Denne uken er det ett år siden Norge kom med de strengeste og mest inngripende tiltak i fredstid. Hvordan har koronapandemien påvirket svangerskap, fødsel og barseltid? I denne artikkelen får du høre fem ulike kvinners historier.
2020 har for noen blitt et år de helst ønsker å glemme. Smitteverntiltakene har gått ut over jobb, interesser, familie og sosialt liv. Mange har følt seg ensomme og redde. Likevel har mange i løpet av det siste året også opplevd ett av sine største øyeblikk i livet, eller kanskje det største – idet et lite nytt liv kommer til verden.
For de gravide som hadde termin rett rundt nedstenging kom nok de strenge smitteverntiltakene som et sjokk. De vordende mødrene fikk vite at de kanskje ikke kunne ha med seg partnerne sine på fødselen. En partner med luftveissymptomer ville ikke få adgang til fødestuen, og da måtte kvinnen kanskje føde alene. Var kvinnen selv smittet rundt fødselen, måtte hun ha på seg munnbind – og sykehuspersonalet smitteverndrakter.
I begynnelsen var mange veldig engstelige, og gjorde hva de kunne for å følge reglene og tiltakene som regjering og helsemyndigheter la fram og oppdaterte. Men etter hvert som månedene gikk, og landet ble både åpnet og lukket igjen, kom også flere kritiske spørsmål til vedtak som ble gjort. Situasjonen for gravide, fødende og barselkvinner har de siste årene vært diskutert mye. I året der alle fikk et nytt ord i vokabularet sitt, kohort, kom krav fra kvinner om at kvinnen og partneren burde bli sett på som én kohort, en enhet – gjennom hele svangerskapet og barseltiden.
Sjelden har Babyverden fått så mye respons på et innlegg på Instagram som da vi lurte på om noen der ute ville fortelle litt om sine opplevelser i tiden med korona. Om de har måttet gå gjennom viktige milepæler i svangerskapet alene, i stedet for å kunne dele både gleder og sorger med en partner ved sin side. I denne artikkelen får historiene til fem kvinner, som på ulike måter har opplevd svangerskap, fødsel og barseltid under koronapandemien.
Under får du historiene til Mariann, Andrea Emilie, Silje, Nina og Cathrine:
Mariann: Ble mamma første helg etter nedstenging
Mariann Heggedal Lindalen med Milian på barselavdelingen 17. mars 2020. Foto: privat
To dager etter at Norge stengte ned ble Mariann Heggedal Lindalen mamma for første gang. Hun var da tre dager over termin.– Jeg var helt i min egen boble. Sur og forferdelig, og gikk bare og ventet på den lille gutten som skulle komme. Jeg hadde fått med meg at det ble holdt pressekonferanser, men det var først under fødselen jeg hørte hvor strengt det var blitt. Det var jordmor som fortalte det, sier Mariann.
Hun var likevel heldig og fikk ha med seg mannen på fødselen.– Vi trodde gutten skulle komme ganske fort, for jeg hadde 3,5 centimeter åpning da jeg kom inn om formiddagen, og det gikk ganske fort til 9 centimeter. Men der stoppet det. Jeg jobbet og jobbet, uten noe mer framgang, forteller hun.
Måtte ta keisersnittKlokken 20:30 ble det bestemt at Mariann hadde holdt på lenge nok. Gutten skulle i stedet komme til verden på keiserlig vis.– Jeg var lettet over beslutningen om akutt keisersnitt, vel vitende om at jeg hadde gjort alt jeg kunne. Det viste seg at gutten satt godt fast, og han var også stjernekikker. I tillegg var han stor, sier Mariann.
Mens babyen ble hentet ut av mammas mage, ventet pappa Emil på barsel. Mariann fikk se sønnen i ti minutter før han ble kjørt opp til faren, som skulle ta seg av babyen mens Mariann var på intensiven.– For å kunne se babyen igjen, måtte jeg blant annet kunne spise mat, beholde den, kunne reise meg og ikke ha feber. Jeg var veldig målbevisst, og ønsket å få til alt med én gang – for jeg ville til guttene mine, minnes Mariann.
Det tok fire timer før de møttes igjen. Egentlig skulle den nybakte familien få være sammen resten av natten, men de ble enige om at pappa trengte å dra hjem for å bearbeide alle inntrykkene.
– Den totale opplevelsen av fødselen var overveldende. Heldigvis fikk han god hjelp etterpå, sier Mariann.
Barselopphold uten besøkMen da Emil reiste hjem, fikk han ikke komme tilbake igjen. Koronarestriksjoner gjorde at ingen fikk komme på besøk.– Det var veldig sårt for mange av våre nærmeste, for gutten vår er et veldig ønsket barn – og det var mange som gledet seg til å se ham. Jeg ønsket så at verden skulle stoppe opp litt, slik at jeg kunne få vise ham fram. Jeg kjente meg på ett vis ganske ensom på barsel, og følte det var et stort ansvar å passe på sønnen vår alene. Jeg hadde blant annet ammeproblemer, og melken kom ikke før etter at vi kom hjem. Det var veldig sårt for meg å ikke ha Emil der, forteller Mariann.
– Rørt av omsorgen vi fikk på barselLikevel følte hun seg veldig godt ivaretatt av de ansatte, og kan ikke få rost dem nok.– De gjorde en enorm innsats, og var liksom både venninner, mødre, fedre, medmødre og søsken i ett. De spurte om de skulle ta bilder av meg og Milian. Jeg tror de ansatte hadde sine faste som de fulgte opp, og dermed ble det færre for oss å forholde oss til. Uten deres støtte, spesielt én av barselpleierne, tror jeg helt ærlig at jeg hadde fått fødselsdepresjon. Jeg blir fremdeles rørt av å tenke på omsorgen vi fikk, sier Mariann.
Mariann og sønnen Milian. Foto: privat
Annerledes barseltidSelv om Mariann og Emil ikke har noe sammenligningsgrunnlag, vet de at tiden med ny baby har vært ganske annerledes.– Det har vært veldig ensomt. De første seks ukene levde vi i selvvalgt isolasjon. Besteforeldre og familie måtte se babyen gjennom kjøkkenvinduet. Etter seksukerskontroll for både babyen og meg åpnet vi litt mer opp, siden vi begge var friske og ikke hadde nedsatt immunforsvar, forteller Mariann.
Førsteprioritet for paret var å kunne ha kontakt med foreldrene sine. De gikk veien fra å se barnebarnet gjennom vinduet, til etter hvert å komme inn på besøk. Først i juli/august fikk de holde gutten for første gang.
Milian ble født 14. mars. Først da høsten nærmet seg følte Mariann at hverdagen begynte å normalisere seg.– Vi fikk barselgruppe hvor vi kunne møtes til trilleturer ute. Det var kjekt å møte andre og utveksle erfaringer, men jeg merket at det burde ha skjedd mye tidligere. Nå hadde vi allerede begynt å få ting på stell, hver for oss, sier Mariann.
– Bra kvinner fortsetter å bli gravideSelv ble hun gravid mens Norge ennå var i en normaltilstand. Mariann synes kvinner som har blitt gravide og født etter at pandemien kom har vært kjempetøffe.– Jeg synes det er bra at vi ikke stopper å få familier selv i en så spesiell tid, sier hun.
Selv var hun klar for barn nummer to idet hun ble trillet opp på barsel. Hun sier hun føler seg heldig som slapp å grue seg til å føde alene.– Hadde jeg vært gravid nå, og ikke visst om jeg hadde fått med Emil på fødselen, hadde jeg nok vært litt nervøs. Det er ingen som leser og forstår deg slik som en partner. Men likevel har vi hele tiden hatt tillit til at de som styrer i hovedsak har gjort riktige valg på vegne av oss, avslutter hun.
Andrea Emilie: Startet underskriftskampanje
Andrea Emilie Borgenvik er 30 uker på vei. Hun er planlagt gravid i en ikke planlagt pandemi. Våren 2020 var egentlig satt av til backpacking. Sammen med kjæresten gjennom ti år skulle hun reise blant annet i Asia og Australia i to og en halv måneder, men det ble bare ni dager i Thailand før de landet i Norge igjen 19. mars. Med tanke på alt som etter hvert ble lukket, er hun glad de kom seg hjem mens det ennå var uproblematisk.
Ville ikke utsette prøving på grunn av pandemiDen opprinnelige planen var å prøve å bli gravide etter backpackingen. Nå kunne planene framskyndes.– Vi ønsket oss barn, og visste jo ikke hvor lang tid det ville ta før det klaffet – eller om vi i det hele tatt kunne bli gravide. Og vi visste jo ikke hvor lenge en pandemi ville vare, så vi valgte å ikke vente. Vi reflekterte ikke så mye over hvilke følger pandemien kunne ha for oppfølgingen i svangerskapet. Etter tre-fire måneder var jeg gravid, forteller Andrea Emilie.
Det var først da hun selv ble gravid, og fødselen begynte å nærme seg, at hun kjente at alle koronarestriksjonene begynte å stresse henne litt. Hva om hun ikke får ha med seg kjæresten under fødselen?– Vi er egentlig et veldig robust par, og jeg kunne nok ha klart meg alene under fødselen. Men det er mye støtte i en partner – og denne støtten vil ikke kunne erstattes av en jordmor. Jeg er godt forberedt til fødsel, og har blant annet tatt kurs på nettet. Men dersom kjæresten min ikke får være med, er jeg redd at tryggheten i meg selv forsvinner litt, sier Andrea Emilie.
Uten partner på alle kontrollerAt koronaen begrenser hvor mye partneren får delta har hun også fått merke gjennom svangerskapet.– For mange har partnere vært helt fraværende på alle kontroller. Da jeg sa til Anders at han ikke kunne være med på ultralyd, ble han så lei seg og skuffet. Det var en kjempenedtur. Han hadde jo også gledet seg så til å se det lille vesenet som vokser i magen min, og som vi hadde laget sammen, forteller Andrea Emilie.
På døren til undersøkelsesrommet for ultralyd sto det at telefoner var forbudt – for dette var en medisinsk undersøkelse. Mens hun fikk se at den lille i magen hadde utviklet seg som den skulle, satt kjæresten i bilen.– Hva om jeg hadde fått beskjed om at ikke alt var som det skulle? Hadde jeg da klart å få med meg den informasjonen jeg trengte? Alt var i orden hos meg, men jeg tenker på andre som er alene – og som får alvorlige beskjeder. Hvordan skal de takle det? spør hun.
Andrea Emilie leste artikler om kvinner som ikke ønsket å føde alene. Og hun så kommentarfeltene. Tanken slo henne – hvorfor lager ingen en underskriftskampanje?– Jeg fant ut at denne personen kunne være meg, forteller hun.
Enorm oppslutning på underskriftskampanjePå underskrift.no laget hun oppropet «La partner bli med på fødsel og barsel». Målet var å få gravide og partnere til å signere, og målet var å nå rundt 1000 underskrifter.– Men det bare eksploderte! Siden slutten av januar har det kommet nærmere 41.000 underskrifter. Da jeg opprettet kampanjen, var målet å sende underskriftene til helseministeren og Helsedirektoratet. Men jeg har ikke trengt å gjøre noe mer med den, for underskriftene har blitt omtalt i enormt mange nyhetsartikler allerede, sier Andrea Emilie.
Forstår ikke alle regleneHun gleder seg over at det nå har blitt vedtatt at det skal tas i bruk hurtigtesting for å få flere partnere med på fødselen. Men hun hører fortsatt at det er mye ulik praksis rundt om i landet.– Jeg synes smittevern er enormt viktig. Det hadde vært veldig uheldig om det hadde kommet smitte inn på føde- og barselavdelinger. Jeg har full forståelse for at en må ha regler for å hindre smittespredning. Men det jeg ikke forstår, er hvorfor det er forskjell på før og i aktiv fødsel? En smitter vel ikke mindre, selv om kvinnen har fire centimeter åpning? Og hvorfor er det greit at partner er med på litt, men ikke kan bli værende? Er det ikke mer smitte om noen kommer på besøk og går ut og inn av sykehuset? Jeg, og flere med meg, tenker at et par eller en nybakt familie er én kohort, sier Andrea Emilie.
Hun håper på regler som kan ivareta alle parter. For hva om mor for eksempel må ta keisersnitt, og trenger mye hjelp for å ta seg av babyen?– Da vil en partner være en god hjelp. Det er en forferdelig følelse for en mor å ikke kunne ta seg av sitt eget barn. Og at heller ikke partner kan bidra i de tilfellene, må jo være ekstra sårt, sier hun.
Silje: Gravid med ivf
Silje Stavsholt Gusjås med flott babymage. Men veien til å lykkes med å bli gravid var lang. Foto: privat
Silje Stavsholt Gusjås er fire dager over termin når vi snakker med henne. I magen ligger en svært etterlengtet baby. Barnet blir det tredje i familien, men det første Silje bærer fram. De andre to barna har kona født.– Siden vi er to kvinner, må vi ha hjelp til å bli gravide. Jeg var gjennom flere runder med inseminasjon med donorsæd, men mistet tre ganger. Første gang i uke seks, andre gang i uke 12 – like etter at vi hadde hørt hjertelyd med doppler hos legen og begynt å fortelle det til folk, og tredje gang i uke åtte. Som et siste forsøk for min del, prøvde vi ivf – og lyktes, forteller hun.
Men da prosessen med ivf startet, hadde koronapandemien allerede nådd Norge. Smittevernreglene gjorde at Silje måtte gå gjennom både egguttak, innsetting av embryo og den første ultralyden for å se om hjertet slo, helt alene – uten kona.– Jeg ville så gjerne hatt henne der som støtte. Spesielt vanskelig var det på egguttaket. Når man har hatt noen aborter, er det spesielt å kjenne på murringer i underlivet. Jeg visste jo at dette var noe helt annet, men jeg var urolig. Og ved siden av meg satt to ukjente personer, sier Silje.
At koronapandemien skulle få så store konsekvenser som den gjorde, hadde paret ingen anelse om.– Vi gikk uvitende inn i det, og tenkte ikke at det ville få så store følger for oss, sier Silje.– Nedstengingen i mars 2020 hadde vi stor forståelse for. Alle måtte gjøre en innsats. Men nå når det har gått såpass lang tid, føler jeg ofte at vi gravide ikke blir tatt så seriøst. Det er bare til å se i kommentarfeltene på nyhetsartikler som handler om kvinner som ikke ønsker å føde alene. Da sier flere at «i vår tid var det ikke vanlig å ha med partner på fødselen», og vil ikke forstå at det er annerledes nå. Jeg synes det er trasig, sier hun.
Silje sier hun kjenner flere som har født før, og som sier at de nå trolig hadde taklet å gå gjennom en fødsel alene.– Men begrunnelsen er da at de har født før, og derfor vet litt mer om hva de går til. Førstegangsfødende har de respekt for, og sier at de veldig godt forstår at det kan føles vanskelig å kanskje måtte føde uten partner ved sin side. Mange har kanskje gått gjennom traumatiske hendelser tidligere i livet, og da kan det bli tøft, sier hun.
Siljes fødsel kan skje når som helst, og paret har gjort sitt for at begge skal få være med på fødselen. Kona har hatt hjemmekontor den siste måneden, og de voksne har isolert seg fra omverdenen – så langt det lar seg gjøre.– Ungene får gå i barnehagen, men vi er ikke ute blant folk. Handling skjer én gang i uken. For øyeblikket er det grønt nivå her i Skien, så det ser lovende ut. Men jeg vet jo godt at det fort kan snu, sier hun.
Silje er spent på tiden etter fødselen.– Jeg kommer nok til å være forsiktig, og kanskje litt mer bekymret på grunn av pandemien. Men jeg har gode folk rundt meg. Jeg har snakket mye med jordmor, jeg har en venninne som nylig har født og har kone og to barn hjemme. Jeg føler meg heldig, avslutter hun.
––––
Oppdatering: Silje ble innlagt for igangsetting på grunn av høyt blodtrykk 3. mars. Hun fikk da ha besøk av partner to timer per dag, hvilket var en positiv overraskelse. Natt til 5. mars var hun alene da de første riene kom, men hun fikk kjapt en fødestue. Dermed fikk kona Jeanette komme, og datteren ble født 11:57. Fødselen gikk kjempefint helt til hjertelyden ble dårlig og babyen måtte ut med sugekopp. I tillegg kom ikke morkaka ut, så det ble ifølge Silje litt dramatikk og nesten narkose på slutten. Men en lege og jordmor fikk den ut.
Kona fikk være med på barsel etterpå, og utover kvelden fikk de vite hun kunne sove der. Det var paret veldig takknemlige for, siden Silje hadde store smerter etter fødselen og nesten ikke kom seg opp av sengen. Jeanette kunne da hjelpe dem.
Silje fødte datteren fredag 5. mars 2021. Foto: privat
Nina: – Barnet vårt har ikke sett andre barn
Mange nybakte foreldre har følt at barseltiden har blitt en ensom tid, og at barnet ikke får bli kjent med andre slik som er vanlig. Illustrasjonsfoto: iStock
I slutten av april 2020 ble Nina* mamma for første gang. Med et nedstengt land var den store frykten at mannen ikke skulle få være med på fødselen. De var livredde for at han skulle bli forkjølet, så de holdt seg mye for seg selv. På grunn av pandemien var mannen permittert fra jobb, så de kunne være hjemme og beskytte seg fra omverdenen.
Hun fikk ikke panikk. Koronatiltakene kom først, og hun var motivert for å gjøre det beste hun kunne. Matvarer fikk gjerne en vask før de ble satt på plass i kjøkkenskapene. Her handlet det om å gjøre sitt for å holde smittetallene nede.
Far fikk bli med på fødsel Hun var heldig. Fødselen gikk fint, og bar ikke preg av at en pandemi herjet. Mannen fikk bli med, og var også sammen med dem de første timene etter at barnet kom til verden. De ansatte var utrolig imøtekommende, og prøvde å gjøre så godt de kunne for de vordende og nybakte foreldrene.
Tøft alene på barsel– De tøffeste dagene var på barsel – uten far. Babyen hadde gulsott, og vi måtte være på sykehuset i fem dager. Avdelingen hadde ikke bemanning nok til å kunne hjelpe meg og fylle den rollen far kunne hatt. Jeg ammet hele tiden, og måtte klare meg selv. Jeg følte det var helt krise, selv om de ansatte gjorde alt de kunne, forteller Nina.
Veldig rolig barseltidFør fødselen hadde Nina tenkt at det ikke hørtes særlig ålreit ut å bli nedrent av besøk som ville hilse på den nye babyen.– Men det ble ikke slik. Det positive var at det ble veldig rolig for babyen – og for oss. Siden mannen min var permittert de første tre månedene, har vi fått være sammen om alt. Vi er veldig godt kjent, og barnet er like trygg på oss begge, sier Nina.
Men hun har ikke fått vært med i barselgruppe, gått på kafé med venner eller vært på babysvømming. Og det har blitt få turer til helsestasjonen. Konsultasjonene med helsesykepleier har vært per telefon. Selv kunne de gjerne tenkt seg flere fysiske møter. Veid datteren, og fått en bekreftelse på at de som førstegangsforeldre gjør ting rett. Særlig i forbindelse med overgangen til fast føde.– Nå har faren permisjon, og han klarte å argumentere seg til et besøk på helsestasjonen for å veie henne. Jeg vet ikke om det er bare her i Oslo det er slik, eller om det kanskje gjelder bare vår bydel. Jeg kjenner ikke andre som har baby nå, sier Nina.
Savnet barselgruppeHun har særlig savnet å ha en barselgruppe hun kunne treffe.– Jeg føler det er en ting jeg har blitt frarøvet. Men jeg forstår jo at reglene om å unngå nærkontakt ikke kunne unntas for oss. Det hadde nok vært enklere om jeg hadde hatt barn fra før, og visste litt mer om hvordan det kunne være, sier Nina.
Datteren har slitt med søvnen. Grått mye, og tilbragt mye tid i bæresele. Mens det sto på som verst, hadde ikke Nina noe overskudd.– Vi har fått hjelp av private aktører. De har kommet til oss, selv om det var korona, sier Nina.
Hva går helsestasjonene glipp av?Tanken har slått henne mer enn én gang – helsestasjonene må gå glipp av mye viktig informasjon når konsultasjoner foregår på telefon eller nett.– Det finnes jo mange ulike familiesituasjoner. Og jeg tenker at det må være en del som ikke har det bra – både foreldre og barn, sier hun.
Sårt at babyen ikke kjenner noen andreSelv om en rolig barsel- og permisjonstid har vært fint for datteren, har det vært ganske ensomt for Nina og mannen. En ting Nina synes er trist og sårt, er at babyen på ti måneder ikke har kontakt med noen andre barn. Og tårene kommer når hun forteller at heller ikke familien har fått blitt kjent med datteren deres.– Hun kjenner bare oss. Vi voksne har et veldig nært forhold til familiene våre. Men det har vært så mange nedstenginger, og de blir ikke godt kjent med henne av å være innom noen timer nå og da hver tredje uke, sier Nina.
I august skal datteren begynne i barnehage.– Tenk det, når alle koronabarna som knapt har sett andre barn skal møte så mange andre barn på én gang! Det blir spennende, sier Nina.
*Nina er ikke hennes egentlige navn, hun ønsket ikke navnet sitt på trykk.
Cathrine: Prematur fødsel under koronapandemien
Cahrine Aas skriver her sin egen historie om hvordan det var å føde i uke 34.
Da korona-pandemien var et faktum, og Norge stengte ned i mars, var jeg på vei inn i siste del av svangerskapet med lillebror. Han var forventet i starten av juni, men vi hadde på følelsen at han ikke hadde tid til å vente så lenge. Storebror på 3 år syntes nemlig at 7 måneder (31 uker) i magehybelen var nok. Og akkurat som storebror begynte også denne mageboeren å si fra at han ville ut i uke 31. Heldigvis roet han seg ned litt, og ble værende i magen frem til uke 34. Da ble jeg satt i gang, fordi det ble vurdert at det var tryggere for baby utenfor magen enn inni.
Hvordan ville det bli med en ny prematur baby?Dagen for igangsettelse kom 20. april, og også første dag i barnehagen igjen for den kommende storebroren. Jeg leverte en strålende fornøyd gutt i barnehagen, med en stor klump i halsen, fordi jeg ikke visste når jeg ville få se eller holde rundt gutten min igjen. Mannen kjørte meg til sykehuset og slapp meg av, for han fikk ikke være med inn før jeg var i aktiv fødsel. Vi var så forberedte som vi kunne bli. Vi hadde tenkt og snakka mye rundt hvordan det ville være å få enda en tjuvstarter. Hvordan det igjen ville være å starte livet som nybakte foreldre på intensivavdeling for nyfødte, og hvordan vi skulle kombinere det med å være mamma og pappa for snart 3-åringen vår.
Fødebagen var ferdig pakka før uke 30. Det vi ikke kunne forberede oss på, var at verden skulle rammes av en livsfarlig pandemi. For plutselig var alt vi mentalt hadde forberedt oss på helt unyttig. Da jeg var innlagt på sykehuset etter vannavgang, fikk jeg vite at kun mor fikk være sammen med barn innlagt på nyfødtintensiv. Far fikk ikke komme på besøk, og mor kunne ikke forlate sykehuset. Så de var med blanda følelser jeg gikk inn dørene til sykehuset, og opp i sjette etasje hvor jeg meldte min ankomst. Jeg var spent på å møte lillebror, men også nervøs for tiden fremover.
Pappa fikk klippe navlesnoren – så kom beskjedenDa ting begynte å skje, fikk jeg tidlig komme inn på en fødestue slik at far kunne komme og være sammen med meg. Vår fantastiske jordmor gjorde alt for å tilrettelegge så godt som mulig for oss, tross tingenes tilstand, og det er vi evig glade for. Etter fire timer på fødestua, og en intens innspurt, ble lillebror født med sine 2230 gram og 42 centimeter. Jeg fikk ham på brystet, og den nybakte pappaen fikk klippe navlesnoren. Dette var stort for oss begge, siden storebror ble hastet ut av rommet med en gang tre år tidligere. Men euforien ble kortvarig. «Hei, vi kommer fra nyfødtintensiv, gratulerer! Dere kan få 20 minutter med ham, så må vi nesten ta ham med.» «Nei, pappa kan dessverre ikke bli med ned.»
I 20 korte minutter fikk vi være en nybakt familie, så ble gutten vår tatt med fire etasjer ned, og vi satt alene igjen, Jordmor fant en seng til pappaen og sa vi kunne ta den tiden vi trengte sammen. Men jeg ville ned til gutten min, og da måtte pappaen reise. Så skulle det gå 13 dager før vi så hverandre igjen. Før pappaen fikk holde sønnen sin for første gang. Det er de tyngste dagene i mitt liv, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært så langt nede. Kombinasjonen hormoner, savn, redsel og isolasjon tok nesten knekken på meg.
Fantastiske sykepleiere – men jeg savnet mannen minJeg fant glede i den lille gutten min som ble sterkere for hver dag, men jeg tenkte flere dager enn jeg kan telle at «dette klarer jeg ikke». Sykepleierne på avdelingen var helt ubeskrivelig gode mot meg. Men ingenting kunne døyve de vonde følelsene jeg hadde, og denne opplevelsen unner jeg ikke en gang min verste fiende! Jeg har lest at andelen mødre som utvikler fødselsdepresjon har økt med 75 – ja, 75 prosent! Siden covid-19 kom til Norge og landet stengte ned. Og jeg kan ikke hjelpe å stille spørsmålstegn ved hvordan mors psykiske helse så til de grader kan nedprioriteres? For ikke å snakke om far og medmor. Hva gjør det med en nybakt forelder å ikke få ta del i de første dagene i livet til sitt nyfødte barn? Å ikke få støtte og hjelpe partner som nettopp har gjennomgått noe av det største i livet?
Vi må snakke mer om psykisk helse hos mennPsykisk helse blant menn snakkes det altfor lite om, og det faktum at også menn kan få en form for fødselsdepresjon er for mange helt ukjent. Som sagt, så forstår jeg at det er helt nødvendig med strenge tiltak, og jeg er ingen politiker eller lege, jeg kan ingenting om epidemier eller pandemier og er ingen folkehelseviter. Derimot har jeg jobbet mange år innen psykisk helse, snakket med mange med utfordringer knyttet til nettopp dette – og brenner for mer åpenhet og mer arbeid rundt nettopp den delen av helsa vår. Og når vinmonopol prioriteres fremfor at fedre og medmødre kan ta del i fødsel og barselopphold på sykehus, må jeg ærlig si at jeg stusser litt.
Bønn til de som tar avgjørelseneJeg var heldig. Tross at jeg var nede i ganske dype daler i løpet av dagene på sykehuset, så kom jeg meg opp igjen. Og når lillebror og jeg endelig kunne skrives ut og reise hjem til flokken vår, gikk det ikke lang tid før jeg følte meg som meg selv igjen. Men alle er ikke så heldige! Jeg har snakka med mange nybakte foreldre som har slitt veldig i denne tiden. Og man kan jo bare lure på hva konsekvensene blir på lang sikt. Så jeg ber dere, kjære dere kloke hoder som tar avgjørelser i denne vanskelige og spesielle tiden: Vær så snill å prioriter kommende og nybakte foreldres psykiske helse! Barna er vår fremtid, og de trenger foreldre som har det bra!
