Til foreldrene: Når kjente jeg egentlig spark sist?
I en travel hverdag, kan uroen plutselig melde seg. Legg deg ned, lukk øynene og kjenn godt etter. Dytt forsiktig på magen, og vent på svar. Å spise eller drikke noe søtt kan også få fart på den lille. Er du bekymret fordi det er mindre liv i magen, skal du kontakte jordmor, lege eller fødeavdeling. Det er lav terskel for å få en sjekk om alt er i orden.
Er du plaget av åreknuter bør du ikke stå lenge om gangen, og helst sitte med beina høyere enn magen så ofte som mulig.
Kjæresten din er ingen tankeleser. Fortell ham/henne hva du trenger. Det høres gjerne enklere ut enn det er i virkeligheten – fordi det svinger så fort, og forvirrer dere begge. Det er uansett lettere om du sier fra hva du føler og hva du trenger, de som er rundt deg vil deg gjerne det beste.
Husker dere på å ta bilder av magen? Slike bilder av den voksende babykulen kan være fine å ha i babyens album. Ta gjerne magebilder med jevne mellomrom, så ser du også hvordan magen endrer seg i fasong og størrelse.
I Babyverden-appen kan du laste opp magebilde hver uke.
Babyen i mors kropp denne uken:
Tema: Faresignaler i graviditeten + fødselsangst
Babyverden har en podcast uke for uke. Under tema vil du for hver uke kunne lese en oppsummering av det som ble sagt i podcasten. Du kan lytte til podcasten i spilleren over eller ved å søke opp Babyverden uke for uke der du lytter til podcaster.
Fødselslege Tilde Broch Østborg:
Fosteret vokser mye nå. Fram mot termin vokser fosteret mellom 150 og 200 gram i uken. I tillegg trener fosteret på alle de tingene det skal gjøre når det kommer ut. Det ligger fortsatt og puster fostervann for å modne lungene, det tisser, drikker fosteret og resirkulerer det. Dette høres kanskje uappetittelig ut, men fostervannet renses hele tiden av morkaken. Så fostervannet er ikke som vanlig urin. Det er rundt en liter fostervann nå, tilsvarende mengde som en melkekartong.
Fosteret hikker også, men jeg vet ikke hvorfor det gjør det. Hikkingen kjennes ut som en liten rytmisk bevegelse, og er helt normalt – og ufarlig. Det er ganske søtt å tenke på. Det som ikke er fullt så søtt, er at fosteret nå begynner å lage sin egen bæsj i tarmen. Den er helt steril og kalles barnebek. Dette er den første bæsjen som kommer når babyen er født. Den lages på fostervann og hudceller som babyen mister i fostervannet, samt ulike avfallsstoffer, og ser grønn-sort ut. Å se barnebek når en skifter den første bleia på den nyfødte babyen er et godt tegn, for da vet man at det er passasje gjennom tarmen.
De fleste gravide har en god og fin babymage når de har kommet til uke 31.
Faresignaler man må være obs på når man har kommet så langt i graviditeten er:– Å kjenne liv: Man skal kjenne liv fra babyen hver dag. De fleste fostre har nå et mer rytmisk mønster for liv. Det vil si at de kan sove noen timer, være aktive – og så sove noen timer igjen. Men dersom man en dag ikke kjenner liv, så må man gjøre det vi snakket om i en annen episode; legge seg ned og spise eller drikke noe kaldt – og så kjenne godt etter. Hvis man har kjent etter i en time eller to uten å merke noe liv, bør man kontakte fødeavdelingen. Når man snakker om å kjenne liv hver dag, så betyr det å kjenne liv flere ganger om dagen. Men erfaringsmessig er det slik at man ofte lever travle liv med mye stress, og oppi alt kavet så har man ikke registrert, merket eller tatt seg tid til å kjenne etter.
Hvor mye liv skal man kjenne? Typen aktivitet, det vil si hvordan man opplever liv i magen, endrer seg i løpet av svangerskapet. Nå i uke 31 tror jeg fortsatt det kan kjennes som spark, eller en slags stamping – at babyen prøver å dytte med en albue, en hånd eller en fot. Men det er ikke de kjappe sparkene som man kanskje kjente tidligere. Så typen bevegelse vil endre seg, men man skal allikevel kjenne det. Dersom du har en følelse av at det avtar med liv dag for dag, så skal du også ta kontakt med fødeavdelingen. Dette gjelder alle de tingene jeg snakker om nå. Dersom du er bekymret, ta heller kontakt én gang for mye enn én gang for lite. Vi er vant med at kvinner er bekymret, og vi har ofte lav terskel for å la dem komme inn til oss dersom vi tenker at det er grunn til bekymring. Vi kan også gi gode råd per telefon.
Mange er kanskje redde for å virke hysteriske. Men jeg pleier å fremheve for kvinnene som er inne fordi de kjenner lite liv, at vi er der for dem. Jeg sier at alt er i orden nå, men bekymrer du deg på nytt, er det bare til å ta kontakt igjen. Vi har lav terskel for å se på deg.
– Hevelser: Det er veldig vanlig at kvinner får hevelser, spesielt i beina, i løpet av svangerskapet. Vanligvis kommer det nokså gradvis, og det kommer likt på hver side. Det man skal være obs på i forhold til hevelser, er hvis de kommer nokså raskt. Det vil si i løpet av noen timer eller dager, hvis man får hevelser i hender eller ansikt eller hvis for eksempel den ene foten er mye mer hoven og rød enn den andre. Da tenker jeg at man skal ta kontakt med helsepersonell. Raskt økende hevelser i hender og ansikt er ett av tegnene på svangerskapsforgiftning. Man kan også ha det uten at det betyr svangerskapsforgiftning, men man skal ha sjekket at blodtrykk og proteiner i urinen er normalt før man kan slå seg til ro med at alt er i orden.
Dersom det er stor forskjell på beina, det vil si at ett bein er mye mer hoven og rød enn det andre, så kan man tenke i retning av blodpropp. Blodpropp i svangerskapet er veldig, veldig sjelden, men det kan være alvorlig. Så da skal man ta kontakt med lege.
– Nedpress: Det er vanlig at man kan kjenne noe mer nedpress når magen blir større, for tyngdekraften virker jo på den måten. Men frem til uke 34 så ønsker vi ikke at kvinner skal føde. Vi vil helst at de venter til uke 34, for etter uke 34 stopper vi ikke fødselen. Det vil si at barn som blir født etter dette ikke får ekstra lungemodning, men de kan trenge hjelp med ernæring. Men nå som vi er i uke 31, er det fortsatt slik at dersom du kjenner vonde kynnere, økende nedpress eller ett eller annet som ikke stemmer i forhold til smerte, så skal du kontakte lege.
Nå har vi snakket om alvorlige faresignaler, men de fleste vil ikke ha disse. Man kan ha mange plager i svangerskapet som er plagsomme, men de er ikke farlige. Derfor er det greit å ha skilt ut de som man skal være litt ekstra obs på.
Jordmor Annett Hegén Michelsen
Noen er redde for å føde, og det finnes ulike grader av redsel. Noen kan synes at det virker skummelt fordi de ikke vet hva de går til, mens enkelte andre har en fullstendig angst for å føde – og tror kanskje at de ikke klarer det. Som jordmor har jeg møtt hele spekteret av kvinner. Mange både leger og jordmødre lurer på om det er flere som nå om dagen sier og mener at de har fødselsangst. Og da lurer jeg litt på om vi generelt sett har for store forventninger til hva vi skal prestere i forbindelse med en fødsel. Kanskje kan dette bidra til at noen kvinner tenker at dette er noe de over hodet ikke kommer til å klare. Man kan lide litt under «flink pike-syndromet» også i forbindelse med en fødsel, tenker jeg. I gamle dager, om man kan si det sånn, fikk man kanskje på en annen måte realistisk kunnskap om hva en fødsel var. Ikke for å si at ingen hadde fødselsangst før i tiden, for det fantes sikkert også da. Og trolig også med god grunn, for det var nok farligere å føde da.
Men å føde er en naturlig ting, og det går stort sett veldig bra. Norge er ett av de tryggeste landene i verden å føde barn i. Men redsel er irrasjonelt, og vi må ta det på alvor uansett. Det er viktig å skille mellom det som er reell fødselsangst og det som er å være vanlig redd. Er det slik at en tenker at dette er noe en bare ikke kommer til å klare, og at en må ha hjelp, så er det noe annet enn den spenningen mange kjenner før de skal gjennom noe nytt og kan kjenne seg engstelige. Til alle tider har kvinner i hele verden vært spente og litt redde for det de skal gjennom. Og det er en naturlig ting, som jeg også tror er riktig – på den måten at det er en måte å modnes og å forberede seg på. Man skal inn i en ganske stor oppgave.
Kvinner med fødselsangst kan være redde for smertene, men også for å miste kontrollen. Alle vet at det er vondt å føde barn, og det snakker vi jordmødre med de gravide om. Vi snakker om hvilke typer smertelindring som finnes, og hvilken hjelp det går an å få under fødselen. Så er det nok, mer og mer, dette med å miste kontrollen. Man tenker man skal gjøre dette med fødselen på et spesielt vis, som man har hørt om, sett eller funnet på internett. At en for eksempel ser for seg at alle bør føde hjemme med stearinlys og Vivaldi-varianten, eller så går det ikke bra. Det er den eneste måten man kan føde på. Og det er jo helt feil!
Forventningene bør justeres. På engelsk heter fødsel labour, og labour betyr hardt arbeid. Det er det det dreier seg om. Når jeg skal snakke om fødsel og fødselsangst, har jeg dette som utgangspunkt. Man skal gjøre et stykke hardt arbeid. Man må være innstilt på at det er vondt. Men det går over, heldigvis. I forhold til redsel, så er det fint å bruke tid på å snakke gjennom hva en fødsel er. Få kunnskap om og forstå fødselens ulike faser, og snakke om på hvilken måte det gjør vondt i de ulike fasene. Og selv om første fødsel skulle vare i 14-15 timer, så vil ikke det si at du har 14-15 timer med like mye vondt hele tiden. En fødsel er et slags pulserende arbeid. Det begynner litt langsomt og forsiktig, og øker på etter hvert. Smertene kommer og går, men man får pauser. Det er viktig å huske på.
Hos de som har fødselsangst er det ikke bare smertene man er normalt redd for, det handler også om redselen for å miste kontrollen. Som jordmor ser man noen som kommer inn og er så redde at de tenker at keisersnitt er det eneste alternativet. Da tar vi selvsagt dette veldig på alvor. Og etter å ha kartlagt problemets størrelse, pleier vi å henvise kvinnen til stedet hvor hun skal føde for å ha en samtale med jordmor og gynekolog. Da handler samtalen om hvilke tiltak en kan gjøre for å få en best mulig fødsel. Kanskje man kan få epiduralbedøvelse, tett oppfølging av én eller bare noen få jordmødre, lage en fødselsplan, ta det skritt for skritt og ha en oversiktlig plan for hvordan fødselen skal foregå – og kanskje bli lovet at man ikke skal ha for lang utdrivningstid. Dette kan være den ene varianten. Men det kan jo også ende med en beslutning om at her skal en ta keisersnitt på psykisk indikasjon. Og det hender det at man gjør. Men keisersnitt er ikke en quick fix. Mange lurer på hvorfor de gang på gang må snakke om fødsel, og hvorfor folk rundt er så skeptiske til ønsket om å ta keisersnitt. Men et keisersnitt er en stor bukoperasjon som kan ha komplikasjoner.
Har du alvorlig fødselsangst, så skal du vite at du ikke er den første som har vært i denne situasjonen. Det finnes gode rutiner for å hjelpe deg, og på de største sykehusene er det egne team som følger opp kvinner med fødselsangst.
Er noen i risikosonen? Det har vist seg at hvis man tidligere (i barndom eller tidlig ungdom) har vært utsatt for traumatiske hendelser som overgrep, voldtekt eller incest, så ser det ut som at det å føde barn kan bli helt umulig å forholde seg til. De kan ønske seg barn, men selve fødselen blir veldig vanskelig. Selv om det kan være veldig vanskelig, så er det lurt å være helt ærlig og si fra tidlig til jordmor eller lege hva en har opplevd. På den måten kan en tidlig komme i kontakt med teamene som kan hjelpe. Si fra i god tid. Har du kommet helt til uke 31 uten at du har delt dette med noen, så er det på tide å ta tak i det.
Jeg tror på ordenes helbredende kraft. Jeg tror at man kan snakke seg gjennom mye, lage gode planer og forberede seg. En kan kjenne at «dette tør jeg å prøve», og som jordmor har jeg sett flere historier hvor man kommer ut i den andre enden og har født på vanlig måte. Kvinnene kjenner da på en enorm mestringsfølelse i forhold til at dette har de faktisk klart. Og det er en stor bragd. Hver fødsel er en stor bragd.
