– Ikke deres sakFlere forumbrukere på Babyverden er kjent med problemstillingene rundt barn og oppkalling. En av dem forteller at hun fikk merke besteforeldrenes forventninger da hun ble mamma.
«De forventet at vi skulle bruke den ene bokstaven som finnes i fem generasjoner, som for eksempel M til Magne, Milo, Max, Marius og så videre. Men vi skiller oss ut ved å bruke en annen bokstav, fordi vi ikke fant et navn som vi liker. Klart de ble skuffet, men det er dessverre ikke deres sak! Og de fornærmet oss ved å bruke et navn som de forventet at ungen vår skulle hete. Det var helt respektløst av dem.»
Hvordan finne det perfekte navnet? Lytt til podcast her:
Kan ikke forvente oppkallingNavneforsker Ivar Utne kjenner også til historier om misfornøyde besteforeldre.
– Jeg har faktisk hørt om besteforeldre som har brukt det navnet de mente barnet burde ha, og ikke det foreldrene hadde bestemt. Men det er heldigvis unntaksvis at det går så langt. Krangelen bør jo ikke gå ut over barnet, sier Utne.
For navneforskeren mener at besteforeldre flest ikke kan forvente å bli oppkalt.– Det skjer kanskje for en fjerdedel. Men da er det ofte oppkalling etter forbokstav, og det må passe godt inn i det som er den aktuelle navnemoten, sier Utne.
Navnemote er nemlig veldig avgjørende for foreldre når de skal velge navn til de nyfødte. Og det går gjerne 100-120 år mellom hver gang et navn kommer på mote.
– Da er det helst navnene til oldeforeldre og tippoldeforeldre som er populære når et lite barn blir født. Og ikke besteforeldregenerasjonen, forklarer Utne.
«Gutten vår er oppkalt etter to oldefedre som hadde samme navn.»
«Guttungen her ble oppkalt etter min avdøde bestefar og mannens far. Det var ingen som "krevde" det, men det ble gjort fordi vi ville.»
Gamle navn blir nyeUlike generasjoner har forskjellige assosiasjoner til navn. Utne forteller at det ofte kan være slik at fødselsannonser og dødsannonser har mange av de samme navnene.
– Ta et eksempel som Jenny. Det er et navn som har kommet igjen, men som folk på 30-40 år og oppover gjerne forbinder med gamle damer. Mange 20-åringer har aldri møtt disse gamle damene, men synes det er et artig navn, og liker det. De tenker gjerne at det er flott, gammelt, og litt uvanlig. På den måten går navnemotene videre og i sykluser. Er det ikke tøft, smiler Utne.
To former for oppkallingIvar Utne sier at det er to former for oppkalling som er mest vanlig. Det er enten oppkalling etter første bokstav, eller så brukes gjerne oppkallingsnavnet som navn nummer to.
– Heter bestemor Marie, kan du for eksempel kalle datteren din Ida Marie. Men når vi ser på navn som var populære på 40- og 50-tallet, er det ikke sikkert at alle vil synes det er like kjekt å gi barnet navn nummer to etter besteforeldrene. Ikke alle vil like for eksempel Ida Berit, Ida Bjørg eller Ida Grethe. De føler at navnet må passe inn, sier Utne.
«Skulle jeg kalt opp noen, måtte det være fordi vedkommende betyr eller betydde mye for meg. Den eneste som "kvalifiserer seg" til det er min mormor, men jeg hadde aldri i livet kalt ungen min for Gunn. Så for meg holder det å minnes de flotte og gode, og heller få barn med nye navn. Skulle navnene vise seg å finnes i familien, så kan jeg jo skryte på meg at det var gjennomtenkt.»
«Pappa ville eg skulle kalle jenta vår opp igjen etter mamma, Laila. Men eg er dessverre ikkje glad i det navnet. Og sjølv om ho er død, så ville eg velge eit navn eg følte meg vel med. Det vart ein del sure miner, for å seie det mildt. Men som sagt, det er vår unge. Ikkje familien min sin.»
Navnemote
Navnemoter kom først på 1800-tallet, forteller navneforsker Ivar Utne. Da begynte folk for eksempel å putte endingen
–ine på ulike guttenavn, og vips så åpnet det seg nye muligheter slik at jenter kunne oppkalles etter menn i slekta. Eksempler er Hansine, Petrine og Pauline.
På begynnelsen av 1900-tallet kom det inn navn fra andre land, og en del av dem var engelske. Typiske eksempler på guttenavn er Edvard, Henry og Harry, og jentenavn Edit, Nellie, Ester og Lilly. En annen ting som også ble populært, var å finne fram igjen gamle norske navn. Navn som ikke hadde vært i bruk siden sagalitteraturen: Einar, Erling, Hjalmar, Sigurd, Torvald, Trygve, Borghild, Sigrid, Solveig og Astrid.
– Så da alle disse navnene kom inn, ble det mer vanlig med oppkalling etter første bokstav. På den måten kunne foreldre velge navn som var in. Før den tid hadde gjerne navn som var normale for folk i alle generasjoner, slik at det ikke var noe problem å kalle dem opp, forteller Ivar Utne.
Bruk av samme navn i generasjoner– Men noen bruker også det samme navnet i flere generasjoner?– Ja. Noen er opptatt av å ta vare på spesielle navn i slekten. Det kan også handle om å kalle opp en person som var noe stort, eller kanskje handlet det om at faren i familien selv syntes han var veldig stor, smiler Utne.
«Her er det tradisjon at førstefødte i ny generasjon blir kalt opp med familienavnet, og det er uhørt å ikke gjøre det. Tipptippoldefar, tippoldefar, oldefar, farfar, pappa, eldste bror, eldste sønn til bror min. Og slik fortsetter det. «
«Her har mannen sin side et navn som går igjen hos alle førstefødte gutter, men siden min mann er andre gutt, har ikke han selv det navnet. Jeg syntes da at ikke det var vår tradisjon å føre videre. Svigerfar ble nok litt snurt, ja, men har heldigvis holdt seg for god til å si noe direkte.Da vi ventet jenta og fortalte at hun skulle oppkalles etter min oldemor (kun fordi vi likte navnet), falt maska mange hakk. Så han ble nok litt fornærmet. Vi gjorde det litt godt igjen med å bruke kvinneformen av guttenavnet som mellomnavn.»Ikke lenger så tette båndNavneforskeren sier at det nok var viktigere å kalle opp før i tiden, fordi det var tettere bånd mellom generasjonen. Å kalle noen opp, handlet om å føre slekten videre.
– Det gjør det jo for så vidt også i dag. Men det var kanskje viktigere da flere generasjoner bodde sammen. Nå er det ofte større geografisk spredning på familiene, sier Utne.
– Vil det si at det i dag er lettere å bryte slike tradisjoner? – Det er nok det. Så lenge besteforeldre og barna ikke bor på samme sted, slipper de å bli såret hver dag av et navn som ikke kom i bruk, sier Utne.
«Oppkalling i familiene våre går (heldigvis) bare på forbokstav og ikke hele navnet. Ingen forventet at vi skulle kalle opp igjen sønnen vår, men tilfeldigvis ble det det. Han deler forbokstav med blant annet sin onkel, tante, tipp-tipp, oldemor, farfar med flere.»
