Jeg var i uke 27 da jeg merket at magen ble tydeligere større, og jeg fikk problemer med å puste og det gjorde enormt vondt i ribbeina mine. Heldigvis hadde jeg time hos jordmor, og var spent på hva hun ville si da hun fikk se den store magen min. Hun sjekket blodtrykk og urinen, og alt så bra ut. Da hun ba meg legge meg ned på benken for å ta symfysemålet, klarte hun ikke å finne toppen på livmoren, og hun ble bekymret. Hun ringte opp til sykehuset hvor jeg fikk time samme dag.
Jeg dro på sykehuset uvitende om hva som kunne være galt, og trodde at jeg kom til å få beskjed om at jeg bare hadde unormalt stor mage. Jeg la meg på benken, og legen undersøkte fosteret. Jeg fikk beskjed om at her var det alt for mye fostervann. De målte de fire lommene rundt fosteret, og den største lommen var på over 17 cm (normalt skal de være 2-3 cm). Heldigvis hadde den lille jenta i magen min det bra.
Tar turen til St. Olav
Legen ringte opp til Trondheim, St. Olav, og de ville at jeg skulle komme oppover i romjulen for de ville sjekke ut om dette stemte, og om jeg trengte å bli tappet for fostervann. Jeg og samboeren dro oppover 28. desember (cirka 3,5 time kjøring nordover). Jeg hadde time dagen etter, og vi var uvitende om hva som ventet oss.
Vi kom inn til ultralyd hos en utrolig hyggelig lege som het Aurora, og hun kunne også bekrefte at det var ALT for mye fostervann. Fikk beskjed om at jeg måtte tappes, og dette var en prosedyre som ikke var så uvanlig som jeg hadde trodd.
Les også: Etter 33 timer i fødsel fikk jeg endelig se gutten min
Blir tappet
Dagen etter møtte jeg nok en gang på St. Olav, for å bli tappet. De stakk en lang nål inn i magen min, og fostervann ble tappet sakte men sikkert. Hun holdt ultralyd apparatet på magen hele tiden, og jeg kunne se nålen på skjermen. Det tok cirka en time. Da jeg kjente noen sammentrekninger avsluttet legen, for hun var redd jeg skulle komme i fødsel (noe som kan skje). Jeg ble tappet for tre liter fostervann. De kunne gjerne ha tappet meg for mer, men de tok ikke sjansen.
Jeg var sår rundt der hun hadde stikket nålen inni. Sammentrekningene ga seg heldigvis etter noen timer. Jeg lå på overvåkning til 31. desember, og fikk endelig dra hjem til mine to jenter, og feiret nyttår me dem.
Mye vann – igjen
Etter én uke kjente jeg nok en gang at magen ble betydeligere større, og det gjorde vondt i ribbeina igjen. Denne gangen slet jeg sikkelig for å puste ordentlig. Fikk time på sykehuset her hjemme for å sjekke om alt var i orden, og nok en gang fikk jeg beskjed om at det hadde fylt seg opp med like mye fostervann. Denne gangen gjorde legen her en feil ved å sende brev opp til St. Olav i stedet for å ringe direkte til de.
Etter fire dager fikk jeg en sint telefon fra legen i Trondheim. De mente jeg burde blitt sendt oppover den dagen jeg fikk beskjed om at det hadde fylt seg opp med fostervann igjen. Så nok en gang dro jeg og samboeren oppover igjen. Det var 15. januar. Nok en gang ble det bekreftet at det var for mye fostervann, og jeg fikk beskjed om at jeg måtte tappes igjen.
Les også: – Jeg stod utenfor sykehuset og ropte: «Nå kommer han snart!»
Vondt å bli tappet
Denne gangen var det veldig vondt, og jeg fikk sammentrekninger med én gang. De måtte avslutte da de hadde tappet meg for to liter. Fikk beskjed om at de måtte tappe igjen over helgen. De ville ikke sende meg hjem, for de var redd for at vannet enten ville gå eller at fødselen skulle begynne. Lå på overvåking over helgen, og ble tatt godt vare på av verdens snilleste jordmødre i femte etasje på barn- og kvinneklinikken på St. Olav.
Jeg gruet meg sikkelig mye til å tappes igjen, men heldigvis gikk den tredje gangen bra. De fikk tappet meg for ytterlige 2,5 liter. Kroppen ble betydeligere lettere, og jeg kunne puste ordentlig igjen.
Ferdige nå?
Vi dro hjem igjen, og tenkte at dette måtte være siste gang jeg måtte oppover til Trondheim. Fikk bestilt time til ultralyd her hjemme, og jeg skulle bli fulgt opp en gang i uken.
Da jeg var på ultralyd fikk jeg enda en gang beskjed om at det hadde fylt seg opp med fostervann, men ikke så voldsomt som de to andre gangene. Legen her hjemme ringte legen på St. Olav, og de ble enige om at jeg skulle inn på ultralyd en gang i uken. Hvis jeg fikk rier, så ville jeg bli sendt til Trondheim for å føde.
Les også: Jeg trodde angsten skulle forsvinne da hun ble født
Er babyen frisk?
De prøvde hele tiden å finne ut om det kunne være noe galt me jenta i magen, og ville ikke ta noen sjanser i tilfelle det kunne være noe galt med henne. De trodde det kunne være noe med spiserøret hvor hun ikke klarte å svelge unna fostervann, eller at hun hadde diabetes hvor hun tisset for mye og det ble overproduksjon av fostervann.
Fikk beskjed om å komme til Trondheim i uke 38 hvis ingenting hadde skjedd til da. Og legen her hjemme ba meg om å ringe hvis jeg følte ubehag igjen.
Fikk mitt gamle rom i femte etasje, og ble tatt godt imot av de hyggelige jordmødrene som hadde tatt så godt vare på meg de to andre gangene jeg hadde vært der.
Venter på igangsetting
Endelig møtes mor og datter
