Hva legger man i begrepet informert valg?

For å forstå hva informert valg handler om, har jeg lyst til å trekke litt tråder – slik at du kan forstå det. Rettsgrunnlaget for helsehjelp i Norge bygger på et prinsipp om det som kalles informert samtykke. Det vil si at vi som jobber som jordmødre eller leger skal innhente samtykke fra deg som bruker systemet før vi setter i gang med for eksempel undersøkelser eller behandling. Informert samtykke kan vi innhente når vi gitt informasjon. Det ligger som et ganske fastspikret prinsipp at før du sier ja takk til en operasjon eller undersøkelse, tiltak eller behandling, så skal du ha så god informasjon at du kan ta et informert valg om du faktisk ønsker det tiltaket, den undersøkelsen eller behandlingen som blir foreslått. Du kan si «ja takk» eller «nei takk». Så det informerte valget er noe du kan ta etter at helsepersonell har gitt deg god informasjon om hva de ønsker å gjøre, fordeler og ulemper, hvilke alternativer som finnes – og hva som skjer om du for eksempel venter litt.

Under fødselen har man kanskje ønsker om hvordan man vil ha det. Men det vil likevel ikke bety at man kan bestemme alt selv? Man skal lytte til veiledning fra helsepersonell?
Her må man skille litt. Det kan være veldig bra å ha en fødeplan eller ønskeliste hvor man kan introdusere jordmor for hvilken vei man har tenkt å gå. Det er veldig viktig, og et godt tema for en annen podcast. Men informert samtykke handler om når du møter prosedyrer og rutiner som fødeavdelingene har. Der skal du føle deg trygg på at du ønsker å si ja takk til slik ting blir gjort. Det betyr ikke at du har rett til selv å bestemme at du vil ha keisersnitt eller at du vil settes i gang fordi du er lei av å være gravid. Men det betyr at dersom du for eksempel blir tilbudt et klyster i starten av fødselen, så kan det hende det er noe du har øverst på ønskelisten – og ønsker å få. Da sier du selvfølgelig ja takk.

Men så kan det hende at du i oppstarten av fødselen har vært flere ganger på do, eller at du faktisk ikke ønsker å ta klyster uansett. Da er det ikke noe du må ta, selv om mange kvinner opplever at det er slik det presenteres. Mange føler det ikke er et tilbud. «Da skal du få et klyster, så er du klar til fødselen.» Det er i slike situasjoner den gravide med fordel kan vite at de kan etterspørre noe mer informasjon. La de kjøpe seg litt tid, og si at «Dette tror jeg faktisk jeg vil tenke litt på.» Eller spørre om litt mer informasjon som kan forklare hvorfor dette er så viktig. Etter at informasjonen er gitt, kan de si «Ok, dette høres fint ut. Det sier jeg gjerne ja takk til.» Eller de kan si «Nei, jeg ønsker faktisk ikke klyster likevel. Uansett.»

Noen kvinner vil kanskje føle at de høres veldig bestemte eller skeptiske ut dersom de spør mye?
Jeg tror nok en del kvinner kan føle på det. Men det vi ønsker når en kvinne eller et par kommer inn og skal føde, er at det skal være et likeverdig samarbeid. Ser vi på kvinnen som skal føde, eventuell partner og jordmor, er kanskje det det tetteste samarbeidet. Her ønsker vi en likeverdighet, fordi alle spiler en viktig rolle – både for å få mor og barn trygt gjennom fødselen, men også for å få en god opplevelse.

Men jeg har snakket med kvinner i mange år, og vet at man kan føle seg litt liten i møte med systemet. Man møter fagpersoner som har masse kunnskap, og man kommer inn på et sykehus – hvor man kanskje ikke føler seg komfortabel eller trygg. Man føler seg ikke hjemme. Derfor er forberedelse så ekstremt viktig. Kvinner skal vite hvordan det fungerer, fordi det preger opplevelsen. Det handler om å være velinformert og deltakende i sin egen fødsel. Selv om man har rier og skal føde, er man et høyst oppegående, fornuftig og et rasjonelt tenkende menneske. Som i andre hendelser i livet, eller i møte med andre mennesker, er det også i fødselen slik at om man føler seg ivaretatt, hørt og møtt, så preger det opplevelsen. Trygghet er viktig, trygghet er et grunnleggende prinsipp som hjelper kroppen til å lage de gode fødehormonene som er fødselens bensin. Når man er trygg, lager man bedre rier.

Alle brukere av helsevesenet i Norge har pasientrettighetslovene i ryggen. Disse lovene sier at du som bruker av systemet har rett til medvirkning og informasjon. Og det er fint å vite om, for av og til hender det at man i møte med systemet ikke opplever det helt sånn.

Én ting er å vite at man har disse rettighetene, men noen er kanskje for sjenerte til å våge å si fra?
Igjen er kunnskap viktig. Kanskje kan man gå på fødselsforberedende kurs, sette seg inn i hvordan man kommuniserer med jordmødrene og hvordan man snakker sammen. Når jeg holder kurs og snakker med kvinner om ønskeliste/fødebrev, sier jeg litt om hvor viktig det er å fortelle jordmor litt om hvem du er. Aller helst ville vi som er jordmødre kunne lese tanker, men det er ikke alltid så enkelt. Vi lærer oss å kjenne mange mennesketyper, men noen ganger kan det være litt vanskelig å tolke. Så skriv litt i ønskebrevet om hvem du er, lag en liten intro, som for eksempel: «Vi er Hans og Kari. Vi er litt forsiktige, og det kan være litt vanskelig for oss å be om hjelp eller å si ifra.»

Da er dette et grunnpremiss når fødselen er i gang, og vi som er jordmødre kan være ekstra flinke til å spørre underveis om det er greit for deg/dere. Det er så mye vi kan gjøre, men da må vi vite om det.

Hvis kvinnen selv er sjenert, kan hun kanskje be partneren snakke på vegne av henne og formidle hennes ønsker?
Ja. Men igjen må vi skille mellom medbestemmelse og ønskeliste. Det er ikke det samme. Men det er typisk at partneren blir ditt talerør gjennom fødselen, og kanskje kan si at «Jordmor, vi hadde tenkt at når vi kom til pressefasen, så ville vi prøve denne stillingen». Partneren kan være med og fremme dine tanker. En annen ting er at det er partneren som kjenner fødekvinnen aller best. Så hvis kvinnen, eller partneren selv, blir utrygg på noe, kan de spørre etter. Si for eksempel at en lege kommer innom fødestuen, kikker på overvåkingen av babyen, snakker litt med jordmor – og går ut igjen. Da lurer man kanskje på hva som skjedde, og blir litt redd eller utrygg. Da kan man gjerne spørre, og det er her også partneren kommer inn i bildet – og kan stille spørsmål: «Jordmor, hva var det egentlig som skjedde her? Hvorfor var legen innom? Er det noe galt?»

Kanskje er det en jordmor som sier at «Nå tror jeg det passer fint at vi tar vannet, for det har gått litt tregt.» Da tenker man kanskje at «Hva, skal de ta vannet? Hvordan føles det? Hva innebærer det? Er det en god idé? Hva kan skje om man gjør det, og hva kan skje om man lar være?» Hvis man får en urolig følelse, kan man be om en liten time out, og si at man trenger litt tid for å henge med. Gjerne be jordmor om å forklare litt mer.

Og det er helt greit?
Det er SÅ greit. De fleste jordmødre er noen tålmodige sjeler, og vi vil veldig gjerne informere og fortelle. Så spør endelig, det er helt i orden.

Og dere er vant til at ting kan ta tid, så man har tid til å tenke seg om før man tar et valg – basert på den informasjonen man får?
Så lenge det ikke er noe akutt som foregår, at det ikke er noe fare på ferde, så er den din rett som bruker av systemet å kunne be om tid, forklaring eller informasjon. Så det er et spenningsfelt mellom at vi som helsepersonell til enhver tid er forpliktet til å handle faglig forsvarlig, men vi er også forpliktet til å innhente samtykke fra deg for på kunne utføre de rutiner og prosedyrer som finnes. Så så lenge det ikke er noe fare på ferde, kan du faktisk be om tid, forklaring ­– ­­ eller til og med si nei takk hvis det er noe du ikke ønsker.

Men da vil jordmor eller lege kunne si fra om at dersom det ikke er faglig forsvarlig å gjøre, og at de her må ta en avgjørelse som er til det beste – både for deg og barnet?
Ja. Helt konkret kan vi vise et eksempel hvor en kvinne har hatt oppriktig lyst til og ønsket seg å føde helt normalt og vaginalt. Men så oppstår en situasjon hvor vi kan se at babyen ikke har det så godt i magen. Selv om vi vet at det eneste kvinnen egentlig ikke ønsker seg et keisersnitt, må vi da si til kvinnen at vi likevel blir nødt til å gjøre det. For det handler om at vi skal få et barn til verden som skal ha det best mulig. Vi kan sette informert samtykke til side dersom det er en akutt situasjon. Så man skal ikke være redd. Vi vil ikke gå med på noe som kan være farlig.

Men det er mange situasjoner hvor det ikke er så enkelt. Det er jo ikke slik at det er mange situasjoner hvor det er kjempeviktig å ta vannet akkurat da. Det kan jo godt være at om man venter en time, så vil vannet gå av seg selv. Kanskje vil det da ta en time ekstra, men hvis man er innstilt på det, så går det også fint. Eller hvis jordmor sier at «Nå er det tid for en ny undersøkelse». Men så kjenner du at det er så ubehagelig med undersøkelser, at du lurer på om ikke det kan vente. Med mindre jordmor har en veldig god grunn, kan du kanskje spørre jordmor om hun kan forklare hvorfor det er så viktig å ta vannet akkurat da. Og spørre om det går an å vente litt.

Det er viktig for fødekvinnen at stemmen hennes blir hørt. Igjen handler det om å føle seg trygg. Trygghet er det bærende gjennom en fødsel. Dersom dere har et godt samarbeid, og du føler deg vel informert, og henger med i de tingene som du takker ja til, så går du all in. Du skjønner hva det handler om, du har blitt hørt, og kan lettere være med på å starte for eksempel igangsettelse eller ristimulerende drypp. Det er godt for selve opplevelsen, men det er også godt for prosessen – fordi du lager bedre rier når du er trygg.

Du har jobbet med oppfølging av kvinner som har født. Noen sier at de har følt seg litt overkjørt på fødestuen. Hva er det som går igjen, hva føler de har blitt feil?
Det er vanskelig å svare enkelt på, for det er ikke en bestemt ting som peker seg ut. Men gjennom årene når jeg har snakket med kvinnene etter fødslene, så handler det basically om helt menneskelige ting – som å føle at man blir ivaretatt og å får god informasjon. Så det relasjonelle forholdet med jordmor er nok ekstremt mye viktigere enn man kanskje tror. For som jordmor skal man selvsagt være faglig dyktig og passe på at det går godt med mor og barn, men den relasjonelle oppfølgingen er veldig viktig. Det er overraskende mange kvinner som kan si at de føler seg overkjørt. Av og til helt overkjørt, men oftere delvis. For eksempel: «Ja, men jordmor sa jeg MÅTTE ha klystér da jeg kom inn.»  Det er faktisk ikke sånn det er. Eller «... at jeg MÅTTE ligge på ryggen», eller «... at jeg MÅTTE» få dette dryppet nå».

Noen ganger kan det være bra å si ja takk til slike ting. Men du skal henge med, du skal ha informasjon – og du skal skjønne hvorfor. Men så har du også muligheten, med mindre det blir akutt, til å si nei takk. For det er denne autonomien, det rettsgrunnlaget og prinsippet, helsevesenet bygger på i Norge.

Og du blir ikke fornærmet av dette som jordmor?
Absolutt ikke. Jeg vil si at de fleste av oss jordmødre nok er relativt tålmodige – det er nok et tålmodighetsarbeid. Fødsler tar den tiden de tar. Og vi liker godt å informere. Men av og til er det noen som ønsker mer informasjon, og som vil vite mer. (Det er noe vi fint kan skrive om i et ønskebrev, og det kan vi eventuelt ta opp i en annen episode.) Som jordmødre har vi veldig lyst til å gjøre en god jobb, og vi forklarer gjerne. Men, etter å ha snakket med mange fødende og nybakte mødre, må jeg bare være helt ærlig og si at min opplevelse er at vi har litt å gå på. Kanskje kan det være travelt, kanskje har vi ikke tenkt helt på den måten om hva informert samtykke egentlig handler om i praksis. Det er også et spenningsfelt mellom at vi skal jobbe faglig forsvarlig og gjerne vil gjøre et godt arbeid ut fra de prosedyrer og rutiner vi har. Og samtidig skal vi ivareta kvinnens autonomi, rett til informasjon og rett til å kunne si «ja takk» eller «nei takk». Så det er et komplisert felt.

Du sier at kjemien med jordmor er veldig viktig. Men hva om den ikke stemmer?
Når jeg holder fødselsforberedende kurs, pleier jeg å si at vi som er jordmødre er med på veldig mange fødsler i løpet av et arbeidsliv. Men til de som skal føde, sier jeg: «Den babyen du bærer på nå, den føder du faktisk bare én gang. Det er ikke noe second go for akkurat denne fødselen. Og at du skal samarbeide med en jordmor du føler deg vel ivaretatt av, er helt grunnleggende.» Så tydelig kan man faktisk si det. Det betyr noe for opplevelsen, men det betyr også mye i forhold til denne tryggheten vi har snakket om. Når man er trygg, produserer man mer av det ristimulerende hormonet som heter oxytocin. Da går fødselen mye mer smooth. Det er så viktig å føle seg vel ivaretatt, så derfor kan du godt be om å bytte jordmor. Når jeg holder kurs, pleier jeg å gå gjennom hvordan man gjør det. For det er ikke spesielt komfortabelt for noen å si at de gjerne vil ha en annen.

Jeg pleier å si at det er en ærlig sak at man ikke har en like god kjemi med alle. Det hender at man føler at det grunnleggende ikke stemmer. Hvis man føler seg utrygg, redd eller ukomfortabel med den jordmoren man har, så synes jeg det er helt ok å be om en annen. Noen få spør gjerne selv: «Jeg kan merke på samarbeidet at kjemien mellom oss ikke er helt ok. Er det mulig at jeg får en annen jordmor?»

Men det er også mulig for partner å gå ut og be om å få snakke med jordmoren som har ansvaret for avdelingen. Da går det an å si helt ærlig at «Inne på stue 17 føler vi det er litt vanskelig å få til et samarbeid med jordmor, kjemien er ikke særlig god.» Eller «Min kone eller kjæreste føler seg så utrygg, er det mulig å bytte jordmor?» Ofte vil det være mulig å få til et bytte. Vi er profesjonelle der, og det er så viktig å si ifra.

Det optimale hadde jo vært at fødekvinnen og jordmor kjente hverandre fra før. Men sånn er det ikke, så derfor bør det være en mulighet til å bytte – hvis det lar seg gjøre.

Hender det at du som jordmor, i likhet med fødekvinnen, kjenner at kjemien ikke stemmer?
For det første vil jeg si at det ikke skjer så ofte. Det kan være fordi de fleste jordmødre faktisk er ok å samarbeide med, men det kan også handle om at fødekvinnen ikke tør å si ifra. Men når det skjer, så kan det godt hende at også jordmor har kjent at det kanskje var litt vanskelig å få til et godt samarbeid. Og det er ok.

Rammene rundt fødselen er viktige. Arbeidet du gjør selv er viktig for å kunne arbeide med riene, vite hva du har av muligheter og rettigheter. Det samme er en velforberedt partner. Men samarbeidet med jordmor er også virkelig viktig for din opplevelse. Det hører jeg igjen og igjen.

Hvis vi skal oppsummere dagens episode, så er det følgende: Du har rett på medbestemmelse, og du har rett på informasjon. Men du selv kan ikke ta avgjørelser som kan få medisinske følger?
Du er ikke fagperson, så det ansvaret kan du ikke bære selv. Men når du kommer inn for å føde, skal du ha ordentlig og god informasjon. Du skal kunne forstå hvorfor eventuelle tiltak skjer – og du skal ha mulighet til å si «ja takk» eller «nei takk» – med mindre det er noe veldig akutt. Og du skal kunne henge med. Igjen: Rettsprinsippet når det gjelder helse i Norge er at du har en autonomi med deg som også skal ivaretas under fødsel. Du skal bestemme over din kropp, så lenge det ikke går ut over liv og helse.

Får du medbestemmelse, sitter du kanskje også igjen med en følelsen av en bedre opplevelse etterpå?
Absolutt. Og skulle det dukke opp ting underveis som du egentlig ikke var forberedt på eller ikke ønsket deg, men har fått god informasjon, forstår hvorfor tiltakene er fornuftige, kan du lettere gå all in, brette opp ermene og jobbe videre – med trygghet og god informasjon i bunnen.