Ingen tegn til rier
Morgenen kom omsider, og nå sjekket de åpning og tok ny CTG. Åpningen var på tre centimeter, men ingen tegn til rier nå heller. De vurderte lenge om jeg skulle få modningspille, men de mente jeg var altfor moden til at det ville ha noen virkning. Så da ble det enda mere venting!
Riefremkallende drypp
Dagen ble lang, men klokken seks på kvelden, fikk jeg endelig komme inn igjen. Det ble da bestemt at jeg skulle bli satt på riefremkallende drypp, siden det var såpass lenge siden vannavgang.
Fikk fort sterke rier
To timer senere lå jeg klar i senga med sykehusskjorten på, veneflonen inne og dryppet var på tur. Nå var jeg mer spent enn noensinne, og så virkelig frem til at riene skulle trappe opp. Etter et kvarter ble dryppet justert opp, og kroppen responderte ganske fort med rier. Det begynte svakt, men etter hvert ble de ganske så sterke og intense.
Jeg sto opp av senga og prøvde å gå med prekestolen. La meg ned igjen og prøvde så godt jeg kunne å puste mellom riene. Prøvde også saccosekk, men det ble bare verre for meg. Så ble jeg tilbudt lystgass, og takket ja til det. Det var en lettelse, for da fikk jeg noe annet å tenke på. Alt ble bare komisk, jeg følte meg i en rus og lo av alt, det lettet virkelig på smerten.
Elektroder på babyens hode
Samboer var med under hele fødselen, så alt føltes veldig trygt. Jeg fulgte med på maskinen som viste intensiteten på riene hele tiden, og forberedte meg på pusting hver gang tallene steg. De satte elektroder på hodet til gutten min for ekstra overvåkning, siden det var igangsatt. Det var ikke en behagelig opplevelse, men det måtte til!
10 centimeter!
Riene tødde opp veldig raskt, og smerten ble etter hvert det jeg trodde var uutholdelig. Da ble det bestilt epidural, men før jeg rakk å få den, hadde jeg heldigvis fått en åpning på ti centimeter. Så kunne jeg begynne å presse, og jeg husker jeg følte meg så stolt da jeg pressa det jeg kunne, og pustet veldig godt mellom riene.
Riene var tette, med seks rier på ti minutter, så de vurderte å sakke ned på fødselen. Men jeg var så godt i gang at det ikke var vits. Nå begynte det å gjøre veldig vondt, så jeg spurte jordmor om hvor lenge hun trodde jeg hadde igjen før han var ute. «På en time er mye gjort altså.» «EN time!?» svarte jeg. Det føltes så håpløst!
Snart i mål!
Plutselig var den timen gått, jeg fortsatte å presse det jeg kunne. «Nå ser vi hodet!» fikk jeg høre, og ble oppfordret til å kjenne nedentil. Jeg ble overrasket og utrolig glad da jeg både kjente og så hodet hans. Slutten var så nær, så da tok jeg i det jeg kunne – presset noen ganger til; så var han ute! Jeg fikk han rett på brystet og nøt lyden av skriket hans.
Endelig hadde jeg fått min Sander, 20.02.16 klokken 04.34.
Morkaken ville ikke ut
Etter fødselen var over, ville ikke morkaken ut. Jordmødrene ventet litt, men de bestemte seg for å få presset den ut. Barnefar fikk Sander så jeg kunne få behandling. Jeg fikk lystgass på ny, og med et kraftig press på magen så kom morkaken ut.
Men det stoppet ikke der. Livmora trakk seg ikke sammen av seg selv, så blodet fosset ut i store mengder. Lege ble tilkalt, og det ble gjort forskjellige tiltak for å stoppe det. Jeg holdt på å besvime, men klarte heldigvis å unngå det. Det var skummelt mens det sto, på siden blodtrykket falt betraktelig og blodtapet var stort. Men det gikk heldigvis bra til slutt.
