Vondt i magen
Den morgenen jeg våkna og hadde 31 fullgåtte uker av svangerskapet bak meg var jeg veldig fornøyd. Jeg leste i svangerskapsboken om hvor stor min lille Oliver nå skulle være, og om alt han kunne klare på dette stadiet. Etter hvert begynte jeg å få litt vondt i magen, og det ble fort verre. Jeg dro i snora og sa til sykepleieren som dukket opp at jeg trodde jeg hadde rier igjen. Hun gikk for å hente CTG, og da hun kom tilbake hadde jeg så vondt at jeg lå sammenkrøpet med øynene lukket og bare ynket meg. Hun spurte om jeg kanskje ville legge meg til å sove litt heller, men jeg brølte at jeg ikke skulle sove, og da forsvant hun fort og kom tilbake med en lege.
Les flere fødselshistorier
Legen bare kjente litt på magen min, så gikk alt i rasende fart. De trillet sengen av gårde, og da de støtte sengen mot en dørkarm gjorde det så vondt at jeg vrælte. Legen sa ”gjør det SÅ vondt?” og så begynte de å løpe med sengen. Mens vi suste bortover gangen sendte jeg en melding til samboeren min og ba ham komme så fort han kunne.
Først spinalbedøvelse, så narkose
Snart var jeg inne i et rom der det var mange folk, og det ble gjort noen kjappe, vonde undersøkelser og lagt inn venefloner. Noen fortalte meg at barnet måtte ut NÅ, og at det kom til å bli gjort et keisersnitt med en gang. Øyeblikket etter lå jeg på operasjonsbordet, fikk spinalbedøvelse og spørsmål: ”kjenner du dette?” Jeg hadde tenkt å si nei, men det rakk jeg ikke før jeg hørte lyden av skalpellen. Etter litt romstering i magen sa den ene legen: ”jeg tror vi skal legge deg i narkose.” Jeg protesterte, fordi jeg hadde hørt at narkose ikke var bra for barnet. Legene så på hverandre og hadde en kort, taus ”samtale”, før den ene henvendte seg til meg igjen og sa bestemt: ”det vi skal gjøre nå kommer til å gjøre litt vondt, så vi må legge deg i narkose.” Før jeg i det hele tatt rakk å tenke en tanke rundt dette kom det en maske over ansiktet mitt og alt ble svart.
Les om keisersnitt
Noen timer senere våknet jeg litt etter litt, lå og svevde inn og ut av søvnen, ble vekket av en pleier som spurte om jeg hadde vondt. Husker at jeg svarte ja, selv om jeg ikke var helt sikker på om jeg hadde vondt eller ei. Da gav hun meg mer smertestillende. Samboeren min satt ved sengen min, og gav meg vann på en liten ”q-tip svamp” og jeg lå og babla om en tannbørste…
Oliver lever
Da jeg virkelig begynte å komme til meg selv, etter fem – seks timer, fikk jeg se bilder av min bittelille Oliver, han lå med c-pap og slanger og ledninger overalt. Jeg var nummen av narkose og smertestillende og stilte ikke så mange spørsmål om hvorfor alt hadde skjedd så vanvittig fort. Jeg fikk vite at han levde og roet meg med det.
Les mer om premature barn
Nesten 8 ½ time gikk fra han ble født og til jeg fikk møte min lille sønn. En jordmor og samboeren min trillet sengen min ned på nyfødt intensiv. Han var så liten, det minste barnet jeg noen gang hadde sett. Alt utstyret han hadde på seg fikk han til å se så skjør ut, så jeg turde nesten ikke ta på ham. Sykepleieren løftet ham opp på brystet mitt, og jeg la hånden forsiktig over ryggen hans og la dynen min over oss begge. Tårene bare rant.
Får vite hva som skjedde
Dagen etter var jeg litt mer mottakelig for informasjon og fikk vite at Oliver veide 1530 gram og var 41 cm lang. Han hadde skreket spontant etter fødsel og hadde en apgar score på 8-9-10. Han hadde blodforgiftning som ble behandlet med god effekt. Hadde hjerneblødning grad 1, lav blodprosent og en del pustestopp, eller pustepauser som jeg liker bedre å kalle dem. Alt i alt et ganske normalt forløp for en prematur på hans størrelse.
Jeg fikk også forklaring på det ekstremt akutte keisersnittet. Jeg hadde hatt feber og frostrier (noe jeg ikke husker) så legen mistenkte en infeksjon, og en veldig stram livmor tydet på at morkaken var i ferd med å løsne. Begge deler viste seg å stemme, jeg hadde livmorbetennelse som antakelig var grunnen til at Oliver ble født med blodforgiftning. Og morkaken var fullstendig løsnet, da Oliver ble tatt ut kom morkaken sammen med ham. Det vil si at oksygentilførselen hans ble kuttet rett før han ble reddet ut av magen min.
Det er ikke vanskelig å tenke seg hva resultatet hadde vært om ikke legene hadde reagert så raskt. Det ble lett å akseptere hastverket og lite informasjon da dette gikk opp for meg. Vi er så heldige!
Les alt om fødsel
Les om babyen
Les om barnets utvikling måned for måned
