Vet det kan ta lang tid
Onsdag 4. februar kjørte vi inn tidlig om morgenen. Det var litt uvirkelig at neste gang vi kom hjem, ville vi ha med oss et nytt familiemedlem. Jeg hadde lest litt om igangsatt fødsel, og skjønte at det kunne ta veldig lang tid.
Vi ankom sykehuset, og ballongen som skulle modne livmorhalsen ble satt inn. Jeg kjente ganske fort at ting begynte å skje, men fikk beskjed om at vi bare kunne kjøre hjem, så lenge vi var tilbake på sykehuset før klokken 21:00, for da stengte dørene.
Vi kjørte en tur til et senter i nærheten. Jeg sa til mannen at jeg ikke ville hjem, fordi jeg hadde vondt i magen, og litt nedover beina. Vi spiste frokost på senteret før vi bare måtte tilbake på sykehuset, for jeg hadde problemer med å gå.
Er det fødsel på gang?
Da vi kom inn på rommet vår, fikk jeg tak i en jordmor. Hun spurte om det var rier jeg kjente, og om ballongen hadde falt ut. Jeg hadde ikke født før, så jeg visste ikke om det var rier. Ballongen visste jeg heller ikke om hadde falt ut. Hun sa at det ville jeg merket, og ba meg vente litt for å se hva som skjedde. Vi fikk i oss litt mat, og slappet av. Smertene ga seg da jeg holdt meg i ro, og vi bestemte oss etter hvert for å ta kvelden.
Neste morgen sa jeg til mannen at vi måtte ut og gå med én gang – gå rundt på sykehuset, i trappene – bare gå, gå og gå for å få i gang smertene igjen. I 12-tiden kom det inn en jordmor som skulle kjenne om ballongen hadde falt ut og lå i skjeden siden jeg hadde så vondt. Det hadde den visst. Vi fikk beskjed om å ta oss noe mat, så skulle det komme en lege og sjekke åpningen etterpå.
Endelig skjer det noe
Vi spiste, og legen kom og sjekket. Det var fire centimeter åpning. Han tok vannet cirka klokken 13, og vi var i gang. Kort tid etter kom slimproppen. Jeg gikk rundt i rommet for å få fortgang i sakene.
Cirka klokken 16:30 kom vi inn på fødestuen, og jeg var i aktiv fødsel. Mannen hadde blitt spurt om å passe på blodsukkeret mitt, måle det, og gi meg sukker hvis jeg trengte det.
Riene var kraftige, og jeg fikk beskjed om å prøve lystgass. Først ville jeg ikke det, fordi jeg var redd for å bli kvalm i tillegg til smertene. Men etter hvert ble jeg desperat og tok lystgass til hjelp. Det hjalp ikke så mye for smertene, men hjalp meg til å puste gjennom riene.
Får epidural og ro
Rundt klokken 21 fikk jeg epidural. Det var som å komme til himmelen! Smertene var helt borte. De festet pulsmåler til babyen i magen.
Det var mye å gjøre for jordmødrene denne kvelden, og siden det ikke skjedde så mye med meg, kom og gikk de litt. Jeg hadde ikke lenger vondt, så det var helt greit. Jeg lå og hørte på podcaster, og mannen fikk sovet litt.
Snart baby?
Klokken 23 var det vaktskifte, og jordmoren jeg hadde hatt den kvelden sa at det nok ikke var lenge igjen. Hun trodde babyen ville komme rett over midnatt. Men enida.
Jeg hadde sendt melding til mamma og søsteren min rundt midnatt om at nå var det ikke lenge igjen. Da moren min våknet neste morgen og skulle på jobb, var hun sikker på at noe hadde gått galt. Men jeg hadde bare ikke fått ungen ennå.
Går fryktelig sakte
Fødselen ble langdryg. Det ble mange timer med epidural for å døyve smertene, og drypp for å få gang i sakene. Cirka klokken 03:30 hadde jeg ti centimeter åpning, men babyens hode ville ikke ned i bekkenet, så jeg fikk ikke lov til å presse.
Etter to timer med full åpning, kjente jeg at jeg måtte presse. Fikk beskjed av jordmoren at hodet ikke var nede enda. Jeg sa at noe skulle ut en vei, og at jeg måtte presse. Jeg presset. Men etter hvert kjente jeg ikke pressriene. Jeg måtte spørre jordmor om jeg skulle presse nå, og hun måtte sjekke på riemåleren. De stoppet å gi meg epidural slik at jeg selv skulle kjenne når jeg måtte presse.
Blir tatt med vakuum
Etter over en time med pressing, begynte jeg å sovne mellom riene. Da var det på tide å få hjelp. Legen kom inn, ba meg puste, og satte vakuum på babyen og dro den ut. Det var mildt sagt vondt!
Etter 14 timer i aktiv fødsel kom vår nydelige datter, Astri, til verden. Klokken var 06:51 den 6. februar. Hun veide 3610 gram og var 51 centimeter lang – helt perfekt.
Hun fikk ligge litt hos meg, men så måtte hun på nyfødtintensiven. Det er vanlig prosedyre når mor har diabetes.
Takk til sykehuset
Det ble en lang fødsel. Men nå – åtte måneder senere, kunne jeg gjerne gjort det igjen. Håper min historie kan være til nytte for andre med diabetes, selv om ingen fødsler er like.
Ønsker også å takke Arendal sykehus og den fantastiske gjengen som jobber der. De gjorde virkelig min første fødsel til en fin opplevelse.
