Er fødselen i gang?
Lørdag 5. september var jeg 38 uker gravid, og inne på føden på grunn av lite liv i magen. Da jeg var der fikk jeg sammentrekninger. Det var som menssmerter i ryggen, og jeg klarte fint å sitte vanlig og slappe godt av. De ønsket å sjekke meg, og jeg hadde 4 centimeter åpning. Jeg fikk et rom på føden, og en time senere var åpningen 4-5 centimeter.
Jordmor ville ta vannet og få fortgang i fødselen, men jeg fikk kalde føtter og ønsket at fødselen skulle begynne av seg selv.
CTG viste at jeg hadde regelmessige sammentrekninger, men jeg kjente fortsatt bare mensmurringer. Da nattevakten kom på hadde jeg ingen synlige sammentrekninger på CTG, og hun trodde jeg ville bli sendt hjem. På morgenen kom hun igjen, og da hadde jeg visst sammentrekninger på CTGen, men kjente ingenting, og sovnet igjen.
Søndag ble vi sendt hjem – selv om jeg ikke ville. Jeg sa at jeg var urolig, men det spilte ingen rolle. Hun sa bare at jeg måtte være glad for at jeg ikke kjente de regelmessige riene jeg hadde.
Urolig og bekymret
Mandagen var jeg på kafé med en venninne, og fortalte henne om mine bekymringer. Hun ba meg ringe til jordmor og sykehus, og fortelle alt jeg følte. Jeg var sikker på at jeg kom til å føde hjemme – jeg kjente det på kroppen.
Jordmor mente jeg burde ringe til sykehuset, for de visste best. Jeg var urolig, men fikk beskjed om at jeg ikke var en superhelt som fødte uten å få rier først. Jeg kom ikke til å føde så fort at jeg ikke ville nå inn til sykehuset, men om jeg var urolig, kunne jeg få ambulanse.
Mandag kveld hadde jeg mensmurringer igjen. De var litt sterkere, men jeg klarte å legge meg og sove. Siste gang jeg så på klokken var den 00:30, og mannen og sønnen på 2 1/2 år lå i sengen sammen med meg.
Våkner med et brøl
Klokken 01:29 våknet jeg med et skrik. Det var en intens smerte, helt ubeskrivelig. Det rev og jeg brølte på mannen. Jeg fok med meg telefonen på badet, og la meg i dusjen. Jeg bare skrek, brølte og slo i gulvet.
Klokken 01:31 ringte mannen min til føden og sa at jeg hadde vondt. De ville at jeg skulle komme inn på en sjekk. Mannen min forstod ikke at jeg var i føsel, for alt jeg klarte å si var at jeg hadde vondt, ikke at det var rier. Da han spurte om det var rier, svarte jeg nei, for det kjentes ikke ut som rier. Smerten var der nesten hele tiden – med over ett minutt varighet og maks ti sekunder pause.
Mannen min ringte til søsteren sin som skulle passe på Jonas på 2 1/2 år. Han lå fortsatt og sov i sengen vår.
Jeg kom meg ut a dusjen, og prøvde med hjelp av mannen min å kle på meg. Jeg skjønte at det ikke ville gå, og skrek det til ham.
Sykehuset mener de har god tid
Stakkars mannen min ringte til føden. De sa at det ikke var noen hast, og at det skulle gå bra. De mente vi ville rekke inn, men sendte ambulanse likevel. De begynte å spørre ham om personnummer, men det klarte han ikke å gi dem. Jeg brølte slik at de i telefonen kunne høre det.
Badet var fullt av vann. De tørre klærne var søkk våte, og jeg måtte få på meg noe tørt fort, før søsteren hans kom. De ti sekundene jeg hadde i pause brukte jeg på å løpe inn til guttungen som lå og sov, og kysset ham. Så snart det var gjort, kom søsteren hans.
Jeg skrek og hadde ingen pause mellom smertene. Klokken var nå 01:44 og mannen min var stresset. Ambulansen hadde ikke kommet, og han ringte 113. Jeg hørte han og søsteren snakke, og de lurte på om jeg måtte presse, men jeg hadde så vondt at jeg ikke klarte å svare. Det var en ut av meg selv opplevelse.
Mannen min ropte "Ikke press, ikke press!" mens søsteren hans sa at "Må du presse, så bare press!"
Da han kom gjennom til 113 så han ambulansen komme, og fikk sagt det før han la på. Søsteren hans løp ned og hentet dem.
Det blir hjemmefødsel
Klokken var 01:46 da de kom, og de forstod fort at vi ikke skulle noen steder. De hentet bagen i bilen, og sendte mannen og søsteren inn på soveromet til guttungen mens de sjekket meg. Legen tok av meg buksen, og de så at hodet var på vei. Mannen min kom ut til meg, mens søsteren løp til og fra og hentet håndklær, kluter, våtservietter og annet vi trengte.
Jeg lå nå på stuegulvet. Legen stod mellom beina på meg sammen med den ene amulansearbeideren. Jeg holdt mannen i den ene hånden, og den andre ambulansearbeidere i den andre. Jeg passet på at mannens søster løp inn og ut til storebror som fortsatt sov i sengen vår. De tilkalte en jordmor fra sykehuset, som var 20 minutter unna med bil.
Jeg husker den ene ambulansearbeideren strøk meg på foten, og at jeg høflig sa "Kan du være så grei å ikke stryke på meg, jeg blir stresset". Jeg var utrolig hyggelig mot alle sammen, og beklaget hvis jeg bannet, klemte dem hard i hånden og så videre.
Lillebror kommer til verden
Jeg husker jeg var sille da pressriene kom. Jeg konsentrerte meg bare om å presse, og laget ikke en lyd. Etter et par press og plopp...
Klokken var 01:59 og det var barneskrik i stuen. En nydelig lillebror ble lagt på brystet mitt. Mannen fikk klippet navlesnoren.
Storebroren våknet heldigvis ikke. Det var min største frykt i fødselen, at han skulle våkne og se meg ha vondt omgitt av mange ukjente mennesker.
Ingen superhelt som føder så raskt? Det tok 30 minutter fra jeg våknet til lillebror var født. Jeg vil egentlig ikke kalle det jeg hadde for rier heller.
Godt tatt vare på
Klokken 02:05 kom jordmor. De hadde vurdert å fly henne i luftambulansen, men fordi det var mørkt og litt vanskelg å lande i bydelen vår, valgte de luftambulansen sin bil heller.
Første bleie og de første klærne til babyen ble tatt på hjemme i sofaen. Der ble også de første bildene tatt.
Jeg kledde på meg selv rett etterpå, og gikk ned i ambulansen etter ti minutter. Legen og ambulansefolkene var utrolig flotte.
Det ble en ganske spesiell opplevelse. Jeg hadde ikke tid til å bli redd, usikker eller nervøs. Det var vondt, og jeg konsentrerte meg om oppgaven. Jeg synes mest synd på mannen min, og er glad han hadde søsteren sin der. Hun var utrolig god å ha der for ham.
Skremt fra å få flere barn
Jeg er 22 år nå, og har to styrtfødsler bak meg. Drømmen min var tre barn, mens mannen min alltid har ønsket seg to. Jeg tror han får viljen sin. For nå i ettertid synes jeg det er skummelt. Jeg kan selvfølgelig endre mening etter hvert, men sånn det er nå tror jeg vi er ferdige med å få barn.
Jeg følte meg lite hørt på sykehuset, og det var skummelt. De har fått tilsnakk. Da jeg var hos fastlegen fikk jeg høre at hun på legevakten hadde snakket om oss, og var imponert. Men vi kunne endt opp med å føde alene!
