Blogg: Linda Cathrine Hagen3109Sist oppdatert 08.11.21
Blogger Linda Cathrine Hagen er åttebarnsmor, men har også opplevd hvordan det er å spontanabortere. Hun mener det er trist at man står så ribbet tilbake med sorg, savn og skyldfølelse - uten å kunne snakke om det. Her deler hun sine tanker:
Jeg synes det er litt leit at spontanabort er noe man ikke snakker om. Flere jeg kjenner som har opplevd det, føler at det er litt “hysj, hysj”. Hva kan det være som gjør at man ikke snakker om dette? Det kan jo være at det er såpass privat at noen rett og slett ikke ønsker å snakke om det. Eller det kan også være at man ikke vil vise sin sårbarhet angående det man har opplevd fordi man er redd for at andre (kanskje de som ikke har opplevd det selv) bare skal feie det litt bort og ikke forstå hva du egentlig sier, som om det ikke er noen big deal, liksom, for da var det jo åpenbart noe feil med fosteret, og da er det jo bare bra at kroppen ordner opp! Det var knapt nok et liv.
Men det var et liv! Og det er en big deal! Svangerskap er etter min mening det største som skjer i en kvinnes liv. Det sekundet en kvinne finner ut at hun er gravid, og at det vokser et barn inne i henne, akkurat da begynner følelsene for det ufødte barnet å vokse. Forventningene er der med en gang om fremtiden og om barnet som hun skal få holde i armene om 9 måneder. Barnet hun allerede er blitt glad i. Hva skal han eller hun hete, hvem vil barnet ligne på? Hun vet at det vil berike livet hennes.
En spontanabort er kroppens måte og ordne ting på, og er i de aller fleste tilfeller på grunn av noe galt hos fosteret. Men samtidig er det også en forventning som brast. Hun mistet barnet sitt. Selvfølgelig er det følelsesladet. Det er ikke alle kvinner som opplever dette, men det er allikevel mange som gjør det. Selv har jeg opplevd dette to ganger.
Den første gangen var i 2002, og jeg var 14 uker på vei, det er to uker lenger enn de første 12 ukene hvor faren for dette er størst. Jeg vil ikke gå i detaljer rundt hva som skjedde. Ofte støter kroppen ut fosteret som allerede har vært dødt i noen uker. Men jeg hadde en ultralyd dagen før og der var det fullt liv. Kvelden etter, gikk vannet. Jeg hadde to barn da, de sov, mannen min var langt avsted denne kvelden i jobbsammenheng. Jeg hadde hatt veer dagen før.
Jeg skjønte jo at noe ikke var helt riktig. Jeg fikk nesten panikk da jeg så barnet som hang ut av meg (beklager detaljen). Men jeg var alene og kunne ikke få panikk. Jeg klarte å holde hodet kaldt, ringte ambulanse og barnevakt. Da jeg ble vekket etter narkosen, forstod jeg at nå var det over, og først da kom de første tårene, det kom flere etter hvert. Senere på natten kom mannen min til sykehuset, da hadde jeg allerede hatt utskrapning.
Jeg visste allerede at det var en gutt jeg hadde mistet. Jeg ba om å få barnet inn på rommet. Pleierne var litt overrasket over dette, det var nok ikke vanlig, de trodde kanskje jeg var i sjokk, og at jeg ikke hadde skjønt at barnet var dødt eller noe. Men det gjorde jeg jo, jeg ville at mannen min skulle få se gutten. Det var utrolig å se en så liten skapning. Han så ut om en baby, og siden han ikke hadde noe fett på kroppen, kunne vi se blodårer. Han hadde små fingre og tær og ører. Hadde bare igjen å vokse. Tanken på at man kun to uker tidligere har lov til å ta abort, var helt forferdelig nå som jeg så denne lille kroppen.
Det kom spørsmål om hva vi skulle gjøre med fosteret. Det fantes en felles gravlund man kunne gå til. Men for oss var det helt uaktuelt. Vi ville ha en ordentlig begravelse. Og det hadde vi. En egen liten fosterkiste, en fin og verdig begravelse med en egen gravplass. Det er spesielt når du faktisk ser barnet ditt, da kan du ikke bare ha den på en felles gravlund. Hvis du har spontanabort fra uke 16, er det helt vanlig at du får en egen gravplass. Da er det ikke snakk om at fosteret blir kastet eller hva som skjer med det. Jeg var bare to uker under denne grensen. Så vi måtte betale for det som måtte være selv. Du får gravstein gratis når du aborterer etter uke 16. Så det fikk ikke vi.
Jeg deler dette med dere av to grunner:
1. Det barnet jeg mistet den gangen er fortsatt mitt barn for meg. Jeg har tenkt litt på det tidligere om jeg skulle skrive noe om dette. Og jeg synes det er på sin plass at han også regnes som et av våre barn av andre enn oss. Vi snakker ofte om han i dagliglivet, så for alle oss her er han en naturlig del av familien vår. Når barna tegner hele familien, tenger de han som en engel i himmelen.
2. Dette er et tema som ikke snakkes så høyt om. Hvis jeg på noen som helst måte kan være en støtte for noen ved å dele dette, er det fint. De som ikke opplever dette selv, kan kanskje få en dypere forståelse og møte de som opplever det med alvor, for det er en stor ting når du mister barnet ditt, enten det er 4, 5, 6, uker eller mer. Da jeg opplevde dette viste det seg at det var mange andre som hadde opplevd det samme. Jeg ble overrasket og syntes det var litt rart, for man snakker jo aldri om det. Jeg vil i alle fall at alle kvinner som leser dette og som har opplevd dette, skal vite at de ikke er alene, og at det er helt på sin plass å felle mange tårer. Det er selvfølgelig ikke det samme som å miste et barn som allerede er født. Men det er allikevel trist og bør ikke på noen måte bagatelliseres. Det er vel ingen som gjør det, men av mangel på det mer dekkende ord, jeg kom ikke på noe bedre.
Linda
Her er et bilde av Linda to uker før fødselen i hennes tredje svangerskap, altså svangerskapet etter spontanaborten.
P.S. Jeg har som sagt ikke delt mine innerste tanker om denne hendelsen, heller ikke alle detaljer om hva og hvorfor jeg tror det skjedde. Men det var ikke noe galt med fosteret, som man kunne se på utsiden. Jeg ble spurt om jeg ville ha en obduksjon av fosteret, men det sa vi nei til.
Gjesteblogginnlegget ble første gang skrevet i oktober 2011, men er i november 2021 godkjent av Linda til videre bruk.
