Gravide Christine fikk sjokkbeskjed

Sent i mai la Christine (42) merke til at energinivået ikke var helt på topp. Da hun ble bilsyk og i tillegg holdt på å svime av da hun reiste seg brått opp fra gulvet skjønte hun at noe var på gang. Disse symptomene hadde hun nemlig bare hatt to ganger før – og begge gangene var hun gravid.

Det ble et aldri så lite sjokk for Christine og Claudius. Ekteparet fra Tyskland hadde allerede to barn, syv år gamle Pippilotta og Titus som er to år gammel. Etter å ha brukt seks år og gått gjennom mange ulike behandlinger for å bli gravid med Titus trodde ikke Christine at hun kunne få flere barn. Hun fant ut at hun like gjerne kunne slutte på p-pillen. Seks uker etter fikk hun en positiv graviditetstest.

Berg og dalbane
Da testen viste positiv fikk Christine sjokk. Ting lå ikke til rette for et nytt barn. Begge var i full jobb og på grunn av mangel på barnehageplasser der de bor gikk 100 prosent av Christines lønn til å betale for dagmamma. Huset var heller ikke stort nok for familieforøkelse.

Christine bestemte seg for å dra på en tidlig ultralyd for å sjekke at hun virkelig var gravid. Det var for tidlig å se hjertet slå, men det ville i alle fall vise seg om det var noe der inne. Da den lille mørke flekken viste seg på skjermen ble hun så rørt at alle bekymringer forsvant som dugg for solen. Selvfølgelig hadde de både tid og plass til en baby!

Etter noen få dager var det nye bekymringer som meldte seg. Plutselig var alle graviditetssymptomene borte. Christine følte seg ikke gravid og hadde i tillegg noen små blødninger. Hun fryktet at fosteret hadde sluttet å utvikle seg, og at hun var i ferd med å spontanabortere slik hun hadde gjort fem år tidligere.
– Jeg følte meg veldig tom da jeg forsto at denne graviditeten kanskje ikke ville resultere i et barn likevel. Det var som om det kom et digert tomrom, noe som er veldig rart når selve fosteret ikke var større enn fem millimeter på det tidspunktet.

Christine måtte vente i over en uke før hun kunne få en ny ultralyd for å se om fosteret hadde utviklet seg.
– Jeg trodde at jeg hadde mistet, men håpet det skulle gå bra. Samtidig tenkte jeg at det ville være mye bedre for karrieren min hvis jeg ikke var gravid. For familiebudsjettet betød et nytt barn at hele min lønn vil gå til barnepass i tre år til. Med andre ord var det mye som talte mot en ny baby.

Da Christine endelig fikk bekreftet at hun fremdeles var gravid, følte hun seg litt forvirret. Hun var ikke overentusiastisk men håpet på at alt skulle gå bra.
– Alle rundt meg var så glade og støttende. Ikke minst var mannen min kjempeglad for å skulle bli pappa igjen. Jeg husker jeg tenkte at når kvalmen forsvinner, så blir sikkert jeg også glad for dette.

Det store sjokket
Etter noen uker begynte Christine å føle seg mye bedre. Hun mistenkte selv at hun kanskje hadde hatt en slags svangerskapsdepresjon de første 12 ukene. Men endelig følte hun seg glad – det var på tide å se fremover.

Dessverre varte ikke gleden lenge. På grunn av Christines alder ble det tatt noen ekstra blodprøver for å avdekke risikoen for at fosteret hadde noen misdannelser eller kromosomfeil.

Svaret på testene var hun ikke forberedt på. Christine ble fortalt at risikoen for at barnet hennes ville bli født med Downs syndrom var 1:7.
– Jeg ble fortalt nyhetene over telefonen, og fikk helt sjokk. Jeg visste jo at risikoen var høyere ettersom jeg er 42 år, men mange i familien min har fått barn når de er langt over 40, og alle har fått friske barn. Jeg trodde at genene mine på en måte var yngre.

Christine fikk tilbud om å ta en fostervannsprøve, som vil gi et sikkert svar på om noe er galt med fosteret eller ikke. Hun har bestemt seg for å ta prøven, men må vente i 3 uker før den kan tas. Det er nemlig en liten risiko for at fostervannsprøve kan føre til abort, og ettersom risikoen er lavest i uke 17, må Christine og mannen leve i uvisshet en stund til.
– Denne ventingen er helt grusom. Jeg får rett og slett hodepine av all tenkingen. I tillegg har jeg dårlig samvittighet for ikke å ha satt større pris på graviditeten fra jeg fant det ut og frem til nå.

Valget
Én ting er ventingen. En annen ting er å prøve å forberede seg på valget de kanskje må ta. Både Christine og Claudius er usikre på hva de vil.
– Jeg tror livet mitt blir fryktelig vanskelig med et barn som har Downs. Jeg elsker jobben min, jeg vil jobbe fulltid og ha det ansvaret som følger med. Det er så mange komplikasjoner som kan følge med et barn som har Downs. Ofte hjerteproblemer, epilepsi og andre utfordringer. Barnet vil jo heller aldri bli ordentlig voksent. Jeg har heller ikke lyst til å måtte slutte i jobben min, men det er jeg i så fall nødt til. Her vi bor finnes det få støtteordninger for slike familier, og livet vårt vil bli snudd helt på hodet.

Christine og Claudius har enda ikke bestemt seg for hva de kommer til å gjøre. De er begge forvirret og har veldig blanda følelser. De tror begge at det er mest fornuftig å ikke fortsette svangerskapet hvis det skulle vise seg at barnet har Downs. Men om fornuften veier så veldig tungt når alt kommer til alt, vet ikke Christine.
– Jeg vet ikke helt om jeg klarer å abortere et ufødt barn ved å gå gjennom en hel fødsel, for det er faktisk det jeg må. Tanken på det er bare helt grusom.

Nå føler Christine at hun ser barn med Downs overalt. Hun forteller om en tilstelning de var på for et par dager siden hvor det var to barn med Downs. En jente på to og en gutt på fem.
– De danset glade rundt om kring, og foreldrene så fornøyde og normale ut. Jeg klarte ikke å trekke blikket vekk fra disse to barna, og lurte på hvordan livet mitt ville vært hvis en av de var mine. Jeg lurte på hvordan barnet mitt ville se ut hvis det faktisk har Downs og skammet meg over at jeg tenkte: Vel, hvis barnet hadde et handikap, men ikke så så rart ut, da ville jeg kanskje hatt det. Jeg vet veldig godt at dette ikke handler om utseende, men om livskvalitet. Likevel satt jeg der og tenkte på den måten.

En annen ting som bekymrer Christine er hva hun eventuelt skal si til datteren Pippilotta.
– Jeg kommer uansett ikke til å fortelle henne det hvis vi velger abort fordi barnet har Downs, hun ville blitt helt knust. Så jeg blir i så fall nødt til å lyve for henne, noe jeg virkelig hater. Men jeg burde ikke tenke så mye på det akkurat nå – jeg har mer enn nok med å bevare fatningen.

Babyverden kommer til å følge Christine og familien videre.