Begynner fødselen?
I sekstiden lørdags morgen våknet jeg og måtte på do. Da hadde jeg en del blod i trusa, o fikk opp håpet om at fødselen nærmet seg. Samtidig fikk jeg litt panikk, for jeg visste godt hva jeg snart skulle gjennom.
Jeg gikk og la meg igjen, men ble liggende våken og kjenne etter tegn. I åttetiden kjente jeg at magen begynte å stramme seg. Det var ikke vondt i det hele tatt – bare som om magemusklene srammet seg selv.
Jeg fikk sove i noen timer, og stod opp klokken 12. Da var det ikke kommet mer blod, og heller ingen rier. Jeg kjente bare at magen ble stram innimellom, men det var fortsatt ingen smerter.
Er det rier?
Timene gikk, og magen fortsatte å stramme seg ganske hyppig, men det var fortsatt ikke vondt. Når jeg ikke kjente etter, merket jeg dem knapt.
Da ungene var i seng i 20-tiden lå jeg på sofaen og fant ut at jeg skulle prøve rietelleren. Det var ingen regelmessighet hverken i varighet eller tid mellom dem. Det gikk alt fra 4 til 18 minutter mellom. Jeg hadde jo født fire ganger før, og visste at det skulle være vondt.
Les også:
Jeg trodde angsten skulle forsvinne da hun ble født
Sofie kom ut før jeg rakk pressrie nummer to
Til alle fødende: Jeg håper dere får en fødsel som min!
Drar til sykehuset likevel
Klokken 22 fant jeg ut at jeg ville dra til sykehuset for en sjekk. På vei ned trappen fikk jeg plutselig en sammentrekning som kunne minne om vondt. Det tok 15 minutter å kjøre til sykehuset, og utenfor føden kom det en sammentrekning til som tok litt tak i magen.
Vi ble møtt av en jordmor, og fulgt inn på en fødestue. Jordmoren ville undersøke meg med én gang, og jeg håpet bare at jeg hadde mer enn de tre centimetrene åpning som jeg hadde hatt i nesten fire uker.
Blir det en Luciababy?
Jordmoren undersøkte meg, og begynte å telle: "1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8! Åtte centimeter åpning har du!" Både jeg og mannen holdt på å falle om. Jeg hadde jo ikke hatt vondt! Klokken var 22:30, og jordmoren sa at dette ville bli en Luciababy. Selv hadde jeg vanskelig for å tro at jeg skulle bli ferdig på halvannen time.
Jeg fant ut at jeg skulle gå i dusjen, men først tøyset jeg og mannen inne på badet, og tok litt magebilder og lo. Det var helt surrealistisk å stå der uten smerter med åtte centimeter åpning.
Utålmodig
Etter dusjen gikk jeg hvileløst rundt inne på fødestuen. Jordmor merket at jeg stresset, og at det gjorde at riene stoppet. Hun ville jeg skulle legge meg ned og slappe av. Jeg la meg ned noen få minutter, men så måtte jeg opp og gå igjen. Jeg kilte meg konstant på magen i håp om å få fram noen rier. Jeg kjente at de var på vei, men før de ble vonde, gikk de over igjen.
Klokken 23:50 ville jordmor undersøke meg. Hun lurte på om jeg ville at hun skulle ta vannet slik at riene kanskje kom. Det ville jeg.
Tid for å presse
Jeg hadde fått full åpning, og skulle bare presse om jeg måtte. Jeg prøvde litt forsiktig mens jeg stod oppreist lent over sengen. Men jeg fikk litt panikk, og turte ikke helt. Fikk velge om jeg ville stå eller legge meg ned, de ville ikke la meg stå i sengen.
Så kom pressriene skikkelig i gang. Jeg kjente at hodet kom ned, og for første gang i fødselen kan jeg si at det var vondt. Jeg tok hånden ned, og kjente at hodet nesten var ute. Jeg presset noen ganger, og babyen var født.
Ble ikke Luciababy
Klokken 00:24 14.12.14 kom jenta vår til verden. Det ble ingen Luciababy. Jeg kunne ikke forstå at jeg var ferdig.
Jenta vår veide 3798 gram og var 51 centimeter lang.
Med unntak av da hodet stod i åpningen, kan jeg si at dette var en smertefri fødsel – drømmefødsel!
Les flere fødselshistorier!