39 uker

Nå nærmer det seg veldig termin. Babyen er godt og vel klar for å bli født, og er i snitt 3,4 kilo. Lanugohåret, det fine hårlaget som barn har når de er mer premature, er nesten helt forsvunnet. Man kan se litt rester av denne «pelsen» i hudfolder.

I tidligere episoder har vi gått gjennom ulike faser i fødselen og hva man skal gjøre om fødselen plutselig stopper opp. Så vet vi jo at mange er redde for rifter og det å sy etterpå. Blødninger under fødselen kan også virke litt skummelt for noen. Er det vanlig å blø?

Vi kan gå litt mer inn på etterbyrdsfasen. Da er det slik at morkaken skal ut, og livmoren skal trekke seg sammen. Det er vanlig å regne at morkaken er ute innen cirka en halv time etter at barnet er født. I løpet av denne tidsperioden vil jordmor følge nøye med, kjenne på magen og se om morkaken er løs. Grunnen til det er at det å blø etter fødselen ikke er helt uvanlig. Cirka ti prosent blør litt mer enn 500 milliliter, altså en halv liter, etter fødselen. Det er helt normalt å blø opptil en halv liter, og det tåler man godt. Vi snakket for mange podcaster siden om at mors blodvolum i svangerskapet er økt med nesten 40 prosent, så kvinner tåler å blø noe etter fødsel. Men det er klart at vi ønsker å unngå store blødninger, både for liv og helse – og at man ikke skal ha så lav blodprosent etter fødselen.

På de fleste sykehus tilbys man å få en sprøyte i låret med et stoff som gjør at livmoren trekker seg bedre sammen. Det er i utgangspunktet et valgfritt tilbud, og det gis forebyggende. Men har man først begynt å blø, så vil jeg absolutt anbefale at det gis. Men fram til dét er det i utgangspunktet valgfritt. Det informerte samtykket er kanskje ikke alltid så uttalt, det sies kanskje bare at «nå får du en sprøyte i låret». Så hvis du absolutt ikke vil ha den, så er det greit å skrive i forkant i fødeplanen.

Jeg tenker at sprøyten er en relativt liten inngripen som forebygger blødninger. Men noen ønsker ikke unødvendig tilskudd av hormoner etter fødselen. Så for noen er det viktig å ikke gjøre det. Men de fleste kvinner har ikke noen sterk formening om det. Likevel kan det være greit å ha skrevet noe om det dersom man virkelig ikke vil.

Barnet får også en sprøyte med K-vitamin. K-vitamin er et stoff som gjør at blodet kan levre seg, og det danner seg bakterier i tarmen. Vi har tidligere snakket om at nyfødte barn er helt sterile i tarmen sin, så de lager ikke dette K-vitaminet. Og man har sett at det å enten gi dråper eller injeksjon med K-vitamin forebygger en veldig sjelden (men fryktet) tilstand som er blødning hos nyfødte. Alt i fødselsomsorgen er valgfritt, men der ville jeg nok sterkt oppfordre til at en gir barnet K-vitamin.

Noen få prosent blør mye etter fødsel, men alle sykehus i Norge har gode rutiner og retningslinjer for å håndtere dette om det skulle skje.

I Norge har man de siste 15 årene gjort et stort arbeid med å få ned tallet på alvorlige rifter ved fødsel. Er man førstegangsfødende er det relativt vanlig å få en rift grad 2. Vi kan ta gradene først:
Grad 1: en overflatisk rift i slimhinnen. Den krever ofte ikke en gang sting.
Grad 2: denne går noe inn i muskulaturen rundt skjedeåpningen
Grad 3 eller mer: rift som påvirker endetarmsmuskulaturen. Dette er de alvorlige riftene vi forsøker å unngå ved å støtte, coache i trykketiden med mer. Likevel er det ganske sjelden, og rammer fra én til tre prosent. Det viktige er å oppdage og behandle dersom de skulle forekomme.

Du sier oppdage, men er ikke rifter noe man ser under fødsel?
Jo, men man har mer og mer fokus på grundig inspeksjon før man begynner å sy. Man er veldig nøye med å se. Muskulatur er ikke så enkel å skille fra hverandre når det er blod og sånn. Så det å kikke nøye før man begynner å sy er viktig.

Jeg tenker at de fleste kan regne med å få en rift grad to. Mange spør også hvor mange sting man skal sy. Vi syr på en måte ikke ett og ett sting, vi syr det vi kaller fortløpende. Og vi prøver å sy så fint vi over hodet kan. Men det er ikke alltid like lett å skulle si hvor mange sting det blir.

Hvis vi snakker om millimeter og centimeter – hvor stort område er det egentlig vi snakker om?
Nå har vi først og fremst snakket om rifter i mellomkjøttet, som er de riftene vi er mest opptatt av, fordi de har langvarig konsekvens. Det kan også forekomme rifter i skjeden, de kan måtte sys. Man kan også ha rifter i indre eller ytre kjønnslepper som må sys. De kommer utenom.

Man kan forvente at alt dette blir oppdaget like etter fødselen av jordmor. Jordmor skal alltid ta en grundig inspeksjon av hva som er av rifter før hun begynner å sy. Man kan sette rikelig med lokalbedøvelse som man kan la virke før man begynner å sy.

Hvor vondt det gjør, varierer fra kvinne til kvinne. Her skal man ikke være redd for å be om mer bedøvelse. Man skal tilstrebe at kvinnen er nærmest smertefri mens man syr. Helt fullstendig smertefritt får man nok ikke til, men man skal i alle fall ikke spare på lokalbedøvelse.

Det sys bare med sting som løser seg opp av seg selv, så det er ingen sting som skal fjernes. Stingene sitter i flere uker. Så hvis man har sydd rundt endetarmsmuskulaturen, så sitter de mer enn fire uker før de løsner. Det er ikke alle som faller ut heller, men de løser seg opp i dypet av riften.

Er det vondt i ettertid også?
Det ville være en løgn å si nei til det. Har man hatt en ordentlig rift i forbindelse med fødsel, kan det være skikkelig ubehagelig.

Hvor vanlig/uvanlig er det å bli plaget av dette veldig lenge etter fødsel?
Når det gjelder ubehag og smerter, så er det nok mange som er plaget i uker til måneder etterpå hvis de har hatt en ordentlig rift (grad 2, grad 3 eller et klipp). Det å komme i gang med seksuallivet igjen kan være utfordrende av to årsaker: det kan være arrvev og stramt etter at en har sydd, men i perioden etter fødsel har man i tillegg veldig lite østrogen – så slimhinnene er veldig tørre og såre. Så der er det ofte litt tålmodighet som må til.

Når det gjelder de store, ordentlige riftene mot endetarm, som vi kaller for sfinkterrupturer, så settes alle opp til kontroll i etterkant – samt fysioterapi og annen behandling. Det er sjelden at man får varige plager med å holde på luft og avføring, men det forekommer. Det er derfor vi har disse kontrollene, og også mulighet for å kunne behandle det i etterkant. Det er hjelp å få, og det er kjempeviktig at dersom man opplever plager av denne typen etter en alvorlig rift, så må man ta kontakt med sykehuset.

Annett Hegén Michelsen:

Det kan være viktig å forberede seg på hva som skjer etter at babyen er født. Når jeg har fødselsforberedende samtaler med par, så pleier jeg å poengtere og si til den som er partner i denne sammenhengen at man kan bli litt forskrekket når barnet. For det nyfødte barnet ser på en måte ganske dårlig ut. Mange barn er ganske blå, gjerne over hele kroppen. Kanskje spesielt i ansiktet. Grunnen til det er at de har stor opphopning av CO2 i blodet, og det skal de ha. Livet inne i magen er litt annerledes enn utenfor, så det er helt naturlig at de er litt blå. Men det kan jo være skremmende.

Så er det noen som har litt merkelig form på hodet, fordi barnet noen ganger har stått ganske lenge nede i fødselskanalen – og da har de det vi kaller for fødselssvulst. Det høres helt forferdelig ut, men har ingen ting med kreft å gjøre. Hodet kan være skjevt – og det kan være en stor klump på den ene siden av skallen. Det kan se merkelig ut. Det er også noen barn som kommer ut og ser ut til at de ikke puster noe særlig, de ruller med øynene, eller åpner øynene og gjør en del grimaser i ansiktet. Det kan se ut som om de er i ferd med å dø, rett og slett. Hvis man ikke er forberedt på at det kan se ut som om barnet ikke har det så veldig bra med én gang det kommer ut, så vet jeg at det er en del som synes dette ser veldig skremmende ut.

Vi er opptatt av at babyen skriker når den kommer til verden. Men det er ikke sikkert dette skjer med én gang. Babyen er koblet til navlesnoren, og gjennom navlesnoren får barnet fortsatt oksygentilførsel. Så det er en dobbelthet idet barnet kommer ut. Dette gjør at barnet har litt reservekapasitet før lungene utvider seg og barnet begynner å trekke inn oksygen selv.

Mange er opptatt av at navlesnoren skal pulsere ferdig selv før man kutter navlesnoren. Jordmødre er blitt veldig oppmerksomme på at det er både nyttig og bra at navlesnoren får pulsere ferdig før man kniper av. Som hovedregel prøver man å etterstrebe det, og det kan ta flere minutter. Dersom det ikke er en krisesituasjon, eller det er noen vanskelig situasjon for øvrig med barnet, så pleier vi vanligvis å ta barnet opp på mammas mage og forholde oss i ro og vente til navlesnoren har sluttet å pulsere – og blir helt blek. Man kan som foreldre faktisk kjenne at det slutter å pulsere, hvis man vil det. Så spør man gjerne partner om han/hun har lyst til å kutte navlesnoren. Akkurat det å klippe navlesnoren og «frigi» barnet fra mors liv, og inn til den nye verdenen det skal inn i, kan føles veldig symbolsk og fint for partneren. Det er viktig å understreke at man også kan si nei til å gjøre det. Og det er helt i orden.

Litt mer om pulseringen. Hvorfor gjør man det, egentlig?
Barnet har ikke så stort blodvolum, så det som er igjen på barnets siden av morkaken, det som tilhører barnet, vil man skal pulsere inn i – og bli med barnet. På den måten får barnet «alt sitt» blod før vi klipper navlesnoren.

En sjelden gang i en normalfødsel avnavler man og tar barnet med ut for å gi litt gjenopplivingshjelp. Det varierer selvsagt hvis man har risikofaktorer og barnet har hatt lav hjertelyd, eller man må skynde seg for å få barnet ut. Det skjer jo en gang iblant. Men stort sett er det slik at barnet får være inne på fødestua, selv om man gir det litt pustehjelp. Det varierer fra sykehus til sykehus, men stort sett gir man barnet litt tilskudd av luft på maske inne på stua. Men hovedregelen er at mor får babyen på brystet rett etter fødselen. Hvis man ikke synes at man får ordentlig god respons på at babyen puster så godt selv etter en stund, så hender det at man må ta barnet ut og gi det litt stimulering, litt varme og litt ekstra luft.

Etter at barnet er ute, skal også morkaken ut. En del gruer seg til dette, og lurer på om det er like vondt som å få ut barnet. Men det er det ikke. For morkaken vil vi helst skal løsne av seg selv. Det kan ta 10 minutter, 20 minutter, en halv times tid eller lignende. Men vi vil gjerne at det skal ordne seg forholdsvis raskt, helst i løpet av en halv time. Hvis ikke mor blør mye.

Morkaken løsner fra innsiden av livmorhulen og kommer ut etter hvert, og vi jordmødre ønsker helst at den skal løsne av seg selv. Vi drar ikke i navlesnoren, men vi vil veldig gjerne at den skal løsne på den fornuftige, rolige måten – slik at det ikke blir noen stor blødning. Derfor kan det hende at man tenker «Kan de ikke bare få ut den morkaken med én gang», men det er hensiktsmessig å vente til den løsner av seg selv. Da kjenner man kanskje en tyngde, eller får noen ekstra rier – og så kjenner man at det er noe som vil ut. Det er ikke særlig vondt. Morkaken er veldig myk, selv om den er forholdsvis stor, og det er ikke noen harde kanter.

Sying har vi snakket om før, så det trenger vi ikke si så mye om her. Hvis noen trenger noen få sting, så får de det mens de ligger der. Hvis det er en liten rift, syr jordmoren det selv. Dersom det er større rifter, eller man trenger en vurdering i forhold til hvor mye som må repareres, får man gjerne hjelp av lege. Men man skal ha god bedøvelse, og det tas gradvis og forsiktig – samtidig som mamma koser seg med babyen. Som regel går det veldig fint.

Da er man inne i de to første timene etter fødselen. Jeg tenker man kan blåse litt i dusjingen med dem samme. Det kommer ganske mye blod ut, og det er normalt og riktig at det tømmer seg bra. Så får man heller ha på seg en stor bleie og noe godt under, og blåse i at man kanskje kjenner at det kommer mye blod ut. Dusje kan man gjøre etter hvert.

Så de to første timene etter fødselen blir man vanligvis liggende på fødestua. Her får man kose seg med babyen og partneren og være tett på hverandre. Litt mat trenger man jo ofte. Tørre skiver fra sykehuset fungerer aldeles utmerket, tro det eller ei. Og etter hvert som det har gått noen timer, pleier både mammaen og babyen å bli trøtte. Det rare er at like etter at babyen er født, så er det som om mammaen våkner til igjen. Selv om man er veldig trøtt før babyen kommer, så får man et veldig kick. Det er hormonelt, og handler om at man vil ha barnet tett innpå og være våken et par timer etter fødselen.