Likestilling gjennom navnevalgSlik har det ikke alltid vært. Historien viser at kvinners rett til å ha et eget etternavn har vært en del av frigjøringskamp og likestilling. Da Norge fikk navneloven i 1923, ble det bestemt at kvinner skulle ta mannens etternavn. Også barna skulle overta farens navn. Kun i spesielle tilfeller kunne kvinnen ta med seg navnet hun hadde som ugift, men da måtte hun i tillegg betale for en eventuell navnebevilling.
Fra 1949 kunne kvinner søke om å beholde sitt eget slektsnavn, men forutsetningen var samtykke fra ektemannen. I 1965 slapp de å søke, og måtte bare gi melding før vielsen. Sa de ikke noe, fikk de automatisk mannens navn. Fra 1980 måtte begge parter velge hvilket navn de ville ha etter at ekteskapet var inngått, felles slektsnavn eller beholde slektsnavnet en allerede hadde.
Navneskifte markerer en overgang– Jeg tror ikke lenger navnevalget handler om likestilling. Derimot markerer giftermålet en overgang, som oftest fra samboerskap. Dette kan feires med et flott bryllup, og å ta ektemannens etternavn, sier demograf og forsker Turid Noack ved Statistisk Sentralbyrå.
I 2003 gjennomførte SSB en større familieundersøkelse der det blant annet ble spurt om valg av etternavn ved giftermål.
Hun sier at mange kvinner opplever det å ta mannens navn som en slags kjærlighetserklæring, og at de med dette viser at nå er de en egen familie. Dette bekrefter flere unge kvinner på Babyverden.«Vi gifter oss neste år, og da skal jeg ta hans navn, og han skal ta mitt. Vi ønsker at vi og barna våre skal hete det samme til etternavn.»
«Jeg tok mannen min sitt etternavn og beholdt mitt som mellomnavn, også tok han mitt gamle etternavn som mellomnavn. Så nå heter vi begge det samme. Grunnen er tradisjon, er en del av "greia" med å gifte syns jeg. Og så syns jeg det var en veldig fin gest av han å ta mitt i tillegg. Syns det klinger fint, særlig når vi snart får barn, er det koselig at vi alle heter det samme.»
– Jeg tror tankene om etternavn som likestilling er noe som var viktig for foreldregenerasjonen på 70-tallet. De ungetenker neppe ofte kvinnesak om etternavn i dag, sier Utne.
Av de som skifter etternavn, regner Utne med at det er flest som har giftet seg i kirken.– De som gifter seg kirkelig er mer tradisjonelle enn de som gifter seg borgerlig, mener han.
Mange samboereEn kan likevel gjerne få inntrykk av at mange kvinner beholder sitt eget etternavn. Turid Noack sier at én grunn til dette, er at mange spesielt i 20- og 30-årene er samboere, ikke gifte. Selv om navneloven fra 2003 gir åpning for at også samboere kan ta hverandres etternavn, tyder mye på at det er lite vanlig å gjøre. Kravet er at de enten har bodd sammen i minimum to år eller har felles barn, og samboeren må si seg enig.
Flere grunner til navnevalg«Jeg har hans som etternavn og har beholdt mitt som mellomnavn. Har hoppet fra bunnen av alfabetet til starten Kanskje slipper ungene mine å få sprøyter sist og alltid bli ropt opp sist...? Uansett fint å ha felles navn, men samtidig beholde litt av seg selv.»
Hva som blir kvinnens etternavn etter at hun har giftet seg, kan være bestemt ut fra flere ting.
– Noen skifter eller beholder navnet sitt for å gjøre litt opprør. De ønsker kanskje å bryte litt med de tradisjonene som er i familien. Hvor sjeldent etternavnet er, kan også ha betydning for hva de velger, sier Utne.
«Jeg kommer nok til å ta mannens etternavn, siden mitt er så vanlig og hans er det bare 16 stykker i landet som heter.»
«Jeg har tatt mannens etternavn, ja. Pikenavnet mitt er så vanlig så det var liksom aldri noe spørsmål om noe annet.»
Sen-navn på vei utTall fra Statistisk Sentralbyrå viser at færre velger å videreføre navn som slutter på sen.
– Det forsvinner cirka 5000 sen-navn i året. Og når vi ser på nyfødtes etternavn, ser vi også at tallet er på vei ned, sier Utne.
De mest vanlige etternavnene i Norge er Hansen, Johansen og Olsen. Hvert år forsvinner 400-500 av hvert av dem. Utne sier dette forklares på tre måter: færre velger sen-navn til nyfødte, sen-navn blir valgt bort ved giftermål og sen-navn blir heller ikke beholdt ved skilsmisse.
«Vi skal gifte oss i år, og jeg skal da ta samboeren min sitt etternavn. Jeg er nå den eneste i nærmeste familie som har mitt etternavn, og det er et vanlig kjedelig etternavn som ikke lar seg kombinere med sambo sitt. Vi har begge navn som slutter på -sen. Derfor tar jeg hans navn, og jeg føler at det er ekstra trivelig at vi i vår lille familie har den enhetlige koblingen.»
«Mitt navn er personlig, fint og sjeldent. Mannen min har en -sen etternavn. For meg var det ikke aktuelt at jeg og barna skulle ha hans navn. Han er heldigvis helt enig.»
Sterk tilknytning til slektsnavnetMens kvinner er villige til å si fra seg etternavnet sitt, er det heller sjelden at en ser motsatt.
– Nei, det er lite vanlig at mannen tar hennes etternavn. Bare et par prosent hadde gjort det i vår undersøkelse, sier Noack.
Hun forteller at en studie fra USA la vekt på at menn fra barnsben av ofte kunne bli tiltalt med bare etternavn, mens det lå i kortene at jentene kom til å skifte etternavn når de giftet seg.
– Så tradisjonelle er vi vel ikke her i landet, sier Noack.
Utne tror mannens tilknytning til sitt etternavn sitter dypt, og at de ikke vil føle det som noe poeng å skifte. Men selv om mange kvinner synes det er helt naturlig å skifte etternavn, er det noen som sier det er helt uaktuelt.
YrkeDa navneloven kom i 1923 var det stort sett kunstnere og karrierekvinner som beholdt navnet sitt. Også i dag er det noen som har dette som begrunnelse.
«Jeg kommer ikke til å ta mannens etternavn som eneste. Dette på grunn av mitt yrke - skal beholde mitt eget som hovedetternavn.»
Undersøkelsen fra SSB viste at kvinners valg av etternavn varierer med deres utdanningsnivå og bosted. Kvinner med høgskole- eller universitetsutdanning og de som er bosatt i storbyer, er klart mindre tradisjonelle i sine navnevalg enn andre kvinner. Men dersom vi tar hensyn til at denne gruppen kvinner har økt fra 1980-2002, så har det relativt sett ikke blitt vanligere å beholde eget navn ved giftermål.
