Alle som mister et barn har rett til å sørge
Mange som har mistet et barn i svangerskapet bruker ordet «mistet», men på det medisinske språket finnes det mange begreper for det – avhengig av hvordan, hvorfor og når det skjer. Spontanabort og missed abortion er begreper mange har hørt om. Men først fra og med uke 22 kalles det dødfødsel om man føder et dødt barn. Men noen ganger må man føde barn tidligere i svangerskapet, av ulike årsaker. Da kalles det senabort.
Vi som har et barn for lite
Foreningen ”Vi som har et barn for lite” er en livssynsnøytral organisasjon som har til formål å sikre at alle som mister barn, uansett dødsårsak eller alder, får den hjelp de trenger i forbindelse med dødsfallet og i tiden etterpå.
Besøk Vi som har et barn for lite hvis du vil lese mer om det å miste et barn, om sorg og sorgstøtte, hva man som pårørende kan gjøre og få tips til litteratur, musikk og dikt.
Her kan man også tenne et virtuelt lys for et barn man savner.
På nettsidene finner du også tilbud om kurs og relaterte nyhetssaker.
Vi som har et barn for lite har også en Facebookside.
– Det er ikke et begrep vi bruker. Det antyder at svangerskapsavbruddet er frivillig, men stort sett er det noe man er tvunget til. Man har født et dødt barn fordi man ikke hadde noe valg. Det må de rundt akseptere. Avbrutt svangerskap er kanskje et bedre begrep, mener Anne Giertsen, generalsekretær i foreningen «Vi som har et barn for lite».
Ingen er like, heller ikke i hvordan de reagerer på et tap, eller sørger. Men Giertsen mener det er viktig å gi rom for å sørge.
– Et barn er et barn uansett hvor langt man er kommet i svangerskapet. Og man har rett til å sørge når ting ikke ble som de skulle. På de ukene svangerskapet varte har man skapt drømmer, ønsker og planer for det nye livet. Man glemmer ikke et barn uansett hvor lite det var. Så det må være lov å snakke om, og sørge over barnet man har mistet, sier Giertsen.
En ensom sorg
For paret har svangerskapet vart lenge, selv om man kanskje bare kom halvveis før det brått tok slutt. Men for omverdenen er det ikke sikkert de en gang rakk å få med seg at det var et barn på vei. Magen ble aldri diger, venner fikk ikke kjenne spark, og andre så ikke for seg familien med det vesle barnet som midtpunkt.
– Menneskene rundt har ikke minner om barnet, de har ikke rukket å få et forhold til det. Det må begge parter forstå. Men det betyr ikke at man ikke skal ha medfølelse og forståelse for at foreldrene sørger. Det må man kunne forvente, særlig av sine nærmeste, mener Giertsen.
Selv om mange kan forstå at å miste et barn er et stort tap, kan det være vanskelig å sette seg inn i andres sorg. Det kan også være fryktelig vanskelig å vite hva man skal si.
– Det er både vanskelig både å være den som deler opplevelsen, og den som lytter til den. Kanskje holder det med ett eller to mennesker du stoler på, som du kan fortelle alt til. Som er der når du trenger dem, råder Giertsen.
Hva skal man si?
Og alle de andre man må forklare til?
– Folk flest er redde for å såre eller si noe feil. De fleste ting blir heller ikke sagt med vond vilje. Men noen kommentarer kan gjøre vondt. Og noen ganger tolker vi også ting i verste mening. Da er det viktig å huske på at folk flest helst ønsker å hjelpe, sier Giertsen.
Det betyr også at noen velger å ikke si noe som helst – for å være på den sikre siden. Og fordi de heller ønsker å snakke om noe hyggelig.
– Noen er redde for å rippe opp i sorgen. Men den har foreldrene alltid med seg uansett. Som regel er det bare hyggelig å bli spurt om hvordan det går, eller få snakke om barnet man mistet. Å vite at andre husker barnet er en god trøst. Man trenger ikke å være så redd for å gjøre andre triste. Min oppfordring er: spør hvordan det går, sier Giertsen.
Alle trenger noen som er villige til å lytte
Selv om alle sørger på ulikt vis, vil de aller fleste ha behov for å snakke om det de har opplevd. Giertsen forteller om flere hun har vært i kontakt med som ikke fikk snakket ut om følelsene etter å ha mistet, og som fikk sorgreaksjonen mange år senere.
– Å snakke om det er viktig for å komme videre i sorgprosessen. Og da trenger man gode lyttere. Man kan leve med tapet og sorgen, men livet blir annerledes. Å miste et barn forandrer deg. Du får et annet syn på ting. Og du bærer det alltid med deg. Men man kommer også ofte styrket ut av en krise, sier Giertsen.
Hun fraråder imidlertid å si dette til noen som nettopp har mistet. De må få den tiden de trenger til å sørge først.
Viktig å skape minner
En nøkkel i alle typer sorg er minner. Og når man mister et barn i svangerskapet, har man ikke hatt sjansen til å skape så mange. Men det er likevel viktig å forsøke å finne noen. Et lite plagg man har kjøpt, et teppe man har strikket, et ultralydbilde. Bilder fra fødselen og av barnet kan også være gode å ha. Et bilde av en bitteliten hånd eller fot. Eller rett og slett kun symbolske bilder – som kan inneholde noe av opplevelsen – av blomster man fikk, av gravsteinen… På den måten kan man lage et album og/eller en eske til minne om barnet.
– Slike ting kan være gode å ta fram, og kanskje også vise til andre. Etter hvert som dagene, ukene og månedene går, blir det ofte lenger mellom hver gang. Men man skal gi seg selv tid til å sørge, sier Giertsen.
Bare å bli gravid igjen?
Mange synes å mene at et nytt svangerskap er en fin måte å komme over sorgen på. Og herom strides de lærde. Mens noen mener det er bra å bli gravid igjen kjapt, erfarer andre at de trenger tid til å sørge først.
– Det finnes ingen fasitsvar her. Noen blir raskt gravide, og synes det er godt å få nytt håp og noe annet å tenke på. Andre er glade de tok seg tid til å sørge først. Sånt vet man ikke på forhånd, men er noe man må ta der og da, gjerne i samråd med lege, sier Giertsen.
Hun forteller at man tidligere mente å kunne tidfeste varigheten på sorg, med definerte faser i et bestemt mønster. I dag vet vi at det svinger, og at sorg er noe man går inn og ut av. Det er forskjeller og likheter mellom kjønnene i reaksjoner på sorg, og mens noen har stor nytte av å komme raskt tilbake i jobb, vil andre oppleve at det er vanskelig å konsentrere seg.
Hvor mange barn har du?
For mennesker som aldri har mistet et barn, virker spørsmålet helt ufarlig. For de fleste som har mistet et barn, er det et vondt og vanskelig spørsmål. For hva skal man svare? Skal man inkludere barnet man har mistet, og dermed måtte forklare, eller skal man utelate det, og leve med en gnagende dårlig samvittighet for å ha fornektet barnets eksistens?
– Alle som har mistet et barn sliter med dette spørsmålet i begynnelsen. Man må selv kjenne hva man er komfortabel med. Etter hvert finner man ut hvor personlig man vil være. Trenger du å dele hele historien med frisøren, for eksempel? Det er et vanskelig spørsmål for mange, sier Giertsen.
Hun forteller at mange svarer hvor mange levende barn de har, og så lever med stemmen i bakhodet som hvisker et høyere tall. Og man finner ut når og hvor man orker å fortelle historien.
– Mange opplever også at når de deler historien sin, så deler andre også sine lignende historier. Det kan også være godt, sier Giertsen.
Les også:
Jenni Lake (17) var mamma i 12 dager
Jeg har to sønner, men bare en som er hos meg
Birk lever – mot alle odds
Viktig å akseptere tapet som det var
Skulle ønske jeg bare kunne få kjent ett spark, fått sett barnet mitt i øynene, sett det smile… Giertsen sier at man alltid skulle ønsket at noe var annerledes.
– Men en del av sorgen handler om å akseptere tapet som det var, og lære å leve videre. Tidligere mente enkelte at det var bra at barnet døde så tidlig at man ikke rakk å bli skikkelig kjent med det. Men sånn sier heldigvis få nå. Det blir helt feil, sier Giertsen.
Det er ikke det samme, men gjør det noe?
Å spontanabortere i uke fem, senabort i uke 19, dødfødsel i uke 37 – det er unektelig veldig ulikt. Men i bunn og grunn handler det om det samme.
– Et barn som er ønsket er knyttet opp til håp og drømmer. Et tap er et tap uansett, og ikke nødvendigvis mindre vondt om man mister tidlig i svangerskapet. Det er vanskelig å sette seg inn i andres sorg, men vi trenger mer åpenhet og aksept rundt den. Det er ikke farlig å snakke om, og ved å sette ord på sorgen blir den mer håndterbar – for alle parter, avslutter Giertsen.