Fra 13 uker og 0 dager til 13 uker og 6 dager av svangerskapet.
Vekt: 35 g
CRL: 7 cm
Full lengde: 8,5 cm
I begynnelsen av denne uken er fosteret elleve uker gammelt. Hjernen vokser videre, spesielt forhjernen, som skal dekke over de andre hjernestrukturene.
Fosterets beinmarg, lever og milt produserer blodceller. Både skjoldbruskkjertelen og bukspyttkjertelen er ferdig formet, og bukspyttkjertelen begynner å produsere insulin.
Selv om du ikke kjenner det sparke ennå, vil fosteret kunne kjenne deg. Om du dytter forsiktig mot livmoren, vil fosteret bevege seg.
Gleder du deg over at magen så smått begynner å vise? Mange gjør det, men ikke alle er komfortable med de store endringene som skjer i kroppen. I hvert fall ikke med én gang. Forsøk likevel å gi den voksende magen positiv oppmerksomhet – og fortell gjerne partneren din hvordan du har det – det kan føles godt å si det.
Selv om man skal vokse, betyr det ikke at man kan spise så usunt man vil. Snarere tvert imot, bør babyen i magen få riktig næring til å vokse og trives. Den gravide kroppen bruker nå dobbelt så lang tid på å fordøye maten. Tidligere ble magesekken tømt i løpet av 50 minutter – nå tar det 130 minutter! I tillegg suges dobbelt så mye av væsken opp fra tarmene. Ikke rart at man kan bli forstoppet! Fiberrik kost, rikelig drikke og fysisk aktivitet kan motvirke dette.
For veldig mange kommer også overskuddet gradvis tilbake i løpet av 2. trimester. Det legger nok partneren også merke til. Kanskje er tiden inne for mer sosialt samvær eller å planlegge en ferietur?
Babyverden har en podcast uke for uke. Under tema vil du for hver uke kunne lese en oppsummering av det som ble sagt i podcasten. Du kan lytte til podcasten i spilleren over eller ved å søke opp Babyverden uke for uke der du lytter til podcaster.
Fosteret ser ut som en liten baby, men hodet er fortsatt større enn kroppen. Babyen veier omtrent like mye som et hønseegg nå.
Det er viktig å være fysisk aktiv i graviditeten, men utgangspunktet spiller en rolle. Dersom du har trent regelmessig før du ble gravid, kan du fortsette med det. Både kondisjonstrening og styrketrening er trygt for gravide, så lenge svangerskapet er normalt og uten blødninger.
Dersom du har avkortet livmorhals eller annet som øker risikoen for prematur fødsel (her snakker vi lenger ut i svangerskapet, ikke at det er risiko for fødsel så tidlig som nå), bør du være mer forsiktig. Men er du likevel vant med å trene, kan du fortsette med det.
Det er flere fordeler ved å være i fysisk aktivitet i svangerskapet. Det reduserer risikoen for blodpropp (selv om den er lav i utgangspunktet), det er viktig for forbrenningen (og unngå for stor vektoppgang) og regulerer i forhold til svangerskapsdiabetes. De som er fysisk aktive har også i snitt noe kortere fødsel.
Fysisk aktivitet er bra, men det er ikke i svangerskapet at du skal gjøre det store løftet på trening. Dette er ikke tidspunktet hvor du går fra sofasliter til maratonløper. Men du bør tilstrebe å være fysisk aktiv i minst 30 minutter minst tre ganger i uken.
Skal du bli mer fysisk aktiv, er hverdagsaktivitet et fint sted å begynne. Se gjerne på transportetappene i hverdagen – kan du sykle eller gå til jobb eller annet? Det kan være en god begynnelse, hvis du føler deg i form til det. Du kan selvfølgelig også begynne å jogge, men det er viktig å kjenne etter og være bevisst sine egne begrensninger. Dette er ikke tiden for hardkjør mot seg selv. Hverdagsaktivitet føles kanskje ikke som trening, men det har absolutt en effekt. Som for eksempel å gå raskt til og fra jobb. Det blir fort 30 minutter eller mer.
Når vi trener frigjøres endorfiner, særlig når man får pulsen opp og trener mer aktivt. Det er gunstig både fysisk og psykisk. Andre hormonelle endringer i kroppen kan også virke positivt inn på treningslysten.
Mange er kanskje ikke klar over at gravide har 20-30 ganger høyere østrogennivå. Det virker inn på kroppen slik at enkelte kan føle seg mer i form. Østrogen er på en måte et anabolt steroid som kroppen lager selv. Det innebærer at du kan føle deg mer våken, det virker inn på fettfordeling, bryster, og også muskulatur. Noe av østrogenet omdannes til testosteron, og noen får kanskje hår på steder de ikke er vant til å ha det. Det kan være mørkere hår langs midtlinjen på magen eller rundt brystvortene, og enkelte får ekstra hår på halsen eller på overleppa. Dette går i stor grad tilbake etter at svangerskapet er over. Enkelte gravide får også såkalt svangerskapsmaske – en brunaktiv pigmentering i kinnene. Det kan være en grunn til å være forsiktig i sola som gravid. Også dette skyldes østrogen. Slike pigmentforandringer kan bli varige.
Det er ikke uten grunn at gravide ofte blir kalt hormonbomber. De fleste kjønnshormonene blir mangedoblet, og vi har østrogenreseptorer i absolutt alle vev i kroppen, også i hjernen. Så det er ingen tvil om at gravide faktisk er hormonbomber.
Dette med hormoner er sammensatt. hCG produseres i morkaken, og opprettholder svangerskapet. Det er også forbundet med svangerskapskvalme. Progesteron hjelper også å opprettholde svangerskapet, og gir økt vekst av bryster, og gir (den litt uheldige) effekten at all glatt muskulatur i kroppen blir litt slappere. Progesteron bidrar på den måten til at livmoren holder seg i ro i graviditeten. Hormonet roer også ned tarmen, som er årsaken til at mange gravide blir forstoppet. Progesteron virker også inn på en del av karene i kroppen, slik at hemoroider og åreknuter kan påvirkes. I tillegg til disse hormonene, er det mange andre, men det er disse tre som er de mest sentrale.
Kan man på grunn av alt som skjer i kroppen kreve litt ekstra forståelse og omtanke? Ja! Svangerskapet påvirker oss både psykisk og hormonelt.
Det er ikke uvanlig at man føler at det å være gravid er både alvorlig og dramatisk. Selv om man har ønsket det selv, og kanskje prøvd lenge, kan man få følelsen av at nå er det for sent å snu.
Hormonene skal ikke undervurderes her. De er på mor og barns side. De vil at svangerskapet skal bli tatt på alvor. Når man som gravid kjenner på alle disse hormonene, kan det være lurt å tenke at det er tegn på at kroppen virker bra, og at forholdene ligger godt til rette for babyen. Fra naturens side er det en stor oppgave å skulle bli mamma og ta seg av et barn. Så vi er laget slik at vi kjenner på den enorme gleden, men også på tvilen.
Klarer jeg dette? Kommer jeg til å gjøre det riktig? Hva om jeg gjør noe feil? Det er godt å tenke på at svangerskapet varer i ni måneder. Man har god tid til å venne seg til situasjonen. Det er ofte ulikt hvordan man tenker og føler i ulike faser i svangerskapet. Vi kan tenke at vi modnes til oppgaven trinnvis. I begynnelsen er man bekymret og lurer på hvordan dette skal gå. Så, etter bare en måneds tid, begynner man gjerne så smått å tenke på at det å skulle føde er ganske spennende.
Frykten for å gjøre noe feil tror jeg er det moderne samfunnets svøpe, på et vis. Fra naturens side skal dette gå fint av seg selv, uten mye forkunnskap. Og som regel går det jo også fint – helt automatisk. Lytt til kroppen din. Den sier ofte ifra. Kanskje sier den nå at du trenger å hvile mer?
Mange synes det er vanskelig å gi slipp på kontrollen. Noen synes til og med at det er litt ekkelt og alien-aktig at noen andre har tatt over kroppen. Men det må man bare stå i. Kanskje kan det komme perioder hvor man angrer litt, eller lurer på om man egentlig tør dette. Det er en veldig vanlig følelse som jeg tror kvinner har hatt til alle tider.
Men hva om man sliter og har det tungt psykisk? Hvordan får man da hjelp til å takle det? Det kan også være veldig fint å snakke med jordmor eller lege om følelsene. Men det finnes hjelp både i det offentlige og i det private for gravide med store og tunge problemer. Ved større problemer kan den gravide få oppfølging av psykiatrisk sykepleier, psykolog eller andre.
De fleste kan få til gode samtaler med jordmor og/eller fastlege hvis man tenker at man kan ta problemene litt gradvis. For eksempel ved fødselsangst. Noen kjenner på den allerede nå, og det finnes tilbud for gravide på sykehus og andre steder hvor man kan få hjelp til å håndtere fødselsangsten på en best mulig måte. Det viktigste, sett fra mitt synspunkt som jordmor, er at den gravide (og eventuelt partneren hennes) erkjenner at hun er redd utover det som er vanlig. Dimensjonen på problemet er avgjørende her.
