– Det er lett å skylde på hverandre, særlig om den ene forelderen flytter vekk. Men ansvaret for at barnet skal ha et godt forhold til begge foreldrene sine, ligger hos begge to. Ved å gi plass til den andre i barnets liv, snakke positivt om den tidligere partneren sin, og støtte opp om samværet, kan barnet vedlikeholde et godt forhold til begge foreldre. Også der det er en større fysisk avstand, mener barnepsykolog Helge Holgersen.
Han synes heller ikke avstand er noen unnskyldning for lite eller manglende samvær med barn etter samlivsbrudd.
– Teknologien gjør at avstand ikke lenger er et hinder for oppfølging. Med skype, mail og telefon kan man være en del av hverdagen selv om man ikke er fysisk til stede. Og det er mye verdt om for eksempel far tar turen over, bare for å se barnet spille håndballkamp på en hverdag. Men det krever at begge foreldrene er villige til å strekke seg for barnets skyld. Og i så tilfelle må jo mor tillate et ekstra besøk, sier han.
Holgersen mener at foreldre må unngå å straffe hverandre på grunn av flytting. Gjort er gjort, og konflikten er skadelig for barnet.
Problematisk samvær
Det er vanskelig å gi en mal for hvordan en kan bevare et nært forhold barn og foreldre imellom etter samlivsbrudd, for det avhenger av så mye. «Tina» opplever samværet mellom sønnene «Rasmus» og «Sebastian» og faren som problematisk – for parter. Guttene var bare to år gamle da foreldrene skilte lag. Tina flyttet med tvillingene tre timer bort, og fikk ny samboer. Guttenes far fikk også ny samboer, og ett år etter bruddet, fikk Rasmus og Sebastian en halvbror.
– I begynnelsen gikk samværet greit. Men etter at lillebroren kom, ble faren mindre interessert i samvær med dem, sier Tina.
Hun forteller at guttene gjerne vil være sammen med faren sin, men at de ikke kommer så godt overens med lillebroren og farens samboer. Hun hevder at lillebroren tar så mye plass, at Rasmus og Sebastian i stor grad blir overlatt til seg selv når de er hos faren.
– Det hadde vært bedre om han hadde tid sammen med dem alene. De trenger tid sammen med faren sin, mener Tina.
Guttenes far skal i utgangspunktet ha guttene annenhver helg. Det innebærer tre timer kjøring hver vei.
Les også:
Bedre uten samvær?
Rasmus og Sebastian går nå i tredje klasse. Og sier selv ifra.
– Nå er det sånn at guttene gruer seg i dagene før de skal til faren. De vil ikke. De trives ikke der, og reagerer også når de kommer hjem. Det går utover både humør og skolegang, forteller Tina.
Hun synes det er vanskelig å tvinge sønnene til å gjøre noe de helst ikke vil. Og er oppgitt over faren som i stedet for å prøve å løse konflikten, sier at hvis de ikke vil til ham, så får det bare være. Hun synes også det er vondt å se hvor lettet sønnene blir når faren avlyser sine samværshelger.
– Jeg vil så klart at barna skal ha det bra hos faren sin også. Men vi har prøvd alt – mekling, familiesenter… Ingenting virker. Så kanskje det er bedre for dem å slippe samværet med faren en stund, sier Tina.
Hun håper de bare er inne i en vanskelig fase, og at det kan bli bedre etter hvert. Men nå vil hun søke om 100 prosent samvær med sønnene.
– Jeg kommer aldri til å nekte barna å besøke faren hvis de vil det. Men nå er de så store at jeg synes deres meninger bør bli hørt, i stedet for å tvinge dem mot deres vilje. Vil faren komme å besøke guttene her, hadde det vært flott, sier hun.
Å flytte nærmere faren er ikke aktuelt – både Tina og sønnene har et stort nettverk, skole og fritidsaktiviteter der de bor nå. Likevel innrømmer Tina at avstanden spiller en rolle.
– Det er ikke lett når det beste for barna kanskje er at de ikke treffer faren sin, men jeg tror det blir mer ro over livene deres på den måten, sier Tina.
