Tårene kom da hun fikk ham på brystetKine ble sydd sammen, og etter at hun hadde kommet seg litt til hektene, ble hun trillet inn på kuvøseavdelingen.– De la ham på brystet mitt, og da kom tårene. Jeg var fremdeles redd, for jeg visste ikke noe om premature barn og hva jeg kunne forvente. Det gjorde vondt i mammahjertet å se ham så tynn og svak, sier hun.
Gulsott og pumpingChristoffer måtte gjennom to runder med lydbehandling på grunn av gulsott. Kine syntes det vondt å ikke kunne ha ham inne på rommet sammen med dem, og det var slitsomt med pumping hver tredje time, amming, stell og å gå fram og tilbake i gangene hele tiden.– Men hvis jeg prøver å se positivt på det, så fikk jeg jo god hjelp til å ta steget inn i mammarollen i forhold til bleieskift, stell og amming. Før fødselen hadde jeg byttet bleie én gang, og det var på en treåring. Så det var jo både skummelt og fremmed. Men jeg fikk lære ting i mitt eget tempo. Vanligvis er jo folk få dager på barsel, og blir kastet ut i den store verden hvor de må klare alt selv. Jeg synes det høres mer skummelt ut, sier Kine.
Se ble værende på sykehuset i to uker. I halvannen uke var de på barneavdelingen, og de siste dagene ble de flyttet over til lokalsykehuset for vanlig barselopphold.
Trengte mye nærhetVel hjemme igjen måtte far raskt tilbake i jobb. Babyen trengte mye nærhet, så han ble båret mye i bæresele.– Det ødela kroppen min. Jeg slet med rygg og ankler, og hadde kronisk senebetennelse i begge håndledd. I tiden etter har jeg lest og lært mye, og jeg burde nok absolutt ha investert i et sjal eller lignende. Da hadde jeg fått ham enda tettere, og det hadde vært bedre for kroppen min, sier Kine.
Babyen fikk kolikk, og ble derfor også båret mye på armen. Ammingen fikk de ikke til, selv med god hjelp fra sykehuset.– Så jeg gikk over til pumping og flaske, og hadde tette kontroller på helsestasjonen eller hjemmekontroller, sier Kine.
Innen toårsdagen hadde han tatt igjen altChristoffer hang etter motorisk på enkelte ting, men var tidligere ute enn terminbarn på andre ting.– Jeg husker han begynte å smile da han var sju uker. Da hadde jeg allerede fått kommentarer på at det var på tide at han begynte å gjøre det. Dette gjorde noe med meg som mor. Jeg la det på meg, at jeg ikke var god nok. Men innen toårskontrollen var han innenfor på alle punkter, og godt på vei med språket. Han blir nok lettere blå på leppene enn det som er vanlig når det et litt kaldt, men det har jeg fått høre er vanligere hos premature, forteller Kine.
Gutten er liten og tynn.– Men om jeg sammenligner med terminbroren og mitt eget helsekort, så hadde han nok ikke vært noe særlig større om han ble født til termin, avslutter Kine.
