Jeg veide 58 kilo før jeg ble gravid, og har aldri hatt problemer med vekta. Men jeg gikk opp 35 kilo i svangerskapet. Babyen min ble estimert å veie mellom 3,5 og 4,5 kilo, men veide mye mer!
Jeg er levende bevis på at man når et punkt der man mister fullstendig kontroll. Det er ikke alltid vi kan ha kontroll. Jeg har heller vært litt undervektig framfor overvektig, men i svangerskapet raste kiloene på.
Fødselen begynte greit På kvelden 11. januar satt riene igang. De var ikke uutholdelige, men jeg ringte likevel til føden, og fikk komme inn for en sjekk. Jeg hadde tre centimeter åpning.
Det var smertefullt, men overkommelig. Det tok ikke lang tid før det var både seks sju og åtte centimeter åpning. Pressriene begynte å snike seg på, og ved ti centimeter åpning ville jeg gjerne presse. Jordmor ba meg prøve å la være for å unngå å slite meg ut. Babyen var nemlig ikke langt nok nede i fødselskanalen enda. Pressriene var det aller veste med fødselen – de rev i hele kroppen min.
Føler noe er feil Etter et par timer med full åpning og trykketrang, fikk jeg epidural, som jeg hadde takket nei til tidligere. Jeg ville ikke ha epidural nå heller – jeg ville ha keisersnitt. For jeg forstår at noe er galt. Jeg tryglet og ba, men til liten nytte. Mie hadde det fint, jeg var ennå sterk, og ikke sliten nok.
Legene stilte seg i kø for å kjenne hvor hodet hennes lå. Det er denne smerten jeg husker mest av alt. Det føltes som tortur, rett og slett.
Hun er nok veldig stor Etter tre timer kom endelig en lege inn og fortalte at Mie var så stor at hun mest sannsynlig ikke kom til å komme langt nok ned. De ville ikke utsette meg for vakuum på grunn av størrelsen hennes, og valgte keisersnitt – endelig!
Mie kommer raskt til verden Så gikk alt plutselig veldig fort. Det tok ikke mange minuttene før jeg var nede på operasjonsstua – uten mannen, noe som skremte meg veldig. Jeg skalv, lo og var i en slags transe. Det neste jeg husker er at legene som hentet henne ut lo og utbrøt "Hun er diger!".
Hun skrek med én gang, og jeg kjente mammahjertet vokse. Da bar henne bort til meg – lille, vakre jenta mi. Jeg fikk nusse litt på henne før de tok henne ut av rommet.
Hvordan ble hun så stor? Senere, mens de sydde meg igjen, kom en sykepleier og spurte om jeg ville gjette hvor mye Mie veide. "4500 sikkert", svarte jeg. "5320 gram veier hun", svarte sykepleieren. I alle dager! Hvordan er det mulig at min kropp kan la laget noe så stort?
Så fin! Mie og mamma. Foto: privat12. januar ble hun født. Hun var 5320 gram tung og 54 centimeter lang. Jeg fikk endelig se henne igjen på oppvåkningen, og følte meg hel igjen. Hun så bitteliten og skjør ut i mine øyne.
Lenge til neste gang Jeg kan i dag ikke helt forstå hvordan Mie ble så stor. Noen sier gener, andre at jeg må ha spist fryktelig mye. Men det gjorde jeg ikke – ikke mer enn andre gravide. Men det spiller ingen rolle. Nå er Mie seks månder gammel. For en måned siden passerte hun ni kilo.
Én ting er sikkert – det blir lenge til neste graviditet.
