Babyverden møter Mari og Morten en fredagsmorgen i begynnelsen av februar. Klokken er så vidt halv åtte og timen til ultralydundersøkelsen er små 20 minutter unna.
”Jeg våknet halv fem i morges. Var ikke så spent sist gang,” sier Mari og smiler skjevt. Fra før har hun og Morten 1 ½ år gamle Ola. Kommer nestemann rundt termin, rekker Ola akkurat å fylle to før han blir storebror.
På venterommet er det stille. ”Kjenner jeg begynner å bli spent nå,” sier Morten. ”Bekymret for at det skal være noe galt.” Han tenker litt. ”Man blir jo glad i ungen uansett, men det vil jo ta mye tid. Og Ola vil miste mye oppmerksomhet”.
Les også:
Vi kommer inn til ultralydlegen som kjapt går gjennom helsekortet og forrige svangerskap og fødsel. Deretter bærer det inn på ultralydrommet. Mari legger seg på benken og jeg og Morten sitter ved siden av.
”Nå blir det litt kaldt på magen,” sier gynekolog Braut mens han fordeler en dæsj ultralydgelé på magen til Mari.
Med en gang ultralydhodet plasseres på magen til Mari dukker det opp et svart-hvitt-bilde på apparatet og på monitoren i taket. Før noen av oss klarer å identifisere noe som helst, sier Braut ”Han ligger på tvers”.
Mari biter seg merke i at legen sier han, men Braut sier at det er det de pleier å si før de vet noe om kjønn og om foreldrene vil vite det.
Legen zoomer inn og det kommer en lang rekke med beskrivelser: ”Her er panne, nese, hake. Der er det en arm som strekker seg, hendene mot ansiktet. Hjertet slår, han svelger fostervann nå. Det kan vi se ved at spiserøret åpnes og lukkes”.
Men fosteret er ikke særlig samarbeidsvillig. Det vi ser ligner ikke på det karakteristiske profilbildet mange forbinder med ultralyd. Dette lille barnet kikker rett mot oss, rett fra oss og gjemmer seg bak hendene sine.
Les også:
Etter å ha pekt ut de fleste kroppsdeler, spør legen om de har noen formening om kjønn.
”Nei, er det en gutt? Jeg ser ikke …” sier Mari. Hun har innrømt at hun ikke tør håpe på ei jente.
”Det er ei jente” sier legen med et smil.
Mari ler. ”Så koselig! Hvordan ser du det?” Legen forklarer at han ser to tydelige streker mellom beina på jenta, og det er kjønnsleppene hennes.
Morten har vært et stort smil en stund og utbryter plutselig ”Yes!” Mari smiler ”Det er jo bonus da. Siden vi har gutt fra før”.
Legen er enig i at det passer godt med en av hver.
”Tror teorien om hvordan man lager jenter holdt,” ler Morten.
Legen er ikke fornøyd med at jenta gjemmer seg. ”Nei, ikke snu deg den veien, da,” sier han. Jenta romsterer litt der inne, men nekter å samarbeide. ”Hun ligger med ryggen ned. Fin ryggrad. Der er urinblæren, og hun holder hendene under knærne.”
Les også:
Så er det tid for måling. Han zoomer ekstra inn på hodet, som ses som en stor sirkel med hvitt omriss. ”Fint mønster i hodet. Der ser vi hjernehalvdelene, og lillehjernen kan ses som et åttetall”. Hodets diameter og omkrets, magens diameter og lårbeinets lengde måles mens vi kikker på den lille jenta.
Så er Morten blitt utålmodig og spør det viktigste spørsmålet: ”Ser alt greit ut?” Legen smiler. ”Ja, det er ingenting i veien med babyen”. Det blir stille en liten stund.
Legen kikker nærmere på morkaken. ”Morkaken ligger foran i livmoren. Men det er vanskelig å se hvor langt nede. Det er ofte vanskeligere å se når barnet ligger på tvers,” sier han. Mari lurer på om morkakens plassering kan tyde på at unnfangelsen skjedde sent, men legen har ikke hørt noen teori om det.
Vi kikker mer på jenta, som nå har valg å ”se” rett mot oss. ”Er det hjertet?” spør Mari. Legen bekrefter og skrur på en knapp, og snart hører vi lyden av hjertet som slår – ”swosh, swosh”. ”Hvor høy puls har hun?” vil Mari vite. ”Cirka 150,” svarer legen. Mari lener seg tilbake. ”Akkurat som på gutten vår. Det der om hjertelyd er en kvasi-ting du hører om.” Hun tenker på regelen om at hjertelyden til jenter er høyere enn hos gutter.
Så ser legen nærmere på hjertet og -kamrene. ”Der er høyre og venstre hjertekammer og forkamrene”. Mari trenger på nytt å få svar på spørsmålet ”Ser alt bra ut?” Legen svarer ja. Mari forklarer at de er ekstra bekymret fordi Ola fikk påvist bilyd på hjertet da han var seks uker gammel og ble blå.
”Det kan vi ikke si noe om nå, for den åpningen som fører til bilyd etter fødselen, er alltid åpen i fosterlivet,” forklarer legen.
”Kan det bli problemer av plasseringen til morkaken?” Legen sier at det kan bli det, og derfor vil de sjekke med en ekstra ultralyd i uke 28-30. Det tidspunktet er valgt fordi det gir morkaken god tid til å flytte seg, og det er likevel lenge før termin slik at man kan planlegge fødselen ekstra godt om nødvendig. ”Hva skjer hvis den ikke flytter seg?” vil Mari vite. ”Da blir det keisersnitt,” sier legen.
Les også:
Legen ser nærmere på jenta igjen, men hun vil fremdeles ikke vise profilen sin. ”Lyst å vite skostørrelsen hennes?” spør han. ”Den er 26 millimeter.” Morten prøver å se hvor langt det er og måler med fingrene og smiler.
Når jenta vrir seg mer mot oss, kan vi se deler av skjelettet. ”Uff, ser nesten litt spøkelsesaktig ut. Skummelt!” kommenterer Mari, men tar seg i det. ”Så søt hun er” legger hun til.
Legen er ganske sikker på at det ikke er leppespalte. Nå holder jenta en hånd på haken og en i tinningen. Hun beveger seg masse, men Mari synes ikke hun kjenner så mye spark. ”Skyldes det måten hun ligger på?” lurer hun. ”Kanskje,” svarer legen. ”Men hun lå kanskje annerledes i morges. Det er nok heller morkaken som gjør at du ikke kjenner mer spark”. Morten er overrasket over hvor mye datteren hans beveger seg.
”Der er navlestrengen. Den ser litt ut som julepynt,” sier legen. ”Den ser tykk ut,” kommenterer Morten. ”Ja, den er ganske tykk i forhold til babyen. Den er ganske nøyaktig en centimeter tykk,” sier Braut.
Jenta fortsetter å svelge fostervann, og nå er Braut klar i sin sak. ”Nå har jeg sett at det er ei jente så mange ganger at jeg er nittini komma ganske mye sikker”. Mari og Morten ler.
”Nå har hun lagt den ene hånden på kneet og den andre er foran fjeset. Og hun gaper opp.” Legen er i ferd med å fortsette. ”Var det foten?” spør Morten. ”Armen,” svarer Mari og legen i kor. Jenta fortsetter å kave rundt der inne, og etter hvert ser det ut som hun teller fingrene sine.
”Kan hun se nå?” vil Mari vite. ”Nei,” sier legen. ”Det er jo mørkt også,” legger Mari til.
Legen fortsetter å forklare hva vi ser og sier i forbifarten ordet ’defekt’. ”Defekt i magen?” spør Mari forskrekket. ”Ja, navlen er en defekt. Defekt betyr åpning. Den skal være der”. ”Så det er normalt?” vil Mari vite. ”Ja,” sier legen. ”Forsiktig med ordbruken,” kommenterer Morten lettet.
Legen har brukt god tid, og Mari og Morten er godt fornøyd når legen tar bort ultralydhodet og tørker geleen av magen til Mari.
”Alt ser fint ut!” sier han. ”Da vet vi litt mer om henne”. Mari og Morten smiler. ”Kjempe-opptur,” sier Morten.
