Drar til sykehuset
Klokken 21 kommer riene med 3-4 minutters mellomrom, og varer i et godt minutt. Jeg må virkelig puste meg gjennom dem. Jeg ringer føden, og vi drar inn etter å ha sett ferdig "Morgan og Ola-Conny i Amerika" (haha, hva man husker!).
Vi kommer midt i vaktskiftet, og blir tatt imot av en islandsk jordmor som prater dansk. Vi forstår hverandre noenlunde greit. Jeg blir undersøkt og har tre centimeter åpning. Jeg får beskjed om å røre på meg, så ser vi an annenhver time. Riene kommer nå hvert minutt, og jeg har vondt! Jeg får etter hvert lystgass, og det er herlig. Mannen tar et par drag og får sove i et kvarters tid.
Nå starter det!
En og en halv time senere undersøker jordmor meg igjen, og da har jeg seks centimeter åpning. Vannet går under undersøkelsen. Nå er vi i gang! Jeg blir liggende med tett i tett med rier – uten pauser. Lystgassen har ingenting for seg, men masken hjelper meg å puste ordentlig.
I firetiden begynner pressriene, og det er bare herlig. Kroppen presser og presser, og det er spennende å kjenne på jobben kroppen gjør. Endelig har jeg noe annet å gjøre enn å hyle inn i lystgassmasken.
Presser i en time uten at noe skjer
Jeg begynner å bli sliten, og jordmor får en rynke i pannen. Hun forteller at jeg har presset i en time, men barnet har ikke flyttet seg nedover.
Legen kommer, og jeg får riedrypp. Jeg er nå så svett at de sliter med å holde veneflonen på plass. Riedryppet gir livmoren min et boost, og etter 30 minutter er barnet kommet såpass lang ned at de kan begynne å vurdere vakuum.
Jeg er nå helt utslitt, og kan ikke forstå hvordan jeg skal klare å presse ut denne ungen. Jeg er sikker på at han kommer til å dø inni meg, og får egentlig litt panikk. De ber meg åpne øynene, men jeg klarer ikke å fokusere på jordmor. Øynene går i kryss. Jeg er hoven og ødelagt i øynene av all pressingen.
Blir klippet
Jeg får en siste sjanse til å presse ham ut før de går inn med vakuum. Beskjeden er at de kommer til å klippe meg ved neste rie. Jeg presser, og hyler når de klipper. De som sier at det ikke gjør vondt juger!
Ut kom en stjernekikker. Det hadde ikke vært i mine tanker at det skulle skje meg. At jeg skulle føde en som kom med ansiktet feil vei.
Jeg er helt ferdig. Utslitt. Jeg faller sammen i fødesenga, med ungen oppå meg. Jeg klarer ikke å holde ham, for jeg er så sliten. Jeg presset i to timer!
17. juli klokken 05:42 kom Trym til verden. Han var 3850 gram og 54 centimeter lang.
Presse mer?
De tar Trym så jeg får ladet opp før vi begynner på morkaken. Jeg får beskjed om å presse igjen, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Presse mer, du kødder nå? Jeg prøver, men ingenting skjer. De legger Trym til brystet mitt, for det skal hjelpe livmoren til å trekke seg sammen. Jeg presser, men fortsatt skjer ingenting. Det kommer en annen jordmor og setter akupunktur i tærene mine. Imens har Trym fått et godt tak på brystet. To minutter etterpå faller morkaken ut – bare minutter før de skulle kjøre meg til operasjonsstuen for utskrapning.
Jeg og Trym sov resten av dagen. Jeg klarte så vidt å gå til og fra toalettet uten å besvime, så vi holdt sengen de neste 24 timene. Vi prøvde å få i oss litt mat, og så bare på den lille skapningen som hadde kommet til verden.
Hvor blir morsfølelsen av?
Det sies at de som har hatt et litt tøft svangerskap, og en tøff fødsel, ofte kan få litt problemer i barseltiden. Det stemte godt for meg. På sykehuset var jeg utslitt, og brukte det som unnskyldning for at jeg ikke følte så mye for den lille klumpen som lå ved siden av meg. Jeg opplevde heller aldri den stormende forelskelsen man hører så mye om da babyen ble lagt på brystet rett etter fødselen. Barseltårene kom, og jordmor sa at det var helt normalt. Men jeg klarer ikke helt å sette ord på følelsene mine ennå.
Vi kommer hjem, og jeg opplever en håpløshet. Livet er ødelagt. Jeg er stuck med en baby som bare griner, spiser, driter og griner. Vi hadde fått noe som kunne ligne på et kolikkbarn. Jeg har ikke lyst på dette barnet lengre, og føler meg så elendig som overhodet mulig. Jeg som er så glad i barn, og alltid har ønsket meg mitt eget. Og plutselig er jeg ikke glad i dette barnet.
Det som "redder" meg, er at jeg har et beskyttelsesinstinkt overfor ham. Jeg må holde ham i live, og jeg må ha han nær. Det gir meg en viss følelse av at jeg i hvert fall gjør noe riktig.
Les også:
For mye og for lite melk
Er babyen min mett?
Gi deg selv tid til å være barselkvinne
Er visst helt normalt
På helsestasjonen fåt jeg vite at dette er helt normalt (?). Hvorfor har jeg ikke hørt om det før? Hvorfor hører jeg bare om de fantastiske opplevelsene og alle brikkene som faller på plass så snart barnet er ute? Om den store lykken og forelskelsen?
Jeg begynner å sette ord på følelsene til mine nærmeste, og de er heller ikke overrasket. "De som sier at livet med spedbarn er en dans på roser, juger", sier de plutselig.
Ikke nok næring i melken?
Trym hyler og henger i puppen, konstant sulten. Så får vi besøk av en av mine tanter. Vi har aldri hatt noe ordentlig forhold, og prater sammen kanskje en gang annenhvert år. Hun sier at Trym er prikk lik hennes barn, og at hun ikke hadde hatt nok næring i melken sin. Hun hadde hatt mer enn nok melk, men ikke nok fett og annen mettende næring. Vi prøver morsmelkerstatning, og vips, har vi en ny baby. En baby som sover, og er fornøyd når han er våken.
Nå er Trym to måneder gammel, og vi koser oss! Morsfølelsen kom litt etter litt etter hvert som jeg ble kjent med babyen bak skrikene.
Jeg føler ingen nederlag for å ikke ha nok mat til ham. Jeg ammer ennå for å gi ham de andre viktige næringsstoffene fra morsmelken, og gir erstatning i tillegg. Jeg føler heller ingen dårlig samvittighet for tankene jeg hadde den første måneden.
