Ringer legen
Når klokka ble fire og jeg fortsatt hadde rier turte jeg endelig å ringe. Legen spurte om tid på og mellom riene og så videre, så ringte han føden i Tromsø for å forhøre seg om hva han burde gjøre. Halv fem ringte han tilbake og sa at jeg skulle bare pakke sakene, komme innover å bli undersøkt og så dra med ambulanse til Tromsø. Jeg protesterte litt, for jeg hadde jo ikke vondt, og riene var veldig uregelmessige, men han sa at siden jeg var førstegangsfødende, riene kom med mellom fem og ti minutters mellomrom og turen til Tromsø tar nesten tre timer måtte jeg dra. Vi pakka i full fart, fødebagen var halvferdig, men både Daniel og babyen måtte jo ha klær, så det tok litt tid. Akkurat når jeg gikk ut i bilen sier Daniel “jeg må bare på do først”. Vi skulle være hos legen klokka fem, og var allerede seint ute, så legen ringte etter oss for å høre om jeg holdt på å føde på veien.
Les også om da Lars Kristian ble født hjemme
Ble undersøkt hos legen, hadde en cm åpning. Spennende! Ambulansen kom etter hvert og jeg følte meg superhjelpeløs når jeg la meg på båra. Ble belta fast i alle retninger, fikk en pulsmåler på fingeren og så kjørte vi. Daniel fulgte med pulsen min, for da så han når jeg fikk ny rie, så da holdt han meg i handa, for nå begynte det å bli litt vondt. Måtte bytte ambulanse underveis, de holdt på å miste meg i gulvet, og når vi endelig kom til Tromsø hadde jeg VELDIG vondt. Humpete veier og rier er ikke en god kombinasjon, så vet dere det.
Ankommer UNN
På UNN ble vi møtt av en jordmor, husker at jeg syns hun virket veldig skummel. Hun undersøkte meg, og tøyde og strakk uten å si noe, og (unnskyld språkbruket) fy faen så vondt det var! Hun bare lo og sa “Syns du æ e trollat no?”
Etter undersøkelsen fikk jeg en paralgin major, så fikk vi beskjed om å spise og gå på barselhotellet for å hvile oss litt.
Ja særlig… Jeg sov i ca. to timer (det var nok den sinnsykt svære stikkpilla sin feil) og så lå jeg våken fra klokka fem og så på Discovery. Ganske så kjedelig. Ringte ned til føden og spurte om jeg bare skulle vente videre eller hva, riene var ikke blitt sterkere og de kom fortsatt med fem minutters mellomrom og jeg ville egentlig dra hjem. Gikk dit og ble undersøkt igjen, to cm. Sendte melding til mamma der jeg skreiv “Jævla drit. To cm.”
Les også: Dramatisk da Pernille kom til verden
Trøtt, sliten og vondt
Nå begynte jeg å bli ganske trøtt og sliten. Vi dro til tanten min på besøk, og var tilbake på hotellet i femtida. Ble undersøkt igjen (tre cm, hurra!), så gikk vi på rommet. Nå hadde jeg så vondt at jeg ropte og skreik litt når riene kom. Håper ikke veggene var tynne… I tillegg var jeg kjempesint på Daniel som duppa litt i senga og så på tv og ringte til folk og faktisk gjorde noe. Alt jeg greide å gjøre var jo å ligge i senga og rope og gråte. Var også supersint på alle jordmødrene fordi jeg ikke hadde mer åpning, akkurat som om de kunne gjøre noe med det. Gikk en tur i dusjen der jeg stod under VELDIG varmt vann for å se om det ble bedre. Mens jeg stod der måtte jeg liksom gjøre noe, så jeg sang “Lille katt, lille katt, liiille søøøte ka-atta, vet du at, vet du at, det er mørkt om na-atta”. Det hjalp ikke.
Daniel kjøpte tilgang til TV2 Sumo, så vi så på TIL-Haugesund mens jeg vrei meg i smerte, hadde fått en ny paralgin, men den hjalp ikke noe særlig. Vi hadde jo betalt for kampen, så vi fant ut at vi måtte se den ferdig før vi skulle be på våre knær om å få komme inn på en fødestue. Daniel ringte føden så fort kampen var ferdig, og trilla meg dit i rullestol, jeg greide ikke å gå. Følte meg enda mer hjelpeløs da. Undersøkelse igjen, fem cm! Hurra, nå var det fødsel på gang! Da var klokka 20.29. Måtte vente på fødestue, den måtte vaskes først. Når jeg kom inn dit holdt de på å tappe i badekaret for meg, så det var bare å få klærne av og klatre oppi. Fikk lystgass også, så jeg fikk endelig slappa litt av.
Les også: - Noen ganger får ikke alt som planlagt
Lystgass
Mens jeg lå i badekaret, passe rusa på lystgass spurte jeg jordmora og Daniel om det var de som snurra rundt eller om det var meg. “Det er oss”, sa Daniel. “Nei, det er vi som snurrer på badekaret”, sa jordmor, og så lo de godt av meg. Jeg ble kjempesint, for det var nemlig ikke DET jeg mente. Vet ikke hva jeg egentlig mente. Så da sa jeg til de, passe snurt, “jaja, jeg ligger bare her og ruller rundt i badekaret da”.
Etter nesten en time i badekaret måtte jeg tisse, og riene hadde blitt veldig vonde, så jeg greide uansett ikke å ligge der lengre. Etter at jeg hadde tissa fikk jeg en veldig sterk rie, og sto bøyd over badekaret og supet i meg lystgass når det kom en ny jordmor inn. Det var en kjempekoselig dame som het Kathrine. Hun var student, og jeg hadde håpa på å få en student, så det var bra.
Prøver det meste – er klar for epidural
Kathrine prøvde å få meg til å sitte på en sånn svær ball, men det var bare vondt. Så hang jeg litt over en prekestol, men det var også vondt. Hun hjalp meg opp i senga, og jeg lå på siden og “drakk” lystgass. Hun masserte korsryggen min under riene, det var utrolig deilig!
Les også: Kløe ga valentinesbaby
Tenkte at “så snart hun har undersøkt meg skal jeg forlange epidural”, men neida. Her var det åtte, nærmere ni cm. åpning, no time for epidural her i gården. Hun sa at når jeg kjente pressetrang skulle jeg bare presse, og at det kom nok til å føles som at jeg skulle til å drite på meg, men at det var ikke det som kom til å skje. Jeg kjente at jeg måtte presse, men jeg var overbevist om at jeg kom til å bæsje på meg, for jeg KJENTE jo det, så jeg turte ikke si noe til henne om pressetrangen. Kathrine og veilederen hennes skulle ha meg til å stå på knær i senga for å få babyen lengre ned ettersom jeg ikke kjente pressetrang. Det var supervondt å stå sånn, så jeg hylte og ulte og ropte mellom riene (under riene hadde jeg jo lystgassmaska trykt oppi ansiktet). En gang brølte jeg til jordmor at nå måtte hun se til å gi meg noe mot smertene, for jeg ville SOVE. Jeg nekta å stå oppreist, så Kathrine og veilederen hennes ble litt strenge med meg, da kom jeg meg opp. Fikk legge meg etter en stund, og Kathrine ba meg legge meg i en behagelig stilling. Jeg la meg på siden, med føttene helt sammenklemt. Hun spurte hvor jeg mente at ungen skulle komme ut, men jeg hadde ikke noe bra svar på det.
Jeg hadde fortsatt en stor bæsj på tur, så jeg sa at jeg MÅTTE på do. Fikk lov etter litt om og men, Daniel støtta meg. Når vi kom inn på badet hylte jeg “jeg greier ikke å holde igjen mer, jeg MÅ presse!”. “Ja”, sa Daniel, “de har jo sagt at du bare skal presse når du kjenner at du må.”
Nelle kommer
Fikk etterhvert lagt meg i senga – på rygg denne gangen – og Daniel ble fortalt hvordan han skulle hjelpe med å holde hodet mitt litt opp mens jeg pressa. Når jeg først begynte med det gikk vondten over, lystgassen ble lagt vekk og alt gikk veldig fort. Tror kanskje til og med at jeg slutta å rope. 21. mars klokka 01.10 kom endelig resultatet - ingen bæsj, men verdens vakreste lille jente! Hun var 3236 gram og 49 cm.
Selv om jeg var utslitt etter fødselen var det en utrolig fin opplevelse! Jeg hadde gjerne gjort det igjen, særlig hvis jeg fikk ha jordmorstudent-Kathrine ved min side. Ja, det tok lang tid, og ja, det var vondt som fy, men det endte opp med at jeg fikk verdens største gave - et barn.
Nå er vår nydelige lille Nelle snart syv måneder. Jeg fullførte skolen i mai, så nå er jeg bare hjemme med prinsessa vår og nyter hvert eneste lille øyeblikk.
Les alt om fødselsforberedelser
Les om hvordan fødselen begynner
Les alt om smertelindring under fødselen
