Torsdag 10. september – 8 dager over termin
Blir vekket av rier klokken 02.30. Står opp og gjør meg klar siden jeg likevel skal settes i gang denne dagen. Klokken 05:30 har riene stoppet opp, og jeg ligger på sofaen og venter på at vi kan kjøre til sykehuset for og «få det gjort.» Får lykkeønskninger fra både den ene og andre. Nå skal det virkelig skje. Endelig skal vi få møte han!
Vi er de første som kommer og får beskjed om å sette oss ned for å vente. Etter en stund kommer det to par til som antagelig skal gjennom det samme som oss. Det kommer også fødende par, og jeg blir mer og mer pessimistisk til hele igangsettelsen.
Klokken 11:30 får vi beskjed om at det er veldig travelt og at det ikke er sikkert de får tid til oss. Til tross for at jeg vil knekke sammen der og da prøver jeg og bare håpe på det beste. En jordmor kommer mot oss klokken 12:30. Hun tar oss med inn på det ene undersøkelsesrommet der legen er og han forklarer at det ikke er noen mulighet for igangsettelse og at vi må vente… ikke bare én dag, men helt til søndag 13. september. Jeg var jo tross alt «bare» åtte dager over termin.
Selv sier jeg ingenting. Holder alt inne, for jeg vet at hvis jeg åpner munnen da kommer jeg aldri til å klare å stoppe og gråte. Tårene står på spreng, men han ser det ikke. Han tror jeg er sur. Selvfølgelig er jeg ikke sur, jeg er LIVREDD. Elleve dager over termin høres umenneskelig ut. Hvert fall etter det jeg har vært gjennom de siste to årene. Eneste trøsten er at han tilbyr seg å strippe meg for å se om det kan sette i gang noe. Han sier at det mest sannsynlig bare vil bli tull av det, men jeg tar i mot det jeg kan få. Det kan vell ikke bli stort verre.
Vi drar hjem igjen. Jeg blir liggende resten av dagen. Gråter mens jeg holder hendene på magen for å forsikre meg om at han fortsatt er der. Jordmoren min sender SMS og jeg forklarer hva som har skjedd. Føler meg utrolig heldig som har henne, og de trøstende ordene hun gir. Selv om hun ikke kan gjøre stort mer enn å vente sammen med meg, vet jeg at hun er der om det skulle være noe.
Fredag 11. september – 9 dager over termin
Våkner skuffet over at det ikke har skjedd noe i løpet av natten. Merker på kroppen at kynnerene har blitt vondere, og prøver å holde meg til sofaen. Veien til kjøkkenet og toalettet har aldri vært så lang som den var den dagen. Ufattelig vondt, men ingenting regelmessig. Kun ved bevegelse. Utover dagen blir det bare vondere, men fortsatt ingenting regelmessig. Kjenner jeg blir irritert over at kroppen ikke kan starte fødselen når alt er så klart som det kan bli.
Klokken 19:30 sender jeg SMS til jordmoren min. Uten tvil verdens mest fantastiske vesen. Hun tilbyr seg og sjekke meg på legevakten. Tar kontakt med mamma og får henne til å kjøre meg bort. Klokken 20:00 er vi der. Jeg får beskjed om at jeg har 4-5 cm og veldig spent vannblære. Da går også siste rest av slimproppen.
Dessverre har hun ikke lov til å gjøre noe for at vannet skal gå, men hun sender meg hjem med en flaske klyx for å se om det hjelper. Hadde jeg visst hvor vanskelig det er og «sette» noe sånn på egenhånd hadde jeg aldri tatt den med meg hjem for å ordne opp selv. Til tross for at jeg kun får 1/3 av dosen kommer riene. De etterlengtede riene, og de er vonde! Ikke bare vonde, men også tette. Sender ny SMS om hva som skjer og hun kommer hjem til oss. Siden kroppen min var såpass klar for fødsel og riene ble veldig fort intense kunne det ende opp med en veldig rask fødsel også. Hun spør om hun skal undersøke meg igjen, men vi blir enige om at hun kan kjøre bak oss til sykehuset i stedet for. Tilfelle det skulle skje noe på veien bort. Her vi bor tar det ca. 30 minutt å kjøre til sykehuset.
Vi kommer frem klokken 22:00, og jeg vet at det ikke er sjans i havet at jeg kommer til å klare å gå inn dit på egenhånd. Mannen min løper inn for å hente rullestol. Jordmor triller meg og mann tar bagasje. Veldig glad for at det var kveld og ikke mange tilskuere. Kan ikke si jeg følte meg særlig lur der jeg satt.
Når vi kommer opp på fødeavdelingen gir jordmoren oss tegn på at vi kan gå rett inn på undersøkelsesrommet. Hadde et håp om å få komme direkte inn på fødestuen fremfor å ligge på den vonde undersøkelsesbenken, men nei. Hun finner frem doppler for å sjekke hjertelyd, men finner ingenting. Hun forklarer at det ikke er alltid den fungerer som den skal, men jeg tenker jo selvfølgelig det verste. Riene kommer såpass tett og er så vonde at jeg klarer ikke å kjenne noe annet enn det. Hun oppfører seg rolig og går for å hente maskinen som viser rieaktivitet og barnets hjerterytme. Da finner hun hjerteslagene, og jeg puster lettet ut. Etter den hendelsen får man håpe at den ødelagte doppleren ble kastet.
Hun sjekker meg nedentil for å se om det har skjedd noe mer, men til tross for de effektive riene er det fortsatt bare 4-5 cm åpning. Skulle tro det hadde skjedd mer på den tiden, men slik var det da altså ikke. Jeg får skryt for måten jeg puster meg gjennom riene på, og at jeg slapper av i pausene. Det har faktisk utrolig mye å si for fødselsforløpet.
Jordmoren min spør om jeg vil ha henne med videre, eller om jeg vil at hun skal dra hjem igjen. Hvem sender da hjem den største tryggheten man kan få? Hun som har vært der for meg de to siste årene, og kjenner til hele historien min. I tillegg vet hun alt om graviditeten, meg og hvordan mannen min er ift fødsler. Det er ikke alle som er så heldige. Så da har jeg altså to jordmødre og en mann med meg.
Vi får flytte oss inn på fødestuen, og siden det er en foreløpig rolig kveld får vi tildelt den største, samme som jeg hadde da jeg fødte eldstemann. Klokken er ca. 22:30. Her er det både badekar og dobbeltseng i tillegg til fødesengen. Velger å legge meg i dobbeltsengen og spør etter en varmepute til ryggen. Puster meg fint gjennom riene, men de takene i ryggen er forferdelige. Kommer plutselig på at jeg nesten ikke har spist noe hele dagen og tar et par bit av en sjokolade for å få litt mer energi. Varmeputen kommer, men da melder også tissetrangen seg.
I motsetning til de to andre fødslene, har jeg ikke noe epidural denne gangen. Jeg kjenner hvordan han jobber seg nedover bekkenet mitt. En helt utrolig rar følelse. Når jeg sitter på do kjenner jeg at jeg må tisse, men får bare ut noen få dråper. Jordmoren min spør om jeg vil prøve lystgass siden jeg ikke har gitt det et forsøk under de to andre fødslene mine. Legger meg i fødesengen, og da kommer den verste rien til nå. Når jeg holder masken over munn, tenker jeg for meg selv at etter denne rien, DA skal jeg ha epidural. Sammen med den tanken går vannet og pressetrangen melder seg. Jordmødrene river av meg buksen for de vet nok like godt som meg at nå kommer det til å gå fort.
Tror jeg presser to ganger før hodet er kommet ut, og jordmoren min som sitter der i sin fineste bluse spør om hun kan få ta i mot. Hadde vi bare hatt det på film. Det kunne vel ikke blitt bedre enn det. En drømmefødsel. Fort gjort og i trygge omgivelser.
Daniel kommer til verden klokken 23:05 – snaut én time etter vi har ankommet sykehuset. I motsetning til de to andre fødslene mine gikk dette utrolig kjapt. Det var nok trøsten med å gå så langt over termin. Ni dager. Frisk som en fisk, 3596 gram og 50 cm. Endelig var vi blitt trebarnsforeldre.
Les flere fødselshistorier
