Til foreldrene: Permisjonstid!
Endelig fri til å bruke dagene som du selv ønsker. Det trenger du. Noen er imidlertid litt redde for at dagene skal bli lange, og ventetiden dermed enda lengre. Selvfølgelig kan det skje. Men de aller fleste opplever disse ukene som svært verdifulle og nødvendige. Roen senker seg, og kroppen får den variasjonen og hvilen den trenger. Ukene er dine – så gjør som du vil. Mange er slitne og trenger rett og slett hvile. Kos deg med vask og stell av klær og utstyr til den lille. Det er helt spesielt. Disse bitte små klærne er det godt å ta frem og titte på – om og om igjen.
Tid for egenpleie? Kanskje kan partneren din hjelpe deg å barbere leggene? Vit at for jordmor spiller det ingen rolle hvordan du ser ut under fødselen. Dermed blir det opp til deg hva du trenger for å føle deg vel.
Er det vanskelig å tenke på noe annet enn fødselen? Tenk gjennom hva som er viktig for deg, og hvordan du kan takle fødselsarbeidet. Det er mulig å trene på pusteteknikker som kan hjelpe deg å ta kontroll over smerteopplevelsen. Snakk med partneren om fødselen og hvilken rolle han skal ha. Det å ha noen med som man kjenner godt og stoler på, reduserer faren for komplikasjoner og behovet for smertelindring.
Har dere ikke pakket sykehusbagen ennå, er dette tiden for det.
Babyen i mors kropp denne uken:
Tema: De ulike fasene i fødselen. Hvordan kan du forberede deg fysisk til fødselen (unngå rifter)?
Babyverden har en podcast uke for uke. Under tema vil du for hver uke kunne lese en oppsummering av det som ble sagt i podcasten. Du kan lytte til podcasten i spilleren over eller ved å søke opp Babyverden uke for uke der du lytter til podcaster.
Fødselslege Tilde Broch Østborg:
Babyen vokser, og nærmer seg i gjennomsnitt 3 kilo. Vi burde kanskje ha understreket dette tidligere, men vi snakker hele tiden om et gjennomsnitt. Alle føder ikke like store barn.
Gjennom svangerskapet overvåkes babyens vekst gjennom det såkalte SF-målet. Man måler magen ved alle undersøkelser hos lege og jordmor, og så tar man ultralydundersøkelse dersom det skulle vise seg at det er stor forskjell mellom målet man får og målet man forventer.
De tingene vi følger med på tidlig i svangerskapet er å oppdage om det er tvillinger, hvis man har et veldig stort SF-mål. Senere i svangerskapet må man utelukke at det for eksempel ikke er svangerskapsforgiftning, dersom magen vokser lite. Vokser den veldig mye kan man måtte sjekke kvinnen for svangerskapsdiabetes. Men alt dette er jo før uke 37.
Er det en myte at dersom mor spiser lite, så blir barnet lite, og hvis mor spiser mye, så blir barnet stort?Det er en viss sammenheng. Vi ser at kvinner som er dårlig ernært, føder barn som er mindre. Men det å gå inn for det, er ikke spesielt sunt. Så man skal spise normalt, og ikke tenke i den retningen. Fosteret tar jo stort sett den næringen det skal ha eller har tilgang på via morkaken.
For mors del er det nå på tide å gå ut i permisjon, dersom hun fremdeles er i jobb. Det kan jo være en god tid. Noen føder før tiden, og får knapt gått ut i permisjon før barnet kommer. Men det er for mange ennå noen uker igjen til fødselen.
I en fødsel går man gjennom ulike faser. Tradisjonelt sett er fødselen, ifølge lærebøker, delt inn i tre faser. Man har åpningsfasen hvor livmorhalsen åpner seg, utdrivningsfasen hvor fosteret presses ut og etterbyrdsfasen som er den delen av fødselen hvor morkaka skal ut, man skal eventuelt sys og stoppe blødninger og så videre.
Men kan legge på noen faser også. Vi skal snakke litt om latensfasen, som er den tidlige delen av første fase av fødselen. Så er det tilknytningsfasen i etterkant av at barnet er født, som også er viktig å ha med.
Latensfasen er det greit at vi skiller ut, for det er utrolig varierende hvor lenge denne fasen varer. Enkelte har en latensfase med uregelmessige rier, murring, rier som kommer og går, stopper opp, kommer tilbake – og kan ha det slik i flere døgn. Andre har knapt noen latensfase, de går relativt raskt i gang med regelmessige, ubehagelige rier som kommer hyppig. Men for noen er latensfasen ganske slitsom. For cirka 10 prosent blir den veldig lang. Har man holdt på med dette i flere døgn, kan det være greit å kontakte sykehuset for å få noe avlastning. Dette kan for eksempel være at man legges inn og eventuelt få litt smertelindring slik at man får sovet og slappet noe av. For de fleste går det greit, det roer seg såpass at de kan få hvilt og slappet av. Men hos enkelte er det slik at det blir såpass langvarig og forstyrrende for søvn at de kan gå flere døgn uten å få sove ordentlig. Da kan det være greit å få litt hjelp. I den grad man klarer det, er det å hvile, spise og sove veldig viktig – bli ivaretatt av de rundt seg.
I neste fase er det veldig forskjell på hvordan kvinner opplever varighet av fødsel og hvordan vi beskriver varighet av fødsel. For hvis du hører folks beskrivelser, så har de ofte vært i fødsel i flere døgn. Men vi som er helsepersonell vil gjerne si at «du var bare i aktiv fødsel» i 12 timer. Så disse timene eller dagene som er i forkant av aktiv fødsel, regner ikke vi med i det totale fødselsforløpet. Men det oppleves nok som at det er en del av det. Så første delen av den tradisjonelle første fasen, åpningsfasen, definerer vi fra livmorhalsen er cirka 4 centimeter åpen – og man har regelmessige, gode rier. Da kan det godt hende man har kommet til sykehuset, men man vet jo ikke selv hvor mye åpning man har når man kommer inn. Så man kan også komme inn før, dersom man føler man har hatt mange sammentrekninger hjemme. Men man må ikke bli så skuffet om man da kanskje ikke har så mye åpning som man hadde tenkt.
Hvor lenge åpningsfasen varer varierer mye fra kvinne til kvinne, og fra førstegangsfødende til flergangsfødende. Her har det vært masse forskning de siste årene. Tradisjonelt sett har man regnet med at livmorhalsen skal åpne seg 1 centimeter per time i snitt, fra 4 til 10 centimeter. Det former en rett linje. Dette er en måte man ser det på, og som har vært gjengs siden 1950-60-tallet. Altså 1 centimeter per time, men med en forsinkelse på opptil 4 timer som normalt. Men så viser det seg at det er nok ikke helt sånn. Det er ikke en linje. På 90- og 2000-tallet har man gjort en del forskning som viser at fødselen godt kan ha en helt annen linje eller et helt annet forløp. Men man følger med på fødselen, og de aller fleste steder har man et partogram (skjema) hvor man plotter fødselen time for time. Så da har man altså åpningsfasen. Riene er regelmessige, ofte ubehagelige eller smertefulle og det kan være aktuelt med alle de typer smertelindring som vi har snakket om i en tidligere podcast. På Babyverden finnes også en egen podcast om smertelindring, for de som ønsker å høre den.
Mot slutten av åpningsfasen kan ofte riene endre seg litt. Enkelte får faktisk en pause i riene, mens andre opplever at riene blir enda mer intense. Så er man da kommet til full åpning, 10 centimeter åpning – eller utslettet mormunn, som vi snakket om i en annen episode. Inntil det har skjedd, kan man ikke jobbe for å presse ut barnet. Da må man holde igjen, og det er ikke så lett. Kanskje klarer man ikke å holde igjen, men man må i alle fall prøve å puste seg igjennom – og unngå å trykke før man har full åpning.
Man får ikke til å trykke ut babyen før man har en fullt åpnet livmorhals. Dersom man trykker før livmorhalsen er helt åpen, kan livmorhalsen hovne opp. Så etter at det er full åpning, vil nok mange jordmødre vente. Det vil nok variere fra fødested til fødested, men de fleste vil nok vente og se at hodet/den ledende delen kommer godt ned på bekkenbunnen.
Den andre fasen er utdrivningsfasen, som er hvor man trykker babyen ut. Den er veldig forskjellig hos førstegangs- og flergangsfødende. Hos førstegangsfødende kan den gjerne vare opp mot en time, men hos noen mye kortere. Men i alle fall – opp mot én time. Har det gått mer enn én time i trykkefasen begynner man nå å tenke på å hjelpe til. Det skal vi snakke mer om i neste episode.
I trykkefasen vil man få instruksjoner fra jordmor eller lege på hvordan man skal trykke. Det finnes også en del fødselsforberedende kurs som snakker om det – hvordan man skal trekke pusten, holde, trykke og ta pauser. Her er man heldigvis ikke alene, det er noen som coacher deg. Det er viktig at trykkingen er kontrollert, fordi man skal trykke – men også stoppe opp for å unngå rifter.
Så skal barnet fødes. Mange synes det er fryktelig ubehagelig eller vondt. Etter at barnet er født, legges det direkte opp på mors bryst – så lenge det har det godt. Så venter man til navlesnoren har sluttet å pulsere, og da kommer man til den tradisjonelle tredje fasen – etterbyrdsfasen. Man er egentlig ikke ferdig med å føde. Selv om man så gjerne skulle ønske at alt var ferdig, så skal morkaken også ut. Trøsten er at den er mye mindre enn babyen, og også mye mykere enn babyen. Men den skal også ut. Jordmor vil alltid følge med på at den kommer ut i noenlunde tid, fordi det vil blø fra livmoren om man ikke får den ut på et ok tidspunkt. Og livmoren skal trekke seg godt sammen. Så det er de to viktigste tingene i etterbyrdsfasen. Men så skal du også eventuelt sys.
Tilknytningsfasen. Det viktigste er at barnet blir hos mor, eventuelt hos far dersom mor trenger å få noe behandling som er nødvendig. Men først og fremst hos mor – og at de skal ha uforstyrret hudkontakt de første timene etter fødsel. Da ligger man der med babyen på brystet. Det er rørende, og det er viktig med tidlig tilknytning fordi det gir mange effekter både for mor og for barn. Barnet knytter seg til den det ligger og lukter på, det fremmer oxytocinproduksjonen hos mor – noe som er bra for melkeproduksjon, og også for at livmoren skal trekke seg sammen, og for tilknytning. Også om man har hatt en forløsning som ikke ble helt slik man forventet, eller om det for eksempel blir keisersnitt eller at det skjer noe under fødselen, er det viktig å ha barnet mye hos seg for å prøve å få den tidlige tilknytningen.
Jordmor Annett Hegén Michelsen:
Veldig mange er redde for å få rifter og revne under fødselen. Dette er et tema som blir diskutert mye, både i jordmorfagkretser og blant kvinner som skal føde. Men jeg tror ikke at man egentlig har man funnet noen veldig god dokumentasjon på at det lønner seg, eller er veldig viktig, å smøre mellomkjøttet.
Mellomkjøttet er for øvrig et veldig spesielt ord, men vi snakker her om området mellom skjeden og analåpningen. Dette området blir strukket veldig i en fødsel, spesielt når barnets hode kommer gjennom. Da har man i noen kretser, og på flere hold, snakket om at det lønner seg å smøre dette området med ulike typer oljer i svangerskapet for å unngå rifter. Det finnes flere oljer som selges nettopp til dette formålet. Jeg lurer litt på om det kanskje er litt overdrevet om det virker. Det er mange andre ting som kan bidra til at det ikke blir store rifter, og det er jo noe spesielt vi jordmødre tenker på. En liten rift er ikke noe stort problem, den vil gro veldig fint av seg selv. Da snakker jeg om rift på rundt 1 centimeter.
Når det gjelder store rifter har det vært store diskusjoner, og det har vært flere forskningsprosjekter og andre undersøkelser på hvordan vi som jordmødre kan bidra til at riftene ikke skaper store problemer for kvinnene.
Men har det da ikke noe for seg om kvinner smører seg med oljer? Er det egentlig noe de kan gjøre selv for å forebygge?Jeg kan jo ikke tro at det skader om man smører seg. Man kan i alle fall bli myk. Ellers kan det også være ok å etterligne fødesituasjoner hvor man sitter på huk, bøyer seg litt ned og kjenner etter hvordan man kan slappe av i mellomkjøttet. På jordmorspråket kalles mellomkjøttet perineum, og jeg liker det ordet. Det minner om en blomst eller noe. Man kan forestille seg at babyens hode kommer ut, og vekselvis kjenne på hvordan man kniper – og så hvordan man klarer å slappe av. Altså tenke seg at man slipper barnet ut. Det kan være en måte å forberede seg fysisk på.
Det er forskjell på hvordan du kniper når du sitter på huk og når du kniper liggende i en seng. Vi tenker at når barnet skal fødes, så vil mange jordmødre foretrekke at kvinnen finner en fødestilling hvor hun kan bruke maksimalt trykk. Altså at den fødende har en rett opp og ned-stilling som bidrar til at hun får brukt tyngdekraften, og hvor hun har maksimal åpning. Og hvis kvinnen sitter med beina ganske godt fra hverandre, åpner hun opp bekkenet og slapper av i musklene i rumpa og lårene på en litt annen måte. Det bidrar til at barnet kommer lettere ut.
Mange føder barnet på huk eller i knestående, eller bruker andre stillinger som bidrar til at de får brukt tyngdekraften. I filmer ser man ofte at kvinner ligger på rygg og føder barnet i en seng. Men jeg har veldig god erfaring med, og praktiserer stort sett alltid, at mot slutten av fødselen, når hodet skal fødes, så har den fødende en mest mulig rett opp og ned-stilling. Dette bidrar til at barnet kommer lettere ut.
Kanskje er det ikke så behagelig for den fødende å reise seg mer opp helt mot slutten av fødselen. Men man kan da tenke at det som oppleves litt ubehagelig er med på å bidra til at barnet lettere kommer ut.
Er det noen stillinger som er bedre enn andre for å unngå å revne?Jeg kan ikke si at jeg har noen klar dokumentasjon på hva som er best, men jeg kan snakke ut fra min jordmorerfaring. Og den er lang. Jeg har veldig god erfaring med vannfødsler i denne sammenhengen. Hvis man kan tenke seg å føde i vann, så bidrar jo det gode og varme vannet til at kroppen, og på et vis også mellomkjøttet, blir avslappet. Musklene slapper også mer av, slik at man kan ha en rett opp og ned-stilling, eller en huksittende stilling, og samtidig få en form for støtte av vannet. Og varmen i vannet virker også positivt inn.
Som jordmødre lærer at vi skal bruke visse støtteteknikker når barnets hode blir født. Det jobbes det mye med på avdelingene, og også vi hjemmejordmødre jobber mye med å ha en type grep, eller lage en slags skål av hånda idet babyens hodet blir født. På denne måten støtter man imot i mellomkjøttet slik at det ikke får så hardt press. Så prøver man å få barnets hode til å komme ut på en smidig måte ved at kvinnen puster forsiktig og trykker litt om gangen. Det er mye fokus på hvordan man som jordmor skal gjøre akkurat dette for å gjøre det best mulig for kvinnen, slik at hun ikke får store rifter. Det finnes flere metoder, én av dem er det mye omtalte finskegrepet.
Har barnets hode noe å si for om en får rifter eller ei, og hvor store eventuelle rifter kan bli?Det kan nok ha en innvirkning. Men det er utrolig hvor mye vi kvinner kan utvides, både i skjeden og i mellomkjøttområdet, når barnet kommer – hvis man bare tar det litt forsiktig. Jeg tenker det er viktig å ha riktig fødestilling (for meg er det huksittende eller knestående eller lignende), ha en jordmor som kan støtte godt imot og bruke varme kluter, varmt vann eller andre triks. Dette kan bidra til at størrelsen på barnets hode ikke er så veldig viktig. Men man kan jo tenke litt på hvor stort barnets hode er i omkrets. Kanskje er det rundt 35-36 centimeter, de minste barna er rundt 32 centimeter. Den største hodeomkretsen på et barn jeg har tatt imot var 40 centimeter. Det gikk faktisk veldig bra – uten en eneste rift. Da sto mammaen, så det var helt utrolig bra. Men det er nok dessverre noen ganger slik at selv om vi gjør alt vi kan for å få det til, så kan selv små barn bidra til at mor får rifter. Men dette er et tema som vi jobber mye med i jordmorkretser, og som vi er veldig obs på.
Hvis vi skal oppsummere, trenger kanskje ikke fødende å bruke så mye tid på oljer og smøring. Kanskje er det heller lurere å sette seg inn i og lese seg opp om ulike fødestillinger. Tenke på at det kan være lurt å føde i knestående, og være oppmerksom på at idet barnets hode skal komme ut, så er det fint å prøve å fokusere på hva man kjenner at kroppen ønsker å gjøre nå. Trykke forsiktig ut, høre på hva jordmor sier. For man skal ha god veiledning i denne siste fasen av fødselen.
