Men, da var det altså i gang. Jeg tenkte: «Dette er vondere en det bruker å være.. kanskje jeg skal gå på do, det bruker å hjelpe». Men det hjalp altså ikke. Når jeg så på klokka så var det 4 min mellom det jeg skjønte var rier. Da alvoret gikk opp for meg gråt jeg litt, så minn mann måtte ringe legevakten. Legevakten sa vi måtte ringe på sykehuset med en gang, noe min mann gjorde. Jordmor ville snakke med meg, og ba oss pakke en bag og komme ut, så kunne de kanskje stoppe fødselen.
Å pakke en bag i den sitasjonen er lettere sagt en gjort. Jeg fikk med meg en hettegenser, noe jeg absolutt ikke trenger på sykehuset. Vi reiste for å ta ferga, og klokka var vel da ca tre om natta.. Det tok 45 min før ferga gikk, og jeg vart dårligere og dårligere.
På grunn av sterke smerter i ryggen kastet jeg opp (ut bildøra..sikkert morsomt for de bak!. På ferga var jeg veeldig tissetrengt, men min mann ville ikke slippe meg ut av bilen av frykt for at jeg skulle føde der.
Kl. 5 tidlig 17. november var vi omsider på sykehuset. Jeg vart tatt imot med rullestol, noe jeg er takknemlig for.
Jeg ble undersøkt, og hadde 4 cm åpning. Det var for sent å stoppe fødselen, så det vart satt lungemodningsprøyte. Det hører med til historien at jeg under denne undersøkelsen tissa meg ut, og uten bag så hadde jeg ingen klær igjen.
