Prøver å sove
Etter at jeg fikk roa meg litt ringte jeg jordmor. Vi ble enige om å prøve å sove, så skulle jeg ringe hvis sammentrekningene fortsatte eller ble sterkere. Jeg la meg ned, men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at kroppen ville føde.
Så da tok jeg meg en dusj, mens mannen fant fram varmeovner, håndklær og begynte å fylle fødebassenget. Heldigvis hadde vi fått ryddet ferdig og satt opp bassenget dagen før. Barna lå og sov, og ble heldigvis ikke vekt av de oppskaka foreldrene.
Etter en stund kom jordmor. Vi snakket litt sammen og hun hørte på fosterlyden. Så ble vi enige om å prøve å få oss litt søvn. Jeg fikk sovet litt mellom riene, men ikke særlig mye. Cirka halv sju stod jeg opp og spiste og drakk en kopp te med jordmor. Da hadde også den andre jordmora kommet. De pleier å være to på slutten av fødselen og til de ser at mor og barn har det bra.
Hvordan få de gode riene?
Gjennom hele fødselen var riene sterkere, lengere og med lenger pause mellom hvis jeg satt eller lå. Når jeg stod eller gikk kom de mye oftere, men varte kortere. Jordmor mente det var siden kroppen fikk hvile og hente seg inn hvis jeg satt eller lå. Så jeg lå faktisk mer denne fødselen enn jeg har gjort de andre gangene. Jeg satt også en stund på fødeball.
Vekker barna og gjør klar bassenget
Jeg vekket barna kvart på sju. Da kjente jeg at de snart måtte ut av huset så jeg kunne føde. Jeg stelte de minste mens jeg hadde rier. Kvart over sju kjørte mannen dem til foreldrene mine. Riene begynte å ta tak, så jeg ba han om og forte seg. Det gjorde han også, og var hjemme i rekordfart!
Jeg satt en stund på fødeballen i stua, mens mannen stelte seg litt. Jeg husker at jeg var litt motløs på denne tiden. Jeg var utålmodig etter at riene skulle bli sterkere og fødselen komme ordentlig i gang.
Jordmødrene fylte opp mer varmt vann i bassenget, men så ble det tomt for det varme vannet. Da var det bare å sette på alle store kjeler og vannkokeren. Det ble heldigvis nok varmt vann til slutt.
I aktiv fødsel
I kjellerstua hadde mannen og jordmødrene gjort klart en madrass. Jeg gikk ned på do, og da hadde jeg utflod med litt blod, noe som betyr at det har begynt å bli åpning. Jeg lå litt på madrassen siden jeg var så trøtt. Litt etterpå sjekket jordmor åpning og den var 4 cm. Vi ble enige om at jeg skulle vente med å gå i bassenget så ikke riene skulle dabbe av igjen.
Mannen hadde nå begynt å massere korsryggen under riene. Han minnet meg på å puste riktig og si ja under riene. Han var veldig flink.
Deilig i bassenget
Da jeg hadde hatt noen gode rier gikk jeg i bassenget. Det var så deilig! Jeg klarte å slappe mye bedre av i hele kroppen under riene, og de føltes mye mindre smertefulle. Det var fortsatt tre minutter mellom riene. Hver rie varte ett minutt, så jeg fikk gode hvilepauser og hadde det bra. Noen ganger kjente jeg at hodet til babyen trykket ned og stimulerte til rie. Det var interessant å merke.
Men jeg sleit litt med utålmodighet, og det var vanskelig bare å vente og stole på at kroppen gjorde det den skulle. Det endte også med at jeg begynte å trykke litt før det var full åpning. Jeg følte at jeg hadde litt trykketrang på slutten av riene, så jeg trykket en del, men uten at babyen kom ned i bekkenet. Da begynte tankene å rase om hvorfor det ikke skjedde noe. Jeg gikk på do mellom to rier, for jeg tenkte at det var en full blære som stoppet han, men det hjalp ikke. Jordmor sjekket åpning, og det var 7 cm.
Lov til å presse?
Hun sa jeg skulle la være å presse på noen rier. Det er lettere sagt enn gjort, men de to neste riene klarte jeg å la være å presse. Det var to harde og vanskelige rier. De verste med fødselen, men jeg skal ikke klage når jeg bare har to vonde rier på en fødsel!
Neste rie satte jeg meg fram på kne og jeg sa noe som at «Nå må jeg få lov å presse!» Og det gjorde jeg! Jeg hadde tidligere selv kjent etter hvor babyens hode var. Nå begynte jeg å presse, og babyen skled ned i bekkenet! Det var så deilig å kjenne, for da visste jeg at jeg snart var ferdig. Det var en myk kant igjen rundt hodet, men den dro jeg lett tilbake.
Tar imot minstemann
Jeg husker at jeg på et tidspunkt her pustet fort uten å presse, men da jeg først begynte å presse ut hodet, orket jeg ikke å vente én rie. Jeg presset ut hele babyen på én rie. Jeg holdt igjen litt med hånda, så hodet ikke skulle komme for fort ut. Så skled han ut og jeg fikk ta imot han selv.
Endelig ferdig! Det var så deilig! Jeg satte meg bakover, og la den fineste lille guttebabyen på brystet. Han hadde masse mørkt hår, og selv om jeg syntes han var veldig liten, så var han mye større enn vi hadde trodd. Han overrasket oss alle, både med vekten og ankomstdato. Klokka var 09:59 da han ble født. Akkurat da vi skulle vært i det gamle huset og levert nøklene. Det var 8 dager igjen til termin, og han veide 3900 gram!
Studerer morkaken
Jeg gikk opp av vannet og på madrassen nesten med en gang. Der koste vi oss litt med ferskingen, før jeg klipte navlesnoren. Morkaka kom fint ut en stund senere, og alt var bra med den og jeg blødde ikke mer enn normalt. Jordmor sydde to sting. Jeg ville gjerne se på og ta bilder av morkaka, så jordmor forklarte og viste oss. Det er så fascinerende hvordan Gud har skapt oss, og morkaka er ikke noe unntak. Livets tre kalles den også, siden blodårene ligner på et tre.
Vi trengte en isboks å legge morkaka i, men vi hadde ikke rukket å spise opp isen, så da hadde vi likeså gjerne isfest med jordmødrene. Det var veldig hyggelig, og det smakte fantastisk med krokanis etter fødselen.
Godt samarbeid
Vi synes begge at fødselen var veldig fin. Det var veldig bra samarbeid mellom alle; meg og mannen, jordmødrene og ikke minst babyen. Selv følte jeg meg ikke like godt forberedt mentalt, men det er jo ikke så rart med tanke på hvor lite tid jeg hadde til å tenke på fødselen i forkant. Jeg hadde heller ikke hatt tid til å kjede meg eller vente på at fødselen skulle starte. Det var ikke noen falske rier eller særlig tegn på at fødselen var rundt hjørne. Så jeg ble veldig overrasket da den plutselig startet.
Fødselen var på mange måter veldig lik den forrige fødselen. Jeg hadde lange pauser mellom riene, og ganske få rier, særlig av de harde på slutten. Modningsfasen var relativt lang med begge, og aktiv fødsel kort. Livmoren trakk seg veldig fint tilbake. Etterriene var ikke verre enn sist. Jeg tok ibux to ganger, og ellers varmepute.
Tøff som fødte hjemme?
Noen jeg snakker med mener at jeg er tøff som tør å føde hjemme. Selv synes jeg at jeg er privilegert og at det er luksus å få føde hjemme. Jeg har hatt oppfølging i svangerskapet av samme jordmor som er med på fødselen. Så vi har blitt godt kjent, og det gjør det tryggere for alle. Under fødselen er det to jordmødre til stede bare for meg. Det er også veldig deilig å kunne gjøre det jeg vil, spise og drikke det jeg vil, og jeg slapper bedre av hjemme enn på et fremmed sted. Det at jeg kan føde i vann er også en viktig grunn for å ha fødsel hjemme.
Tiden etterpå kan være en utfordring med mange barn i huset, men vi fikk heldigvis mye hjelp med de andre barna. Jeg fikk akkurat det jeg håpet på, en rolig og flott fødsel med fantastiske folk rundt meg!
