Blues er en merkelig musikalsk genre. I prinsippet kan du spille alle blueslåter du vil hvis du behersker tre grep på gitaren. Men de tre grepene er til gjengjeld helt fundamentale. Så kan du fargelegge med klanger – bygge låten ut – for å si det sånn.
Min erfaring er at det kan være nyttig å tenke i lignende baner når det gjelder fars forhold til fødselen. Det gjelder å ha “tre grep” inne – og så får resten komme rekende på ei fjøl.
En ting er i hvert fall sikkert: Du kan ha lest tonnevis med litteratur, gått gjennom fødselsforløpet tusenvis av ganger og har full oversikt over hva du skal gjøre. Alt dette er din del av fødselsforberedelsene og vil på en eller annen måte komme deg til gode. Men ikke to fødsler er like, og det skjer alltid noe uventet. Derfor må du forenkle det du skal gjøre.
Før vi tar for oss de tre “grepene” du bør/må/kan/skal ha kontroll over uansett, må jeg komme med en liten klargjøring av tankegangen som ligger bak. Så kan du sjøl velge om dette er i tråd med hvordan du ser på det – eller om du er så uenig at du velger helt andre måter å betrakte fødselen og din egen medvirkning på.
Det er en tendens i tiden til at fødestua blir betraktet som et slags opplevelsessenter for fedre. Mange fedre er blitt presset inn i et forventningsmønster om at fødselen skal bli det største de noen gang vil oppleve. Hvis ikke er det noe galt med dem. Slik jeg ser det, er det barnet som er hovedpersonen, så kommer mor – og til slutt far. Fars “jobb” er å støtte mor så godt han kan, det er kun på det området vi fedre kan ha noe å bidra med. Vi kan holde vår kjære i hånda, tørke panna med våt klut, hjelpe til med pusteteknikken eller lystgassen, oppmuntre og støtte det beste vi kan. Ikke vær redd for å si opplagte ting som at hun er flink og gjør det utrolig bra. Om det høres rart ut for deg, kan jeg love at det er fint å høre for henne som føder. Resten kan du trygt overlate til jordmor og pleiere. Du kan altså godt velge å se deg sjøl som “ved- og vannbærer”. Diskuter denne måten å se det på med kjæresten din og hør hva hun tror vil være bra for henne.
Kulturen rundt en fødsel er preget av kvinner og kvinners måte å tenke på. Slik har det vært, og slik bør det også være. Men det skader ikke å ta vare på seg sjøl. Et eksempel på en “kulturkollisjon” er kutting av navlestrenger og morkakens betydning. Tillat meg å bruke meg sjøl som eksempel. Jeg hadde ikke kuttet navlestrengen til mitt eget barn om jeg så hadde hatt en pistol for tinningen. Jeg visste at navlestrengen er følelsesløs og at barnet ikke vil kjenne smerte når fortøyningen går. Om jeg var pysete eller tjukk i huet som ikke så det symbolske i handlingen, spiller ingen rolle. Gjør det du syns er naturlig for deg og dere. Da blir det best.
At det er mange måter å innrette seg på når det gjelder tilstedeværelse under en fødsel, er følgende et eksempel på:
Vi var tre kamerater som fikk barn på samme tid. Den ene klippet navlestrengen og ville se morkaken. Den andre ville verken klippe navlestreng eller se morkaken. Den tredje var ikke til stede under fødselen. I stedet hadde mor med sin beste venninne som sjøl hadde vært gjennom en fødsel. Alle tre parene er fortsatt gift. Ingen har angret på avgjørelsene, og da barn nummer to meldte sin ankomst, var det ingen som gjorde det annerledes. Verken barn, far eller mor ser ut til å ha fått varig mén av at de foretok ulike valg . . .
Moralen blir altså: gjør det du syns er riktig og naturlig for DEG og DERE. Gi blaffen i hva andre sier er «riktig». Og er du uenig med undertegnede, så gi blaffen i meg og kjør ditt eget løp!
Fødestua som elektronisk opplevelsesenter
Det ligger nok dypt forankret i mannskulturen at vi på død og liv skal ha oversikt og kontroll over enhver situasjon. Derfor er det godt å ha noe å støtte seg til når man er nervøs eller usikker, for eksempel et foto- eller videokamera. Kanskje er det å klamre seg til tekniske innretninger en overlevelsesstrategi mange menn benytter seg av under fødselen. I stedet for å være ved mors hode oppe ved puta, friker de fullstendig ut. Noen blir opptatt av alle slags instrumenter og forsøker å engasjere leger og pleiere i samtaler om tekniske aspekter. Andre er så opptatt av å skulle feste fødselen til film eller tape at problemer med kameravinkler og utstyr legger beslag på hele oppmerksomheten.
Husk at du skal være med på en fødsel, ikke debutere som filmprodusent. Klart det kan være greit å forevige minnene fra fødselen, men hva med å vente til barnet er trygt i armene til mor. Trenger verden flere bilder av fødende underliv? Du bør i hvert fall sjekke hva partneren din mener om det på forhånd.
For min egen del vil jeg si at det er kun i min egen begravelse jeg heller vil foretrekke å være bak et kamera enn å delta 100%.
Om fedre og servicebehov på fødeavdelingen
En gang holdt jeg et foredrag på en sykepleierhøgskole etter å ha debutert som forfatter med en bok om fedre og fødsler. Skolen hadde også invitert yrkesaktive og pensjonerte jordmødre. På første benk satt den strengeste eldre damen jeg har sett i mitt liv. Det vil si: hun satt ikke. Hun tronte.
Med det grå håret samlet i en knute – ikke et hårstrå på avveie – og solide never foldet over en like solid brystkasse – boret hun blikket i meg som en mannevond binne. Jeg ble helt satt ut. Hva kunne denne veteranen ha mot meg? Svaret fikk jeg da det ble åpnet for diskusjon etter foredraget. De som tok ordet hadde det til felles at de ønsket velkommen bidrag som kunne føre til at fedre tok større ansvar i forhold til graviditet og fødsler.
Da reiste Søster Diesel seg i all sin skrud – som en Titanic seilende inn på en småbåthavn – og det ble brått stille i forsamlingen. «Jeg hadde håpet å bli spart for dette», tordnet hun. «Typisk for mannfolk. Dere har vært med på én fødsel og da må dere jo selvfølgelig skrive bøker om det. Nå tar dere vel snart over hele jordmorgjerningen også. Men fødsler er ingenting for menn, det vil jeg bare ha sagt. For hva har dere egentlig der å gjøre? Nei, dette går gale veien!»
Ja, hva har vi egentlig der å gjøre?
En fødsel har alltid først og fremst vært kvinners kjerneområde. Hver gang jeg hører fedre legge ut om hvordan de har følt seg tilsidesatt av personalet, ikke fått nok informasjon eller ikke blitt tatt vare på i en situasjon som har ført til store påkjenninger, er det så jeg hører Søster Diesels salver for mitt indre øre. På en måte har hun rett, men hun har rett på en fullstendig gal måte!
Du må regne med at du blir satt på sidelinjen når du ankommer fødeavdelingen. Pleierne er ofte underbemannet og mange innrømmer at de ikke får tid til å ta seg av far som de gjerne ville. I den situasjonen er det lite fruktbart å tenke negativt. Vær heller forberedt at personalet konsentrerer seg om å få barnet ditt ut i verden. Og det er vel det som er det viktigste? Det fins ikke yrkesgrupper i Norge som er bedre kvalifisert for jobben sin enn det jordmødre og barnepleiere er. Hadde det vært OL for yrker ville disse ha høstet mye gull, sølv og bronse til Norge – det er langt mer enn vi kan si om aksjemeglere eller de fleste «mannsyrker».
De fedrene som er i stand til å gi opp forsettet om å ha full kontroll over situasjonen rund fødselen, det er de fedrene som erfaringsmessig er til best støtte for mødrene. De som blir såret og vonbråtne over å bli behandlet «dårlig», de blir for opptatt av seg sjøl – og det er ikke derfor de er der.
Så får dere profesjonelle som leser dette bli flinkere til å være hjelpsomme overfor fedrene. Eller har dere bare invitert oss fordi dere syns dere må?
Springende føtter
Folk som aldri har vært i en seilbåt før, har en tendens til å få hjertet i halsen når seilene går opp og båten legger seg over på siden. Man tror noe er galt fordi man ikke visste at det er normalt at seilbåter tar seg fram i sjøen på denne måten.
Det normale på et sykehus i sin alminnelighet, og fødestua i særdeleshet, er at personalet forflytter seg i rykk og napp akkompagnert av et vell av lyder fra klokker og apparater. Det pipes i personsøkere, og plutselig, som styrt av overnaturlige krefter, sier den du snakker med: “Unnskyld meg et øyeblikk.” Mens du står og klør deg i hodet over hva som skjer, farer plutselig fire hvite spøkelser forbi deg på gangen trillende på et monster av en maskin.
Man kan bli skuggeredd av mindre. På sykehuset kommer vi inn i en verden som de fleste av oss ikke kjenner fra før. Men vi tolker det som skjer utfra de erfaringer vi har fra tidligere. Derfor blir feiltolkningene mange. Vi tolker folk i uniform som springer, og lyder vi ikke kjenner, som tegn på katastrofe og panikk. Men dette er det normale på et sykehus og må ikke forveksles med tilstanden utenfor. Som regel betyr springende føtter og blinkende lys at ting er som de skal være. Man må bare akseptere at det er akkurat like vanskelig for en “sivilist” å vurdere hva som skjer på et sykehus, som det er for en landkrabbe å vurdere seilbåtens bevegelsesmønster.
Hvis en lyd virkelig får deg til å bli skuggeredd, så spør heller en hvitkledd en om hva lyden betyr. De har nemlig møtt “landkrabber” før, men de glemmer ofte i all sin travelhet å informere oss . . .
