Følte seg snytt for siste del av svangerskapetSiden fødselen startet så tidlig, ble ting ganske annerledes enn Camilla hadde sett for seg.– For det første var jeg absolutt ikke klar. Jeg hadde planer om å bruke de siste ukene på å forberede meg på den store oppgaven. Jeg hadde sett fram til å være høygravid og ha alt klart til den lille skulle komme. Jeg hadde sett fram til å bli lei. Dette var litt tøft i etterkant, for jeg følte meg litt snytt for den siste måneden av graviditeten, sier Camilla.
Perfekt liten guttUnder fødselen var både jordmor, lege og barnepleier til stede. Så fort babyen var ute, tok de ham med seg utenfor for å sjekke at alt sto bra til.– Heldigvis gikk dette fort, og jeg fikk gutten vår på brystet. Iver Johannes var en sterk og perfekt liten gutt på 2255 gram og 43 centimeter, sier Camilla.
Etter en times tid ble gutten lagt i varmeseng og flyttet til nyfødtintensiv. Han fikk etter hvert sterk gulsott, og måtte ligge i lys i flere omganger.
Sårt å ikke kunne ta ham ut vise ham fram– Det som var verst var at vi ikke fikk ta ham med ut slik at vi kunne vise ham til familien. De hadde et familierom der vi kunne ha besøk en times tid. Men jeg husker at jeg følte jeg måtte spørre om lov til å låne min egen sønn en liten stund for å vise ham fram. Jeg gikk litt på autopilot den perioden, sier Camilla.
Babyen skulle ha mat hver tredje time – også på natten. Ofte kunne det ta en time eller mer, fordi han sovnet ved brystet.– Det var veldig viktig at han fikk i seg en viss mengde melk, så han ble veid både før og etter mat. Etter hver amming ble jeg sendt på pumperommet, og han skulle legges i lys igjen. Jeg som bare ønsket å ha babyen min på brystet og kose med ham. Jeg må innrømme at det stakk litt å se de andre som fødte samtidig med meg fikk dra hjem etter to dager, mens vi måtte bli i igjen. Jeg kjente også at det var utrolig tøft å ikke tilbringe all tid med barnet mitt. Det var vondt å være atskilt om nettene, og å ikke kunne løfte ham opp og kose med ham når jeg ville. I stedet for å bli vekket om natten av barnegråt, ble jeg vekket av en telefon fra intensiven om at han var våken og klar for mat, sier Camilla.
Måtte følge med på gulsott og vektDe ble på sykehuset i totalt åtte dager, men det var mye fram og tilbake de to første ukene for å måle gulsottverdiene. Men heldigvis slapp de flere innleggelser. De første ukene fram til terminen måtte de til helsestasjonen og veie gutten to ganger i uken. Vekten måtte meldes inn til nyfødtintensiven.
– Dette husker jeg var slitsomt. Jeg følte hele tiden et press på at han måtte legge på seg nok. Og hvis han ikke gjorde det, kom skyldfølelsen med en gang. Siste kontrollen på sykehuset var rundt terminen, og han hadde lagt på seg såpass mye at vi ikke trengte å komme tilbake. Etter den tid har vi bare vært på de vanlige helsekontrollene på helsestasjonen, sier Camilla.
SkyldfølelseCamilla slet en del med skyldfølelse i starten.– Jeg var sint på meg selv som hadde stresset og trodd at det var noe galt med den lille perfekte babyen min. Kunne jeg gjort noe annerledes? Var det noe som feilte meg, og ville dette kunne skje igjen? sier Camilla.
Er utrolig takknemligeHun sier at det å få et prematurt barn ikke er noe en ønsker seg. Hun skulle jo helst sett at lillegutt vokste seg helt ferdig før han kom ut og hilste på dem.– Men de små er sterkere enn vi tror, og med så fantastisk god hjelp fra vårt fantastiske helsevesen, klarer de aller fleste seg veldig bra. På nyfødtintensiven tok de vare på vår aller største skatt på best mulig måte. Vi er så takknemlige. Vi fikk en tøff start, men har i dag en frisk og flott gutt – full av energi og humør, avslutter Camilla.
