Jeg er jo klar over hvor skadelig det er for barnet, og jeg hadde aldri fyrt opp en røyk i samme rom som en baby. Hvorfor skal jeg da ikke klare å slutte? For hver røyk jeg tar, jo dårligere samvitighet får jeg. Dette skulle jo ikke vært noe problem!
Jeg er livredd for at jeg har skadet h*n såpass mye med røyken, at jeg nå ikke klarer å glede meg til h*n kommer. Tvert imot så kvir jeg meg. Angrer på at jeg ble gravid. Er oppgitt og lei, og vil ikke dette lenger. Hva hvis hele livet til dette barnet er allerede ødelagt? Orker ikke tanken engang…
Les også: Uheldig om gravide rådes til å røyke
Jeg prøver å slutte. Opp til flere ganger dagen. Men ender bare opp med å røyke enda mer… Får kritikk av så og si alle hele tiden. Men responsen min er å fyre opp den helvetes røyken.
Hvorfor er ikke barnet mitt viktigere enn den? Hvorfor klarer jeg ikke å prioritere annerledes?
Dette tar fullstendig knekken på meg… Skulle faktisk ønske jeg ikke var gravid nå. Har ikke fortjent denne gaven…
Les også: Er det lov? (å ikke være bare lykkelig over svangerskapet)
