Hodet er ikke festet
Klokken 17 skulle jeg ha den tredje pillen. Da fikk jeg beskjed om at det var tre centimeter åpning. Legen kunne egentlig tatt vannet, men siden hodet ikke var festet, ville jeg blitt liggende i sengen, og det ønsket hun ikke. Jeg fikk dermed pille tre og det ble fire nye timer med trasking opp og ned sykehuskorridorer. Den ene fødekvinnen etter den andre kom inn med rier, og forlot avdelingen noen timer senere med en liten velskapt baby i armene. Tårene mine rant hver gang jeg hørte en gråtende baby som sikkert nettopp var kommet til verden.
Les flere fødselshistorier:
Theodor måtte ut – og det kjapt!
Mine to fødselshistorier
Max – en liten kjempe
Siste sjanse i dag
Klokken 21 skulle jeg ha den fjerde modningspillen. Jeg fikk beskjed om at dersom fødselen ikke startet etter denne, så ville de stoppe det og starte igjen dagen etterpå. Jeg begynte å miste motet litt, og så for meg at jeg aldri kom til å føde. Mamma var også ganske trøtt, og hadde allerede vært hjemme og hvilt en gang.
Men plutselig, klokken 22:30 begynte jeg såvidt å kjenne noe, og det bygde seg raskt opp. Jeg måtte sitte med CTG-måling for å måle hjertelyd og rier, men det var så ubehagelig at jeg tok det av og reiste meg og gikk. Jeg var litt i min egen verden, og ikke helt klar over hva jeg gjorde. Jordmor var ikke tilfreds med registreringenm og ville at jeg skulle sette meg ned for å ta en ny. Det var da jeg skjønte at noe var galt.
Babyen er stresset
Klokken 23 ble jeg trillet inn på en fødestue, med beskjed om at nå skulle de ta vannet mitt. Babyen var stresset, og de ville måle pulsen hans med en elektrode festet på hodet hans. Da vannet kom fikk jeg sjokk – det var jo svart! Babyen hadde bæsjet i det.
Etter vannet var tatt, kom riene slag i slag. Det rant ut fostervann under hver rie, for hodet var ikke festet. Det var en forferdelig følelse. Jeg følte meg ekkel, og husker jeg hele tiden ville ha nye laken.
Jeg var ikke meg selv i det hele tatt under fødselen, og husker egentlig ikke så mye. Det meste har jeg blitt fortalt i ettertid.
Hjertelyden forsvinner
Et par timer etter at vannet var tatt, fikk jeg veskjed om å reise meg opp og stå litt med prekestol. Babyens hode stod fortsatt like høyt oppe som da fødselen startet. Jeg reiste meg opp, og syntes det var godt. Men det varte ikke lenge. Med én gang jeg reiste meg, forsvant hjertelyden, og jeg ble omtrent kastet ned i sengen igjen!
Jeg fikk beskjed om å kun ligge på venstre side, for da var hjertelyden litt mer stabil, men den var langt ifra tilfredsstillende. Det var leger inne en til to ganger i timen og sjekket åpning og registrering. Jeg hadde effektive rier og åpnet meg raskt, men babyen hadde det ikke bra.
Forbereder på mulig keisersnitt
Klokken 04:30 fikk jeg epidural. Jeg var fortsatt usikker på om jeg ba om det selv, eller om det var jordmor eller mamma som hadde på følelsen hvilken vei dette kom til å gå. Hvis det skulle ende med keisersnitt, hadde jeg i hvert fall muligheten til å være våken. Epiduralen ble satt, og det var fantastisk etterpå. Jeg hadde veldig god effekt av den.
Etterpå ble jeg tilbudt mat, og takket ja. Men jordmor kom tilbake uten mat, men med intravenøs væske. Hun la inn veneflon på meg, og sa at dersom det endte med keisersnitt, noe som var svært sannsynlig, få måtte jeg være fastende. Mens jeg fikk væske, hadde babyen det bedre, og muligheten for keisersnitt ble satt litt på vent. Jeg følte meg lettet, for jeg hadde aldri egentlig forberedt meg på at det kunne bli keisersnitt.
Det blir keisersnitt
Klokken 05:30 kom en lege inn og sjekket meg. Jeg hadde ti centimeter åpning, men nå begynte babyen å bli stresset igjen. Han stod fortsatt like høyt i bekkenet, og det ble bestemt keisersnitt grad to!
Mamma fikk på seg grønne klær, og fikk streng beskjed om å være med. Jeg ville ikke gjøre dette alene! Jeg ble redd og kjente meg veldig utrygg. Jeg var sikker på at vi begge skulle dø!
Inne på operasjonsstuen var det kaos. Den var ikke klargjort, og jeg begynte å få følelsen av at dette hastet. Epiduralen min fungerte såpass godt at jeg bare fikk påfyll, og kunne være våken.
Krangler om keisersnitt eller sugekopp
To leger kom inn, presenterte seg, og sa at de skulle forløse babyen. Først ville de bare sjekke meg en siste gang. Den ene legen konkluderte med at de bare kunne feste sugekopp på hodet til bahyen, og dra han ut. Jeg hadde jo full åpning, og da skulle det ikke være noe problem. Jeg husker jeg fikk panikk!
Gjennom hele fødselen hadde jeg vært nøye overvåket, og konkluderte til slutt med keisersnitt. Og så ville en annen lege bare feste en sugekopp og dra han ut! Jeg forstod ingenting, og var livredd.
Heldigvis hadde jeg en oppegående jordmor som ikke ga seg. Hun ba innstendig om at de fulgte den første legens avgjørelse – keisersnitt var jo vurdert som den eneste muligheten! Til slutt ringte jordmor til legen som hadde vurdert meg, og fortalte hva som var i ferd med å skje. Da fikk pipa en annen lyd, og det ble klargjort for keisersnitt.
Tobias kommer til verden
Da legene åpnet meg, forstod de at babyen stod fast i bekkenet, og at han aldri ville overlevd vaginal forløsning. Mandag 22. juli 2013 klokken 05:48 kom Tobias til verden. Han var en sprek liten gutt på 3090 gram og 49 centimeter, og overrasket alle. Vi var forbredt på at tilstanden hans kunne være kritisk, siden hjertet stanset flere ganger under fødselen, men han var frisk og rask med Apgar på 9 av 10.
(fødselshistorien fortsetter under bildet)
Les også disse fødselshistoriene:
Ingenting kunne forberedt meg på det som skulle skje
Min veste opplevelse, men samtidig den beste
Da lille Martin kom til verden
Mamma og Tobias ble tatt med inn på fødeavdelingen mens jeg ble sydd igjen og kjørt inn på oppvåkningen. Jeg hadde mye smerter etterpå, og orket ikke å se Tobias før det hadde gått noen timer. Dette er noe jeg synes er sårt i ettertid, og føler meg litt frarøvet fødselsopplevelsen. Men jeg er evig takknemlig for at det gikk så bra som det gikk.
