Jeg er altså født med et relativt sjeldent ledd- og muskelsyndrom som heter Arthrogryposis Multiplex Congenita. Det fins over 400 typer innenfor denne diagnosen, men Amyoplasi, Distal og Escobar er de tre vanligste typene. Den typen jeg har er Amyoplasi, og den gir stive og bøyde ledd, samt nedsatt muskelmasse og funksjon. Hos meg affekterer det armer, håndledd, skuldre og ben. Klumpfot forekommer også veldig ofte sammen med AMC, jeg hadde det da jeg ble født.
Under hele svangerskapet trålet jeg nettet for informasjon om Arthrogryposis og graviditet, men jeg fant veldig lite informasjon og svær få svangerskaps- og fødselshistorier. Jeg visste heller ikke helt hvordan jeg skulle komme i kontakt med andre med AMC som hadde født og ønsket at det var flere historier der ute, så jeg bestemte meg for å skrive om min opplevelse, og håper at den kan være til hjelp for andre blivende mødre med AMC og amyoplasi som kanskje søker litt info tilpasset dem, og også at dette kan skape litt mer awareness rundt denne diagnosen og svangerskap/fødsel.
Fødselsplanen
Så var det fødselshistorien min. Jeg hadde hele svangerskapet gått til månedtlig kontroll på St. Olavs Hospital, men et par uker før terminen synes jeg det hadde vært svært lite – faktisk ingen – snakk om noen fødselsplan til meg. Jeg tok det opp på siste kontroll før fødsel (muligens litt tregt, men) og overlegen anbefalte epidural, siden mindre muskelmasse + mindre bevegelse i ledd + stor mage og fødselsrier = mye fortere sliten (og jeg blir relativt raskt sliten til vanlig). Jeg hadde tidligere vært helt imot epidural, fordi jeg hater nåler (jeg måtte bli holdt i hånda da jeg skulle ta de nødvendige blodprøvene under svangerskapet, liksom), men etter at jeg fikk snakket med en anestesilege som hadde kjennskap til diagnosen min (det er det jaggu ikke ofte man finner på et sykehus, faktisk!) så følte jeg meg mye bedre og gikk med på å ha det i bakhånd, ihvertfall, og skrev det opp i ønskebrevet at det ikke var første alternativ, men et alternativ.
Så var det bare å vente, da…
Uke 38 kom, og Elton John hadde konsert i Trondheim. Jeg synes at kynnerne begynte å bli litt vel sterke. Da det var 3 minutter mellom dem, bestemte vi oss for å dra til føden, siden vi bor litt over 1 time unna sykehuset. Der fikk jeg beskjed om at jeg nok ikke var i fødsel, men den kunne starte når som helst, så vi fikk overnatte på barselhotellet siden det var kveld og ifall det skulle ta seg opp. Det gjorde det ikke, da, så vi dro hjem morgenen etter, uten å ha sett snurten av Elton.
Uke 39 kom, og kongefamilien var i Trondheim. Igjen var det fryktelig hvor sterke disse kynnerne hadde blitt! Igjen dro vi på føden, mens vi hørte på radio hvordan kongefamilien kjørte til Nidarosdomen, og fikk samme beskjed: Ikke i fødsel, men vi var varmere nå. Hjem igjen og vente. Fikk ikke et eneste glimt av kongefamilien.
Uke 40 kom, og jeg belaget meg på å gå på overtid. Jeg synes det var forferdelig teit at de ikke kunne sette meg igang, men samtidig ville jeg at det skulle få starte naturlig.
Prøvde å sette i gang fødselen
Så jeg spiste oregano, chili, den berømte «fødepizzaen», jeg prøvde til og med brystvortestimulering (det skal sette igang rier, ifølge internettet! Og når man er så klar for å føde som jeg var, så prøver man jaggu det også!).
Jeg vet ikke om det hadde noe som helst med det å gjøre, men nøyaktig klokka 03:00 samme dag, den 3. juli, gikk vannet – litt av det, ihvertfall. Jeg vekket Nao og han trodde nesten ikke helt på meg først, men så sto vi opp, ringte føden, ringte mamma, spiste, timet kynnere/rier (som ikke var enormt sterke men hadde tatt seg littegrann opp), pakket bilen, noe som var veldig fort gjort, siden jeg hadde pakket fødebagen klar i uke 34, og så gav vi oss i vei.
På føden var det fremdeles bare 2 cm åpning, men de ville ha meg på barselhotellet over natten og vente på at riene skulle ta seg opp, hvis ikke ble jeg satt i gang.
Endelig i aktiv fødsel
På kvelden den 3. juli var riene såpass sterke at det hadde vært et ork å ta en dusj, da dro vi opp til føden igjen i rullestol (skikkelig film-moment), fikk tildelt rom og jordmor (et gull i verden!) og endelig fikk jeg høre ordene «Jada, nå er du i aktiv fødsel». Da sendte jeg bud på mamma, som hadde med fødemat (also known as melkesjokolade).
Jeg var først oppi badekaret for smertelindring. Det var KOKVARMT og så deilig for riene, jeg hadde vifte, Nao gav meg saft med jevne mellomrom og jeg hadde full kontroll, pustet godt og var kjempeflink, synes jeg.
