Jeg var livredd for å føde prematurt igjen

Psykisk knekk
Å leve i en egen boble full av frykt og angst tok på. Maylinn utviklet en fødselskrise – en dyp fødselsdepresjon.

– Det var ille. Alt var svart. Det gjør noe med deg å føde så mye for tidlig. Det er noe jeg jobber med den dag i dag, to og et halvt år senere, forteller Maylinn.

Lars-Emil med pusterør i halsen prøver å smile til pappa.

Det ble lange og tunge måneder på sykehus. En tilværelse Maylinn ikke ville unt sin verste fiende. Men da Lars-Emil bikket fire kilo, fikk familien flytte over til sykehuset i Drammen, og fikk en mye bedre hverdag. Hun forteller at hun opplevde at hele familien ble ivaretatt der. Hun og mannen var på sykehuset sammen med Per-Steinar hele tiden. Først da Lars-Emil var sju måneder gammel, fikk de ta ham med hjem. Da var den vesle gutten seks kilo tung.

– I mellomtiden så vi minst hundre familier som reiste hjem fra avdelingen. Det var tøft å være de som måtte bli igjen, sier hun.

Les også: Adrian ble født i uke 23: Krevde å bli satset på

Livredd det skal skje ham noe
Da de fikk med seg Lars-Emil hjem, hadde han fremdeles pustehull på halsen som måtte stelles. I tillegg måtte de suge ut slim av slangen fem-seks ganger i timen.  Men da han var ti måneder gammel, ble hullet tettet igjen og Lars-Emil var endelig som de fleste andre barn. I motsetning til mange andre par, har Maylinn og mannen kommet styrket ut av tiden med sykt barn. Og i dag er Lars-Emil en frisk liten sosial gutt på 2 ½ år.

Mot alle odds er Lars-Emil i dag en stor frisk gutt.

– Jeg er fremdeles livredd for at det skal skje ham noe. Jeg vokter over ham som en hauk. Det er ikke sikkert det er det beste for noen av oss, men jeg tror det er vanlig etter en krisesituasjon. Jeg har lovet ham at jeg skal sørge for at han alltid har det bra, sier hun.

Maylinn er klar over at nye utfordringer kan dukke opp når Lars-Emil begynner på skolen.

– Men det er en liten pris for å beholde ungen din, mener hun.

Fryktet ny prematur fødsel
Da Lars-Emil var to år ble Maylinn uplanlagt gravid. Hun og mannen hadde vært usikre om de turte å ta sjansen på flere barn ettersom de visste risikoen for en ny prematur fødsel var stor. Maylinn fikk aldri svar på hvorfor Lars-Emil ble født så prematurt, og ved ukjent årsak er faren for gjentakelse ved senere svangerskap større. I uke 14 kunne hun ikke jobbe lenger, og lå på sofaen og ruget.

– Veien fram til uke 25 var forferdelig, sier hun.

Da hun visste at barnet i magen var levedyktig og hadde kommet lenger enn sist svangerskap, roet nervene seg noe. Men roen ble kortvarig.

– Da jeg var 27 uker begynte jeg å blø. Jeg ble kjørt i ambulanse til Oslo igjen og lå til observasjon, forteller hun.

En overlege oppdaget tilfeldigvis at Maylinn hadde en svak livmorhals. Det var trolig årsaken til at Lars-Emil ble født så tidlig også. Nå gjaldt det å overvåke livmorhalsen som bare ble kortere og kortere. Hun lå på strengt sengeleie og fikk bare gå på do og ta en dusj – resten av tiden måtte hun ligge. Også mens hun spiste. Ingen trodde hun ville gå lenger enn til uke 32. Men etter å ha ligget slik fram til uke 34 fikk hun reise hjem, men med beskjed om å bevege seg minst mulig.

Les også: Kort livmorhals – hva har det å si?

– Legene trodde jeg ville holde ut maks en uke hjemme før fødselen begynte, men jeg var streng med meg selv og holdt ut. Det var tungt og jeg begynte å bli lei, men babyen ble i magen, sier Maylinn.

Da hun mot alle odds bikket 39 uker, begynte venner å spøke om fødsel på overtid.

Per-Steinar kommer til verden
Maylinn var på en velværesjekk hos jordmor da hun var 39+3. Da jordmoren undersøkte henne ble begge forbauset – det var allerede fire centimeter åpning! Dermed kunne Maylinn bare gå den lille turen til fødeavdelingen – fødselen var begynt. Etter noen timer ble vannet tatt og halvannen time senere var lillebror Per-Steinar kommet til verden – helt uten smertelindring. Maylinn beskriver fødslene som ekstremt forskjellige.

Per-Steinar var fullbåren da han ble født i uke 39+3. Maylinn anbefaler alle prematurforeldre å oppleve en vanlig barseltid.

– Da Lars-Emil ble født var det minst ti personer i rommet hele tiden. Denne gangen var det bare jordmor og en barnepleier som gikk litt til og fra, sier hun.

Per-Steinar veide 3155 gram og som nyfødte flest. Etter tre dager på barsel kunne familien reise hjem. Maylinn er positivt overrasket over hvor enkelt og greit det hele var.

– Han er så nydelig. Og alt jeg trenger å gjøre med ham er å kose og dulle. Det er veldig rart og koselig, sier hun.

Hun forklarer hvor deilig det er å gå fra å ha en baby som krever kontinuerlig stell døgnet rundt, til en liten som sover søtt i vogga si og som ikke krever mer enn andre babyer.

Les om barseltid

– Det kan ikke sammenlignes. Jeg føler vi fortjener en fin permisjon nå. Vi har hatt det så vanskelig. Jeg setter nok ekstra pris på guttene mine. For jeg har kjent på kroppen hva jeg kunne mistet, sier hun.

Lars-Emil har som så mange storebrødre vært sjalu disse første ukene med baby i hus. Kanskje ikke så rart ettersom han har vært vant med å ha all oppmerksomheten fra både foreldre og besteforeldre. Men Maylinn sier det har blitt litt bedre i det siste.

Vil råde prematurforeldre til å få flere barn
Selv om svangerskapet med Per-Steinar var tøft og Maylinn var mye redd, mener hun at prematurforeldre bør få flere barn. Er årsaken til prematurfødselen usikker, mener hun at man ikke skal gi seg for alle muligheter er sjekket ut.

– Hos meg var det jo tilfeldig at det ble oppdaget at jeg har svak livmorhals. Får man vite hvorfor, blir også neste svangerskap bedre, sier hun.

Mange prematurforeldre føler seg snytt for svangerskap, normal fødsel og barseltid og permisjonstiden de hadde sett for seg. Maylinn kjenner seg igjen.

– Man har ikke opplevd en normal hverdag med en nyfødt når man har født så ekstremt prematurt. Derfor er det så ubeskrivelig godt å få oppleve det nå. Jeg tror alle prematurforeldre trenger å oppleve en normal hverdag, sier hun.

Men for Maylinn blir det ikke flere barn nå. Først og fremst skal hun nyte å være tobarnsmor. Hun vet at hun ville vært innlagt på sykehus fra uke 12 i neste svangerskap, og det ønsker hun ikke.

– Dessuten har jeg blitt anbefalt å ikke få flere barn. Den svake livmorhalsen har jo fått kjørt seg gjennom to svangerskap. Jeg har alt jeg trenger – to flotte sønner, avslutter hun.

Les alle fødselshistoriene

Les alt om fødsel

Les om fosterets utvikling uke for uke