Alt vel med mor og barn, men hva med partneren?

Møter dere innimellom noen som føler seg glemt?
Ja, det gjør vi nok – uten at de tør å si noe høyt om det. Vi prøver å inkludere far/partner stadig mer.

Når et barn blir født er det ofte fokus på hvordan mor har det, for mor har jo født. Man spør om hvordan det går med ammingen og hvordan det står til med babyen. Men man glemmer kanskje å spørre partneren hvordan han/hun har det. Så det er nok litt økt fokus fra helsestasjonen sin side på at vi skal ta med partner også når vi prøver å kartlegge hvordan familien har det. Vi prøver å tilrettelegge hjemmebesøket slik at begge foreldrene er hjemme, og at begge da kan få samme informasjon – slik at vi kan høre hvordan alle har det.

Mange føler kanskje at det starter allerede på sykehuset. Det er ikke alltid lagt opp til at far/partner får samme mat som mor under fødselen, de står gjerne litt på sidelinjen og vet ikke hva godt de kan gjøre – og har gjerne en opplevelse av fødselen. Er dette noe dere snakker om på hjemmebesøket, eller gjør en seg ferdig med det på sykehuset?
Når vi kommer på hjemmebesøk til en nybakt familie, så spør vi hvordan de har opplevd både svangerskap og fødsel. Dersom det har vært en ganske dramatisk fødsel, så har det ofte gjerne vært tøffere for partneren. For partneren har stått ved siden av og sett på alt, mens den fødende på en måte er i sin egen boble. Så det er viktig å høre hvordan begge har det.

Jeg synes ofte også det er partner som kan fortelle oss hvordan fødselen gikk, for det er han/hun som har observert det fra sidelinjen. Det kan prege partner over ganske lang tid. For si at det for eksempel ender i et akutt keisersnitt. Da springer de gjerne av gårde både med mor og baby, og far/partner blir stående igjen alene – uten å vite helt hva som skjer. Og det setter seg i kroppen. Frykten for hva som skjer nå.

Men fedrene/partnerne er kanskje ikke alltid helt forberedt på at noen spør «hvordan har DU det»?
Nei, de kan bli veldig satt ut når vi spør om det. De er ikke alltid forberedt på at de skulle få det spørsmålet. Men vi ser at de setter pris på å bli sett, at vi bryr oss om dem også. De er en viktig del av barnet. Begge foreldrene er likeverdige parter i forhold til barnet. Uansett hvem som har født barnet, så er de jo begge to foreldre. De skal få det samme tilbudet.

Tror dere noen kan kjenne på at «nå er jeg satt helt på sidelinjen, og dette føles ikke godt»?
Ja, det tenker jeg. Og jeg tror det er mange som kan kjenne på at de faktisk kan være sjalu på babyen, som nå har tatt hele plassen hos partneren. En selv får veldig liten oppmerksomhet. Og det er veldig vanskelige følelser, det er nesten ikke lov å si. En kan nesten ikke tenke det selv, en gang. Men sånn er det, og det forekommer.

Ved å sette ord på de følelsene er det lettere å bære. Det er kanskje viktig å anerkjenne, også overfor seg selv, at sånn opplever jeg det akkurat nå. Og jeg er ikke alene om det – slik er det mange som føler.

Hvis dette kommer fram, hvordan pleier mor å reagere på denne informasjonen?
Jeg tenker at åpenhet rundt følelser er et gode, for da vet en hvordan den andre har det. Da kan en forholde seg til dette, i stedet for at partneren holder følelsene inni seg – og blir mutt og lite tilnærmelig.

Jeg tror også det blir satt pris på, fordi en da vet hvordan den andre har det. Da kan mor også åpne mer opp og slippe far/partner mer til. For det er lett som mor å tenke at man kjenner barnet sitt best, for det er hun som er mest på og kanskje tolker barnets signaler best. Men partner må også finne sin måte å gjøre ting på.

Hvordan gjør man det?
Vi snakker om at det er viktig at begge foreldrene får lov til å gjøre ting på sin måte. Det er viktig å anerkjenne at det ikke er en fasit. Far/partner må få lov til å prøve på sin måte, og mor må kanskje senke skuldrene litt – og tenke at det er mange måter å gjøre ting på. Og det er klart enklere for den som har vært hjemme med babyen å tolke babyen i starten, fordi de får et forsprang. Det er kjempevanskelig å bare skulle gå inn og ta det igjen.

Så får partnerne også ofte kommentarer som «Gjør sånn, heller, prøv det ... Det liker babyen. Sånn gjør jeg det.» Det er veldig vanskelig å stadig få kommentarer på at du ikke gjør ting godt nok. Det kan påvirke selvbildet, og en føler da at en blir kritisert. Så det å ha en god dialog sammen med partner er viktig. «Ok, det er fint at du prøver på din måte – jeg prøver på min måte.» På den måten kan man være gode og rause med hverandre.

Det er vel her, som med mange andre tema: Ha god kommunikasjon – sett ord på hva dere kjenner på. Det er veldig viktig.

Handler det også litt om å dele på oppgavene for å få den tilknytningen som en ser mor har til barnet?
Ja. Hvis en det for eksempel er mye nattevåk, og man må være mye oppe fordi barnet våkner. Da trenger ikke begge to sitte og se på babyen og prøve å trøste. Da kan en bytte litt på det, slik at ikke begge to trenger å være like trøtte fordi de ikke har sovet.

Det er jo ikke et gode for babyen heller at begge foreldrene er utslitt. Så det å få hvile innimellom er viktig. Tenk også som forelder at du ved å hvile tar vare på deg selv. Og det å ta vare på seg selv, er også å ta vare på barnet. Det er kjempeviktig.

Det er også en fordel for mor om partneren slipper mer til, slik at hun også kan få ta vare på seg selv?
Ja, absolutt – det er viktig. For mor er liksom i denne boblen 24/7. Partneren kan kanskje gå tilbake på jobb etter to uker. Selv om det er travelt å gå på jobb, og en blir sliten av det, så har partneren likevel litt pause fra babyboblen som mor står i hele tiden – om man kan si det sånn. Når en kommer på jobb så får en også litt sosialt liv. Men som nybakt mor kan det i starten kan det være litt tøft å gå ute på sosiale ting. Dermed får en kanskje ikke så mye annen sosial input enn når far kommer hjem. Hvis far kommer hjem og ikke orker noe, så frarøves på en måte mor litt den delen også.

Så det er viktig å snakke med hverandre – og ha en slags forventningsavklaring. Hvordan skal ettermiddagene våre være nå du kommer hjem? Jeg tenker også det er viktig med forutsigbarhet i forhold til den parten som er på jobb. At en ikke plutselig bare tenker at «Nå jobber jeg to timer overtid i dag», og ringer på slutten av dagen for å fortelle den som er hjemme at en kommer hjem to timer senere. Da kan verden falle i grus. En trenger forutsigbarhet i hverdagen

Det er kjent at mor kan få depresjon etter fødselen. Men det er også forskning som viser at fedre kan bli depressive etter at de har fått barn?

Ja, fedre kan også få barseldepresjon. De har ofte litt andre symptomer enn mødrene.

Igjen handler det om at det å bli foreldre er en stor endring i livet. Fedre kan få symptomer som aggresjon, sjalusi og mutthet – det er litt andre symptomer enn det mor har. Dersom mor får barseldepresjon preges det mer av nedstemthet og tristhet, mens far kan kjenne på at han blir sint.

Hva kan man gjøre om far/medmor får barseldepresjon? Er det hjelp å få?
Man kan få støttesamtaler på helsestasjonen. Det kan være til stor hjelp å normalisere – og få høre at dette er normalt, og at man ikke er alene om å ha det slik.

Sett ord på det. En kommer langt bare ved å gjøre det. Erkjenne overfor seg selv og partneren at en har slike følelser. For det kan være ganske kjipt å gå med slike følelser. Flere kjenner på at en god far eller partner ikke bør ha slike følelser. Men det handler om å erkjenne at det har vært en stor endring i livet, og forstå at det ikke er din skyld at du kjenner det slik. Det er hjelp å få.

Vil en nybakt mamma kunne se disse tegnene hos far/partner? Er det mødrene som kommer og sier at partneren har et problem, eller klarer fedrene/partnerne selv å be om hjelp?
Jeg tror nok det er litt begge deler. Jeg har hatt mødre som har sagt at de tror partneren er litt deprimert, men jeg har også hatt fedre som har satt ord på dette selv. Så det er veldig forskjellig.
Jeg tror at vi på helsestasjonen har en viktig oppgave i å gi beskjed om at dette kan skje, at de vet om det.

Når en tenker alt i alt så er dagens fedre/medmødre annerledes enn før i tiden? De er gjerne mer deltakende, og kjenner kanskje også på det samme forventningspresset som mødre gjør?
Jeg synes fedre generelt er mye mer påkoblet og interesserte – genuint interesserte i oppfølging av barnet, og de er mer med på helsestasjonen. Det har jo litt sammenheng med hvilke forpliktelser man har ellers, men ofte kommer begge på helsestasjonen. Vi legger alltid til rette for at begge skal kunne komme, og vi blir veldig glade når begge foreldrene kommer. Det viser at de har en interesse for barnets utvikling.

Så har vi dette med pappa/medmorspermisjonen. Fra kanskje rundt åtte måneders alder er det partneren som følger barnet på kontrollene.

Tror dere at også partnerne merker dette forventningspresset, slik som mødre gjør? Er det noen konkurranse også blant partnerne om å være flinke, og følelse av å være mislykket om de ikke får til alt?
De har i alle fall ofte masse planer. Særlig fedre har mange planer for alt de skal gjøre mens de er i permisjon. Så ser de fort at det ikke blir helt sånn som de hadde tenkt. De får kanskje ikke pusset opp stua eller gjort alt de hadde planer om, det blir travlere enn de trodde.
De overtar også permisjonen når barnet er en 7-8-9 måneder, og det er en veldig travel alder hvor barna er litt «alle steder», så det kan være vanskelig å få gjort så mye annet. Men samtidig er det på en tid hvor mange rutiner er på plass og det er mer forutsigbarhet.

Men hva kan vi gjøre for å støtte partneren i en nybakt familie best mulig?
Kommunikasjon er viktig, la partneren snakke om hvordan han/hun har det. Og være rause med hverandre. Tenke at det er mange måter å gjøre ting på, og at måten han/hun gjør det på er like god som mors måte. At en vil det felles beste for barnet. Vit også at helsestasjonen er der og kan komme med gode råd og hjelp, dersom det skulle være behov for det. Det er også lov for mor å kontakte dersom hun er bekymret for sin partner.

Det er også lurt å ha rutiner og forutsigbarhet i hverdagen. Forventningsavklaring.

Og kanskje skryte litt av partneren når han/hun gjør noe bra?
Ja, vær litt rause – det trenger alle. Gi positive tilbakemeldinger til hverandre når noen gjør noe bra.