – det viste seg babyen min ikke skrek. Jeg kunne sverge på at jeg hørte han skrike, men han gjorde ikke det – babyen min pustet ikke.
Jeg lå 2 timer på operasjonsstuen og ble sydd – jeg revnet fra mormunnsåpningen og hele veien opp til endetarmsåpningen. Jeg fikk små beskjeder om babyens tilstand innimellom, "De jobber med ham nå, hjerte-lungeredning", og så kom beskjeden om at han pustet. Jeg begynte å gråte og skjelve. Mannen min kom så ned igjen idet de kjørte meg til postop, babyen vår lå på nyfødtintensiven og måtte ha pustehjelp.
Endelig fikk jeg se ham
Etter noen timer på postop ble jeg trillet opp til barselobserveringen, på veien opp trillet de meg innom nyfødtintensiven og jeg fikk se babyen min. De la ham i sengen min, han var koblet til masse ledninger. Han hadde nesegrime med oksygen og matsonde i nesen sin, rundt håndleddet var han koblet til oksygen og hjerterytmemåler. Tårene fosset, jeg klarte ikke å holde det inne lenger. Han kom med en sår gråt, og jeg holdt ham tett inntil meg.
Kunne gått galt
Babyen vår hadde infeksjon og fikk antibiotika. Han hadde bloduttredelse i ansiktet og blåveis over begge øyne. Men han var likevel det vakreste og flotteste jeg hadde sett. Han responderte godt på antibiotika, og etter 3 dager trengte han ikke lenger oksygen. Vi fikk reise hjem en uke etter. På utreisedagen fikk vi en samtale med jordmor og kirurgen som var med på fødselen. De fortalte da at babyen var nesten 3 uker overtidig, og at morkaken hadde sluttet å fungere. De fortalte at hvis jeg hadde kommet inn til igangsettelse dagen etter den aktuelle dagen, hadde vi dratt tomhendt hjem fra Ahus.
Skal stå på mitt neste gang
Denne gangen gikk det heldigvis bra, men neste gang skal jeg ikke la meg overkjøre av en ultralydtermin når jeg selv vet at den umulig kan stemme! Men til tross for denne opplevelsen, følte jeg meg ivaretatt og trygg hele veien – og leger, jordmødre og sykepleiere strakk seg langt for at jeg og gutten min skulle ha det bra!
