Kjedelig å være sykemeldt
Slik ble det ikke. I uke 15 begynte jeg å få problemer med bekkenet og låret. I jobben som sykepleier er det mye gåing og tunge løft, og jeg trengte hvile. Jeg ble 100 prosent sykemeldt fra uke 20 på grunn av bekkenløsning, bekkenlåsning og senebetennelse i låret.
Jeg har alltid likt å jobbe, og trivdes på arbeidsstedet. Overgangen til å gå hjemme var vanskelig. Det var utrolig kjedelig. Jeg gikk til fysioterapi flere ganger i uken, men ble ikke bedre. Sykemeldinger gjorde at graviditeten føltes utrolig lang. Det var smertefullt, men jeg var jo ikke syk! Jeg trøstet meg med at andre gravide hadde mer plager enn meg.
I uke 30 hadde jeg allerede hatt tre ultralyder. En privat i uke 12 for å se at det var liv, slik at vi kunne fortelle familie og venner at vi ventet barn, og en ordinær på sykehuset i uke 18. Den siste var også privat, og bare for å se babyen i 3D. Det var en flott opplevelse, og alt så bra ut med babyen.
Les flere fødselshistorier:
I uke 33 var jeg på svangerskapskontroll hos fastlegen. Da viste blodtrykket 140/90, og jeg hadde spor av proteiner i urinen. Jeg hadde også gått opp over 20 kilo i løpet av graviditeten. Legen ringte poliklinikken for gravide, og jeg fikk komme inn på fime fire dager senere. Nå begynte jeg å bli urolig. Jeg var sikker på at jeg hadde utviklet svangerskapsforgiftning. Men jeg har alltid vært den rolige og beherskede, og hold tankene mine for meg selv. Samboeren min hadde ikke kunnskap om dette, og jeg ville ikke uroe ham med mine bekymringer. Derfor sa jeg ikke mer enn nødvendig – det var jo kanskje bare blodtrykket?
Han ble med meg på sykehuset. Der viste blodtrykket 189/96 og +1 på proteiner i urinen. Jeg selv følte meg helt fin fysisk, men inne i hodet mitt raste tankene. Preeklampsi. Svangerskapsforgiftning. Dette er noe man kan dø av. Hva med babyen min? Blir jeg lagt inn på sykehus? Skal jeg være pasient?
Tett oppfølging
Det endte med at jeg lå inne på obsposten for gravide i to døgn for å finne riktige blodtrykkssenkende tabletter til meg. Diagnosen var moderat svangerskapsforgiftning. Deretter ble jeg fulgt opp to ganger i uken med CTG-måling og ultralyd for å se at fosteret fortsatt utviklet seg og vokste. Målet var å gå fram til uke 37, og så sette i gang fødselen. Da ville ikke babyen være prematur, samtidig som en ikke ventet så lenge at det kunne bli fare for meg med tanke på utvikling av eklampsi og kramper.
Denne tiden var krevende. Jeg lurte hele tiden på hva målingene ville fortelle, og om babyen ville måtte bli født tidlgere. Samtidig la jeg kraftig på meg. På slutten veide jeg nesten 95 kilo - og hadde gått opp over 30 kilo i løpet av svangerskapet. Jeg var full av vann og beina var utrolig hovne. Til og med ansiktet mitt var hovent. Jeg hadde 4 på ødemer på skalaen, fortalte jordmødrene.
Starter fødselsforberedelsene
Det nærmet seg uke 37. Legene målte babyen og mente den ville være 2900 gram i uke 37. Ikke så stor, men det var heller ikke jeg eller samboeren min da vi ble født. Den siste ultralyden var på mandagen. Da undersøkte de meg for å se om jeg hadde modnet. Men det hadde jeg ikke. Det var helt normalt siden jeg bare var i uke 36 og førstegangsfødende. Derfor strippet de meg i håp om at jeg skulle ha modnet litt til igangsettingen. Dette hadde jeg gruet meg til, for jeg hadde lest at det gjorde vondt. Men personlig syntes jeg bare det var ubehagelig. Det gikk jo så fort!
Jeg fikk beskjed om at jeg skulle lehgges inn på obsposten og bli igangsatt på torsdagen med ballong, eventuelt piller. Det kom helt an på om strippingen ville hjelpe.
Vannet går!
Onsdag klokken 11, dagen før igangsettingen, gikk vannet. Midt på stuegulvet. Det var som på tv. Det rant, og jeg stod i en vanndam mens vannet bare fortsatte å renne. Det føltes som store mengder, men var ikke egentlig det. Jeg kom meg over i badekaret, og fikk en rar følelse – i dag skal jeg føde!
Fostervannet var misfarget. Jeg ringte føden, og fikk beskjed om å komme inn. Jeg tok meg en dusj, baggen var pakket for mange uker siden, bikkja ble overlevert til svigers, og vi satte oss i bilen.
God jordmor
Klokken var 13 da vi ankom sykehuset. Da hadde jeg rier. De var ikke vonde, men som menstruasjonssmerter. Først undersøkte jordmor fostervannet, og var enig med meg at det var misfarget. CTG-registreringen viste rier, og at babyen hadde det fint. Vi fikk en fødestue like etterpå. Jeg hadde kontinuerlig CTG på grunn av svangerskapsforgiftningen og det misfargede fostervannet. Jeg hadde en utrolig flink jordmor, og vi hadde god kjemi.
Jeg så på CTG-en at pulsen til fosteret gikk ned hver gang jeg hadde en rie, men det sa hun var helt ok så lenge barnets hjerterytme tok seg opp igjen etterpå. Det gjorde den.
Riene var uregelmessige, men kjentes bedre nå. Jeg hadde 2-3 centimeter åpning. Stemningen var god, og samboeren min satt med rietelleren.
Vil ha fortgang
Rundt klokken 15 bestemte legene at jeg skulle få noen tabletter som økte riene. På grunn av fostervannet og svangerskapsforgiftningen ville de ikke at fødselen skulle vare så lenge, og de ville ha mer effektive rier. Effekten kom fort, og nå begynte riene å gjøre vondt. Det var så vondt at jeg ikke trodde det kunne bli vondere, men da økte det på enda mer. Nå måtte jeg konsentrere meg om å puste.
Smertene satt i magen og aller verst i ryggen. Riene kom tett – på det meste hadde jeg 7 rier på 10 minutter, noe som er for mange. Og fortsatt hadde jeg bare 4 centimeter åpning.
Fosterlyden forsvinner
Nå likte ikke babyen seg lenger. Plutselig fikk jeg oksygenmaske på, og beskjed om å snu meg på alle fire i sengen. Jeg så på skjermen at hjertefrekvensen til babyen var nede på 40. Så kom en lang strek på skjermen – en bradykardi. Det var nå jeg ville trodd jeg skulle få panikk. Jeg er sykepleier og vet for mye. I stedet var jeg så rolig som jeg aldri har vært. Dette hadde ikke jeg kontroll over. Jeg skjønte at hvis jeg ble hysterisk, ville det bare gjøre jordmors jobb vanskeligere.
Det var seks stykker i rommet – kledd i grønt. Grønt betyr kirurgi. Jordmor stimulerte hodet til babyen. Det var vondt, men hjerterytmen steg igjen. Jeg fikk riehemmende medikamenter. De tok blodprøve fra babyens hode (skalp laktat) for å se om den hadde oksygenmangel. Verdiene viste 4,1 på den første prøven, og 4,2 på den andre. Da visste alle at det gikk mot keisersnitt. Det var fare for asfyksi, for lite oksygen til babyen.
Nå går det fort
Det gikk fort, men kontrollert. Flere folk kom inn. Jeg ble koblet fra, lagt på en ny seng, og samboeren min fikk på seg klær til operasjon. Så ble jeg trillet opp til operasjonsstua. Det eneste jeg husker jeg tenkte var om det ble spinalbedøvelse eller narkose. Det ble spinalbedøvelse. Samboeren min fikk være med på hele operasjonen, og jeg var våken.
Klokken 19:04, 20 minutter etter at ordet keisersnitt ble nevnt første gang, kom verdens peneste jente til verden. Hun skrek med én gang. Først da kom tårene. Ikke fordi det var så fantastisk å høre stemmen hennes for første gang, men fordi at det betydde at hun pustet. Hun levde!
Alt gikk jo bra
Man tenker ofte det verste, men nå var alt bra. Far fikk klippe navlestrengen og være med på den frøste undersøkelsen, mens jeg ble sydd sammen. Etterpå ble jeg kjørt til postoperativ/oppvåkningen. Etter en stund kom min samboer med jenten vår i armene.
Hun var 46 centimeter lang, og bare 2375 gram. Hun var født i uke 37+1 og var altså dysmatur – liten i forhold til alder. Så liten, men så perfekt. I størrelse var hun like stor som om hun hadde vært født i uke 33. Hun lå på brystet mitt i en time før jordmor tok henne med ut for å sjekke temperatur og blodsukker. Nå var alt glemt, og alt var bare fint igjen. Vi var utrolig slitne, og ringte hjem.
Ikke helt i orden likevel
Jordmor kom aldri tilbake med babyen vår. I stedet kom hun tilbake alene, og kunne fortelle at babyen var kald og hadde lavt blodsukker. De hadde løpt med henne til nyfødtintensiven hvor hun hadde fått glukose intravenøst.
På vei til barsel var vi innom nyfødtintensiven, og der lå hun – med ledninger og sonde, koblet til apparater. Hun så skjør og syk ut, men var ikke det. Alt stod bra til nå, hun hadde kommet seg. Jeg fikk holde henne på brystet mitt en stund, men var så sliten at vi dro ned til barsel. Klokken var to på natten, og vi trengte søvn. Samboeren min fikk ikke overnatte, og dro hjem. Det ble bare to timer søvn på meg den natten.
Strevsom tid
Jeg var nyoperert og hadde vondt i såret, jenten vår var på nyfødtintensiven, og samboeren min fikk bare komme på besøk. Samtidig ble jeg fortsatt overvåket på grunn av svangerskapsforgiftningen.
Jenten vår fikk gulsott og var inn og ut av lys tre ganger, og hadde lavt stoffskifte. Vi fikk høre at det ikke var unormalt hos dysmature. Men det gikk utover ammingen – hun bare sovnet fra. Hun måtte ha mat i sonde, og etter hvert på flaske. Jeg ammet henne hver tredje time, og pumpet etterpå. All tiden gikk til det. Mens hun lå i lys fikk jeg ikke ta på henne. Jeg følte jeg ikke fikk kontakt med henne, at hun ikke var min baby. Hun var søt og vakker, og jeg hadde et veldig beskytterinstinkt overfor henne, men jeg følte ikke jeg var mamma. Det tok 8 døgn før vi endelig fikk reise hjem med den lille.
Blir ikke som forventet
Jeg fikk aldri nok melk. Enten så sovnet hun fra brystet, eller så ble hun sint fordi melken ikke kom like fort som med flaske. Hun gråt og gråt. Det endte med at jeg sluttet å amme, og pumpet i stedet mens hun fikk morsmelkerstatning. Målet var å pumpe til hun ble fire måneder, og det klarte jeg!
Lyden av pumpen gjør meg fortastt uvel. Jeg var så drittlei. Alle vennene mine sa "gi deg", mens min mor og legen sa jeg måtte prøve å holde ut litt til. Den dagen jeg sluttet, var grunnen at pumpen min gikk i stykker. Jeg tok det som et tegn. Etter at jeg sluttet, ble hverdagen mye enklere.
Samtidig var det et evig mas om at barnet måtte legge på seg, og vi måtte til hyppige kontroller på helsestasjonen. I tillegg kom blodprøver på sykehuset hver tredje uke på grunn av det lave stoffskiftet. Jeg var drittlei av sykehus, og misunte de på barselgruppen som hadde friske barn, og få bekymringer.
Ikke gjør som meg!
Ingenting ble som jeg hadde forestilt meg. De aller verste var at jeg følte meg så alene. Samboeren min støttet meg så godt jeg kunne, men jeg bagatelliserte følelsene mine – også overfor ham. Jeg sa alltid at det gikk fint. Det angrer jeg på i dag.
Jeg hadde behov for å prate om opplevelsene om og om igjen, men ville ikke plage folk med dette. Det endte med at jeg drømte om fødselen, og tenkte på den hver dag i over to måneder.
I dag går det fint. Alt ble lettere etter tre måneder. Jeg har fått bearbeidet opplevelsene, og nå kjenner jeg babyen min. Vi har fått på plass rutiner, og hun er frisk. Det gikk bra til slutt.
Flere barn?
Jeg er fortsatt litt snurt for at jeg ikke fikk føde vaginalt, og ikke fikk henne rett på brystet etter fødselenn. Men selv om jeg gruer meg til et eventuelt neste svangerskap, er jeg ikke avskremt. Jeg vil gjerne gå gravid igjen. For jeg hadde gått gjennom alt sammen en gang til! Det å bli mamma er det største som har skjedd meg.
Og morsfølelsen kommer! Jeg ante ikke at det går an å ha så sterke følelser for noen.
Nå er det over et halvt år siden Alva ble født, og jeg nyter hver eneste dag til det fulle. En opplevelse nyere, og tusen ganger sterkere!
