Under følger flere personlige historier om hvordan folk har fortalt om graviditeten.
Gaver med bilder fra tidlig ultralyd
Min mamma fikk vite for ikke mange dagene siden at hun skal bli bestemor igjen. Nyheten ble fortalt på hennes bursdag.
Vi hadde kjøpt en blomst til henne, og et fint kort. I kortet skrev vi «Gratulerer så mye med dagen! Vi har ikke kjøpt noen stor gave til deg, men vi har en hjemmelaget gave vi håper du vil like.»
Vi var på tidlig UL i uke 9, og bildene derfra la vi oppå blomsten inni papiret. Mamma var veldig nysgjerrig på hva som var hjemmelaget, i og med at det var en blomst hun pakket opp. «Se en gang til i papiret», sa jeg til henne. Da fikk hun se bildene. Det tok et brøkdels sekund, og så tittet hun opp på oss med haken i gulvet. Da hun så glisene våre skjønte hun i hvert fall hva som var på gang, og hev seg rundt halsen på oss og gratulerte så masse!
Svigermor derimot, fikk et brev, sammen med bildene fra UL. Vi «hadde tatt inn posten» for henne (altså bare en unnskyldning for hvorfor vi hadde et brev til henne), og hun ble helt forvirret. Ikke var det frimerke på det, så det var jo noen som hadde lagt det i postkassen personlig. Og mannen hennes hadde nettopp tatt inn posten, så hun skjønte ingenting.
Før jeg fortsetter må jeg si at hennes andre sønn, min kjæres bror, skal bli pappa i juli.
Svigermor åpnet brevet, og tok først ut bildene. Helt forskrekket begynner hun å gå rundt i stua. «Det er broren din sin dette?» spør hun flere ganger. Vi ba henne lese brevet som fulgte med; «Kjære fremtidige bestemor. Du lurer nok sikkert på hvem jeg er, for jeg er ikke den du tror (vi visste hun kom til å tenke at det var svogeren min sin). Jeg melder min ankomst i slutten av oktober, og gleder meg fælt til å bli kjent med deg og farfar!»
Så stoppet hun opp, tittet på oss, og turte ikke helt å tro på det som sto der. «Er det sant?!». Vi sto bare og gliste, og så fikk vi verdens hjerteligste klem!
Les også:
Babysokker og spesialdesignede t-skjorter
Jeg har enda ikke fortalt verden at jeg venter en mini, men har en god plan om hvordan jeg skal fortelle det.
Til mormor, farmor, farfar og den ene tanta skal jeg lage et kort. Jeg har kjøpt inn to par av de minste sokkene jeg fant. Skal lage et fint kort til hver, som jeg syr på en sokk, og skriver SEES TIL VINTERN. ÅRETS JULEGAVE. GLEDER MEG TIL Å MØTE DEG. Og lignende.
Venner og andre rundt oss skal få vite det på en annen måte. Jeg har bestilt t-skjorter, med eget design, både til meg og den kommende far. Vi kommer til å bruke disse uten å si noe.
 |
 |
 |
Ringte i panikk
Graviditeten min kom som et sjokk på meg, mens samboeren min rant over av glede. Når jeg tenker tilbake er det ganske komisk hvor trist jeg var, var som om hele verden min raste sammen rundt meg. Og nå noen måneder etterpå kunne jeg ikke tenkt meg noen annet. Jeg skriver svangerskapsdagbok, dette skrev jeg noen dager etter vi fant ut om miraklet vårt:
Fra dagboken, uke 6
4. januar var dagen vi fant ut du var tilstede. Dette var en onsdags kveld, du skulle sett gleden i pappan din sine øyner. Var et ansiktsuttrykk jeg aldri hadde sett på han, og det gjorde meg litt roligere.
Dette er fire dager siden, og på de få dagene har jeg grått mye. Jeg elsker deg mitt lille riskorn overalt på jord, like høyt som jeg elsker din far. Men jeg er livredd, redd for at jeg ikke kan gi deg det livet du fortjener, redd får at mitt liv ikke kommer til å bli som det er planlagt, redd for å bli sviktet når jeg trenger det mest. Selv om jeg skriker, kjefter på din far, sier jeg ikke vil ha barn.. Så må du aldri tro jeg ikke elsker deg, jeg vil gi opp alt for deg. Jeg er bare redd for at det ikke kommer til å være nok.
Som dere sikkert skjønner var jeg i full panikk. Og det er slik vår nærmeste familie fikk vite om gutten i magen, meg på telefonen som gråt og som heller ikke klarte slutte å gråte.
Rart hvor fort jeg endret tankegang, hvordan kroppen, hjernen og hjertet begynte å glede seg over babygutten vår. Nå klarer vi nesten ikke vente til august når han kommer!
Les også:
Body med tekst til besteforeldre
Samboeren min og jeg er et ungt par som ikke har vært sammen så lenge. Jeg er midt i utdanningen og han er ferdig nå til sommeren, så det var ingen som hadde trodd at vi skulle få barn med det samme, og ikke var det planlagt heller. Jeg skulle fortelle det til mine foreldre da jeg dro hjem til Oslo for å feire jul, og fordi jeg var usikker på hvordan nyheten ville bli tatt i mot tenkte jeg «Jaja, dette går ikke bra uansett, så vi kan like gjerne gjøre det litt morsomt!»
