Får innvilget abort
Diana fikk henvisning til sykehuset og hadde med seg moren dit. Hun var da sju uker gravid.
– Tårene presset på allerede i døra på vei inn på sykehuset. Og jeg måtte gjemme meg bort i gangen. Tårene bare rant. Jeg var redd og usikker for aborten, forteller hun.
Legen spurte flere ganger om hvorfor hun ikke ønsket å beholde barnet – men uten å dømme. Han spurte om hun var sikker og om det var hennes valg, og hun klarte å svare ”ja”. Ettersom hun ikke visste sikker hvor langt på vei hun var, ble det gjort en ultralyd.
Les også: 10 kjappe: Ultralyd
– Så dukket det bankende hjertet opp på skjermen. Tårene trillet. Men likevel – dette måtte bort! Jeg kunne jo ikke få et barn til som skulle ”stjele” meg fra de to guttene jeg allerede har – og som tar all min tid!
Aborten ble innvilget og hun fikk tabletten som skulle avbryte svangerskapet. Hun visste at om hun tok den, så ville problemet være løst.
– Jeg klarte det ikke. Bildet fra ultralyden med det lille hjertet som slo var brent fast. Jeg dro hjem, men fikk ny time uka etter med mulighet for å gjennomføre aborten da, sier hun.
Tankene raste. Diana hadde opplevd tre spontanaborter og var nå gravid for sjette gang. Hva om dette var siste mulighet? Det var jo allerede et lite menneske!
Snuoperasjonen
Diana ringte mannen og sa at hun ikke hadde klart å gjennomføre aborten. Han var støttende. Nå begynte de å søke på internett for å finne ut mer om hvem de kunne snakke med og hvilke ringvirkninger en abort kunne få. De fant ikke så mye.
– Jeg hadde gått så langt ned i kjelleren da jeg fant ut at jeg var gravid, at jeg fryktet jeg ville falle enda dypere om jeg gjennomførte aborten. Ville jeg få psykiske ettervirkninger? Ville jeg angre? Hodet sa helt klart at dette ikke passet, men hjertet sa: vent, ikke gjør det.
Hun sier at man ikke kan angre på det man fikk, men det man ikke fikk. Mannen hennes var langt mer positiv og var tydelig på at de var sammen om dette.
– Han er mye mer positiv enn meg. Jeg var langt nede, og er det iblant fremdeles. Ett barn til innebærer jo mye merarbeid.
Å snu fra å være helt klar på at dette går ikke, til å fortsette svangerskapet, var ikke enkelt. Diana følte seg fremdeles alene, og syntes det var tungt. Hun ville ikke forholde seg til noe eller noen og holdt seg hjemme.
– Men jeg måtte ta meg sammen. Jeg tenkte – hvorfor syter du? Skjerp deg! Dette er jo et nytt liv, du skulle vært glad!
Les mer om tanker, frykt og følelser i svangerskapet
Vanskelig utad
I bloggen sin skriver Diana: ”En skulle kanskje tro at historien snudde her, at jeg nå skulle bli lykkelig over dette lille mirakelet. Men den neste måneden… utad klarte jeg kanskje å skjule hvor ille dette virkelig var, men inni meg var jeg så fortvila over hele situasjonen. Følte meg som verdens verste menneske… som ikke ønsket barnet mitt… i tillegg kom kvalmen, trøttheten, hormoner… Er jeg den eneste mammaen i verden som har følt disse stygge tingene? I denne perfekte verden, så skal en vel helst ikke snakke om disse tingene… men å tie dem i hjel hjelper vel heller ikke?”
Diana følte venner og bekjente så på henne som en ”drama queen”. Hvorfor kunne hun ikke bare beholde barnet?
– Jeg følte de så ned på meg. Det er akseptert at man tar abort når man er ung. Og mange sier at det er ok når man er voksen og. Men jeg har opplevd at det i virkeligheten ikke er det, forteller hun.
Da hun fortalte at hun hadde bestemt seg for å beholde barnet, trakk mange et lettelsens sukk.
– Jeg hadde fått så dårlig samvittighet at jeg nok også ble presset til å ta det valget som jeg gjorde, sier Diana.
Nå er Diana er snart 15 uker gravid, og har begynt å glede seg.
– Ja, nå begynner jeg å glede meg. Jeg har jo blitt glad i dette ”problemet”. Men selvfølgelig blir det tungt og vanskelig. Jeg vet det, sier hun.
Rart og koselig på samme tid
Å skulle se på babyutstyr, tenke på vogn og planlegge å bygge på huset føles fremdeles litt fremmed, og Diana forteller at hun jobber med tankene for å snu dem til å være bare positive.
– Jeg lurer meg selv litt for å ikke la de negative tankene ta overhånd. Men så er det jo koselig å tenke på hvem den lille er – hvilket kjønn… Jeg er jo glad for det og, sier hun.
For få dager siden fikk hun høre hjertelyden til babyen for første gang.
Diana er ikke i tvil om at hun har tatt riktig valg og forteller at hun er glad for at hun ikke tok abort.
Glad det er en stund til babyen kommer
Å fortelle om svangerskapet, har ikke bare vært lett.
– Men vi må jo bare gjøre det beste ut av det. Men det er helt ok at det tar litt tid før babyen kommer. Da får jeg tid til å venne meg til det, sier hun.
At sønnene blir eldre er også en stor fordel. Da hun skulle ta avgjørelsen om å beholde eller ei, sier hun at hun følte hun hadde en kjempebaby på drøyt ett år, og en liten gutt midt i trassalderen. At de blir litt eldre og klarer litt mer selv før babyen kommer, er et stort pluss. Selv om eldstemann knapt har fylt fire og minstemann fremdeles har tre måneder igjen til sin andre bursdag når babyen kommer i oktober.
– Jeg må bli flinkere til å ta imot hjelp når den lille kommer, mener Diana.
Les om barnevakt
Ingen har rett til å dømme andre
Hun forteller at hun selv har sett på familier som får mange barn uten å egentlig ha forutsetningene på plass for å ta seg av dem. Hun har tenkt: ”Hvorfor tar de ikke bare abort heller”.
– Jeg tenkte at man fjerner jo ikke et liv, det har jo ikke blitt til noe ennå. Men da jeg selv var midt oppi det, var det ikke så enkelt likevel, forteller hun.
Diana synes det burde være like stor aksept for ulike psykiske reaksjoner i et svangerskap som i livet for øvrig, men mener det ikke er det.
– Som gravide skal vi være så himla lykkelige.
Hun mener man skal vokte seg vel for å si ”Det hadde jeg aldri gjort” om abort. Det vet man ikke før man har opplevd å stå i situasjonen. Å dømme andre ut fra deres valg synes hun heller ikke om.
– Det er ikke sånn at jeg tok den riktige avgjørelsen da jeg beholdt barnet. Jeg tok den riktige avgjørelsen for oss. Selv om alt virket svart, sier hun.
Diana har valgt å være åpen om emnet som hun selv mener er tabubelagt. Årsaken er at hun synes det er viktig å snakke om det. At andre senere kan fortelle barnet at det ikke var ønsket, er hun forberedt på. Men håper det ikke skjer.
– Da svarer jeg: ”Selvfølgelig var vi glad i deg da du kom”, avslutter hun.
Les også: Samboeren forventer at jeg skal gjøre alt husarbeidet
Les også: Gravid? Snakk ut om forventningene NÅ!
