Podcast: Hva gjør prøving med parforholdet?

Sex og nærhet er viktig når man prøver å få barn. Blir dette ekstra betydningsfullt, eller kan timing i forhold til eggløsning være med på å ødelegge noe av det fine man har sammen?

Å bestemme seg for å få barn er en stor beslutning. Det høres jo i utgangspunktet veldig kjekt ut, eller?
Ja, det gjør jo det. Det betyr jo at man har valgt hverandre på ordentlig. Det er jo det man bindes mest sammen av – det å få barn, mer enn ekteskap. Da er man nødt til å leve sammen for resten av livet, eller i alle fall forholde seg til hverandre. Det er en stor tillitserklæring å velge å ville ha barn sammen med noen.

Kan samlivet bli ekstra fint når man har et så stort prosjekt sammen?
Det er jo å velge hverandre mer enn noe annet. Så jeg er nok der at det største man kan velge for å vise total hengivenhet og kjærlighet, det er å ville ha barn sammen.

Men noen opplever at det blir et naturfagprosjekt med timing etter eggløsning.
Den morsomste måten å bli gravid på er jo når man har leken sex full av begjær og har lyst på hverandre. Da blir det jo nærmest en himmelsk opplevelse av å ha lyst på hverandre, og det setter en spiss på det hele. Da er det ekstra godt å ha sex.

Mange kvinner opplever at lysten på sex er enda høyere når det kan skje en befruktning. Noen ganger er det til og med slik at kvinner som egentlig ikke har så mye sexlyst, har veldig lyst på sex under eggløsningsperioden når de har bestemt seg for å få barn.

Er det nesten slik at mannen kan føle seg overfalt?
Mannen føler kanskje forhåpningene blir store om at her er det synergieffekter til evig tid, og kan bli skuffet når de merker at det blir borte så snart eggløsningen er over – eller eventuelle barn har kommet. Men det sier noe om den biologiske komponenten som er knyttet til det å skulle få barn, som man kanskje ikke snakker så mye om. Det å skulle få barn skaper begjær, seksuell lyst og lyst partneren.

Men hvis alt er i orden, så blir mange gravide i løpet av det første året. Da har en 12 muligheter. Tror du det er mye forskjell på samlivet til de som opplever at det klaffer helt i starten, og de som må prøve i opptil et år?
Jeg tenker det har med innstillingen i utgangspunktet å gjøre. Mange som ønsker å bli gravide, har veldig dårlig tid. De opererer gjerne en lomme på tre måneder. De skal slutte på prevensjon, og gir det tre måneder. Hvis det ikke klaffer da, så begynner de å stresse og bli redde for at noe er galt.

Dersom man har et toårsperspektiv, og tenker at det er fint om man klarer det innenfor de to årene, så vil man ikke stresse etter ett år en gang. Det har stor betydning for kroppen. Dette er ikke uviktig i det hele tatt. For idet man begynner å stresse, vil det medføre stresshormoner. Det er ikke spesielt gunstig for befruktningsprosessen.

Hvis kvinnen blir stresset og går med mye stresshormoner, vil det redusere kvaliteten på det indre miljøet i livmoren, i forhold til eggstokker og eggløsning. Så det reduserer sjansen for å bli befruktet. Det samme gjelder for menn. Mye stresshormoner reduserer testosteronnivået i kroppen, og dermed går det ut over spermiekvaliteten. Så stress er det dummeste man kan gjør når man skal bli gravid. Så det viktigste man kan gjøre er å ha det gøy, nyte, glede, begjære og la det stå til – og sette en god tidsramme på det.

Men alle er ikke så flinke til dette. Er det menn eller kvinner som stresser mest?
Min erfaring er at kvinner stresser vesentlig mer enn menn i forhold til at det må skje fort. Jeg har knapt møtt menn som har veldig dårlig tid. Menn har gjerne et tidsperspektiv på 1-2 år, mens kvinner gjerne har under et halvt år. Da er stresset for å bli gravid større hos kvinner. Det finnes jo unntak, men jeg har et inntrykk av at det ofte er slik at kvinner har dårligere tid.

Hva gjør det med mannen når han får slike krav om å prestere? Nå må du slippe alt, for nå er det riktig tid og vi skal bli gravide?
Det som er greia, er jo at når man skal prøve å bli gravid, så er man som oftest to. Og blir den ene stresset, så kan man trekke den andre med seg. Det er ikke slik at en kan stresse og den andre er rolig. Enten smitter man den andre, eller så må den andre i alle fall forholde seg til dette.

Så om en stresser blir forholdet nesten infisert av stress. Om det ikke blir en graviditet (første, andre eller tredje gang) ... Hver gang det ikke går som forventet, så blir det en nedtur – og det blir det en sorg. En liten sorg for at det ikke ble noe denne gangen heller. Så blir begge to preget, og begynner kanskje å gruglede seg til neste gang de skal finne ut om de er blitt gravid eller ikke.

Blir det plassering av skyld?
Hvis det tar lang tid, lengre tid enn forventningene (kanskje 2-3 måneder lengre enn forventet), så vil gjerne den som har mest lyst til å bli gravid begynne å lete etter årsaker til at det ikke går. Det letteste er å skylde på den andre. Sånn er vi mennesker, og det er helt naturlig.

Men først og fremst blir man veldig redd og bekymret. Hver eneste gang man får en menstruasjon eller negativ graviditetstest i stedet for et blått kryss, vil man kunne bli trist og tung psykisk – begynne å tenke krise, at det ikke skjer, at det er noe galt med meg.

Så går det over i en depresjon. Det behøver ikke være en tung depresjon, men en lett depresjon. Det som skjer da, er at kvaliteten på egget blir dårligere og menn som blir deprimerte får lavt nivå med testosteron. For også menn blir deprimerte av hele denne prosessen.

Det verste som kan skje for en mann, er at han blir deprimert og får lavt nivå av testosteron, for da får han ubrukelig sperm. Når et par er inne i en slik tung fase, hvor det er krise om man ikke blir gravide, er sannsynligheten for å lykkes veldig liten.

Det er nok også grunnen til dette utrolig merkelige fenomenet med at par som prøver å bli gravide, og så gir opp og gjerne skaffer seg bikkje, plutselig blir gravide. For da begynner de å ha sex av glede og begjær, og slutter å være bekymra. Det er ikke mer hokus pokus. Det viser hvor viktig det er at man ikke ødelegger det befruktningssystemet som er ved å stresse hodet og gå rundt og være bekymret.

Men mange blir provoserte når det blir sagt at man bare skal slutte å stresse, så går det bra?
Jo, men hva er å slappe av, da? Det blir nesten som å si at man får et bra forhold bare man kommuniserer, for hva er kommunikasjon – og hva er å slappe av?

Jeg hørte et fantastisk foredrag av en nederlandsk gynekolog, Gienotten. Han forsker på befruktning på det som tilsvarer rikshospitalet i Nederland. Han fant ut at de parene som slet, hadde lavt testosteronnivå og dårlig hormonnivå på grunn av stresset og depresjon. Han ba folk gå hjem og la det gå god tid, leke og ha sex fordi det er gøy – ikke på grunn av en eggløsningstest. De som klarte det, hadde en vesentlig større sjanse for å bli gravide enn de som fortsatte å stresse.

Så kan man spørre, hvordan klare det, hvordan ikke tenke på en blå ballong? Tenk på hva som er godt. Tenk på hva som gjør at du begjærer partneren din, tenk på nytelse, orgasme og hva som er gøy. Ha mer fokus på det. Så blir graviditeten en konsekvens av det. Da må man sette tidsrammer som er litt annerledes enn det man gjerne gjør.

Men alt i samfunnet vårt er jo veldig planlagt?
Ja, alt er det. Sex og alt skal jo tilpasses. Og får man barn, har man ikke tid til sex lenger fordi man stresser med alt mulig.

Poenget med denne podcastepisoden er jo ikke å la folk bli stresset.
Nei, poenget er at folk skal bli mindre stresset og ha det mer gøy, nyte seksualitet og begjær. Da er sjansen for å lykkes også større. Også om man driver med prøverør. De som av en eller annen grunn må få hjelp fordi de ikke lykkes på vanlig måte. De blir også stresset og preget av de samme tingene. Glede versus stress og depresjon.

Det er også der en sammenheng med hvordan graviditeten blir til eller ikke. Men så er det så utrolig mange par når de sliter, med god eller dårlig grunn, som mister hverandre. Parforholdet går i stykker i denne perioden. Det ser jeg veldig ofte, og jeg tenker at det er veldig lite fokus på dette på svangerskapskurs. Betydningen av å ikke stresse – også med sexen. Forhandle med lysten.

Sex blir et forhandlingsgrunnlag. Spesielt også når man blir foreldre, da skal det ofte også handle om antall ganger man har sex og sånne ting. Det er uting. Det dreper jo forhold. Men spesielt når man skal prøve å bli gravid – men ikke får det til. Det dreper parforhold følelsesmessig.

Men går det an å bli enige om noen lags kjøreregler på forhånd?
De parene jeg har i terapi, for eksempel, og skal gjennom IVF. Til de parene jeg har inne, sier alltid dette. Dere må fortsette å ha sex som nå og fortsette å nyte. Du skal ikke glemme at du ønsker å bli gravid, men ikke få en nedtur om du ikke blir det. Forebygg, snakk om dette på forhånd. Hva skal vi gjøre for at vi ikke skal miste lysten på hverandre? De som klarer å gjøre dette, får det til. De mister ikke lysten på hverandre.

Det er viktig å snakke om, for ellers er man fort inni det. Når den forferdelige eggløsningstesten kommer på banen. Eggløsningstester bruker man jo for å velge ut de dagene man skal ha sex på i en syklus.

En sædcelle lever jo i noen dager. Så si at man har sex regelmessig, kanskje en eller to ganger i uken, så trenger man ikke ha EL-test for å treffe på eggløsning. Når EL-testen kommer inn, så forventer man at nå blir det teknisk og ikke begjær.

Hva gjør man om den ene parten ikke har lyst på sex når den positive testen kommer?
Jeg er aldri tilhenger av å ha sex når lysten ikke er der noen gang, jeg. Jeg ser ingen grunn til å ha sex når man ikke har lyst. Det går kjapt over til avsky og ulyst. Det å ha sex når man ikke har lyst til det. Tre-fire ganger ... så er man langt på vei til å ødelegge seksualiteten sin. Å ha sex for den andres skyld, er noe forbasket tull. Det er bare å ødelegge lyst og begjær.

Først ulyst. Men om man fortsetter da, fordi man burde eller skal, blir det fort avsky. Noen ganger kan man da bare glemme å få det til igjen. Begge parter må ha lyst. Da har man tid til å vente en måned til, og heller se hva som skal til for å få lyst igjen. Noen gruer seg også til neste graviditetstest som igjen blir negativ. Kanskje vil man ikke ha sex fordi man ikke ORKER den nedturen av manglende graviditet. Så det overdrevne fokuset, som det lett blir, blir ofte veldig overdrevet. Det bør man unngå.

Blir det lett en manndomsprøve for mannen å klare å gjøre en kvinne gravid?
Menn snakker jo ikke om det. For oss er det liksom ikke så viktig å få barn. Men inni oss tenker vi på det. Muligheten til kunne få et barn, være i stand til å befrukte en kvinne, sitter nok mye dypere i oss enn man kanskje tenker over. En merker det kanskje først når det ikke funker. Da får mange menn en knekk i selvfølelsen og opplevelse av å ikke være menn nok, maskuline nok, til å begjære. Da kommer ofte en usikkerhet som viser at det er viktig for menn å kunne evne å få barn.

Hva gjør det med en mann om han får et spørsmål fra partneren om han bør ta en spermtest?
Det er ingen høydare, fordi det er en veldig frykt for at noe skal være galt. Menn har nok i mye større grad enn vi sier, jeg sier vi fordi jeg også er en mann, redd for å bli valgt bort om man ikke er i stand til å gi en kvinne et barn. Så det ligger nok noe ganske dypt, en frykt for ikke å bli valgt eller å bli valgt bort dersom man ikke får barn.

Det er jo ikke alle som får barn, og for dem det gjelder er det veldig sårt. Det er også en sosial status i det. Menn er ikke så glade i å snakke om såre og vanskelige følelser, vi trener litt hardere eller jobber litt mer, drikker litt. Gjør mye for å unngå å måtte forholde seg til følelser.

En vil komme mye bedre ut av det om en erkjenner sårbarheten knyttet til det å ikke få det til med en gang, eller ikke evne å få barn. Menn blir nok veldig fort alene med smerter, følelser og depresjoner. Det har ingen gunstig effekt, hverken på individene eller parforholdet.

Klarer folk å snakke om dette? Forholde seg til hverandre og sårbarheten?
Min erfaring er at når disse parene har fått ødelagt livet sitt på grunn av disse tingene, det er da de kommer i terapi. Jeg opplever at ganske mange får det til nettopp ved å snakke ganske enkelt om disse grunnleggende følelsene knyttet til det å ikke få barn sammen og hva som skjer i parforholdet og i det enkelte individ. Og da synes jeg det skjer spesielt mye hos mennene. De har båret på veldig mye helt alene. Tenkt, gjort og følt for å kompensere for dette. Men å snakke direkte «man to man» om dette, det pleier å ha en utrolig god effekt på mannens psykiske helse.

Er det noen forskjell på om folk prøver på det første eller andre barnet?
Jeg tror det er forskjell. For hvis man har fått et barn, så vet man i alle fall at man kan få barn. Men så er det ofte slik at når vi kommer til det neste, så er det bare det neste barnet som teller. Vi hviler ikke akkurat på laurbærene her i vår kultur. Da venter vi på neste gevinst.

Jeg tror nok det er litt mindre sårt enn om man ikke har fått noen barn i det hele tatt, og det avtar nok litt med antall. Men når man har bestemt seg, er nok nederlagsfølelsen til stede hver eneste gang. Man blir ikke mette, man vil gjerne ha mer. Men det er klart at sårbarheten og krisestemningen nok blir noe mindre for hver gang.

Hvis man har vært så heldig å bli gravid, er det også mange som opplever i løpet av de tre første månedene å miste barnet. Det var ikke levedyktig. Er det noen forskjell for disse parene når det skal til med prøving igjen?
Når man først har blitt gravid, begynner alle – uansett om en har sett statistikk – å planlegge og forberede seg på at det skal skje. Så det er klart at om man mister etter 7, 8 eller 10 uker, så er det en kjempenedtur. Man har bygget opp en forventning, tilpasset hele tilværelsen til dette. Vi menn begynner gjerne umiddelbart å se om vi har en bil som holder, og planlegger tilværelsen. Så det er klart at når alt dette er i gang, og så blir det ikke, da blir tomheten veldig stor. Savnet etter noe som ikke har vært, men ideen om noe som var på vei. Det er veldig trist.

Og selv om man kan si at dette er naturlig, og at dette er noe man må kunne forvente at kan skje... Da snakker man veldig til hodet. Men hvis man snakker til kroppen, følelsene og de grunnleggende menneskelige egenskapene, så er det veldig trist å miste når man har blitt gravid i det hele tatt. Man lager automatisk en tidlig tilknytning til det som skal komme, tilværelsen endrer seg når man vet at man skal ha barn. Jeg synes det er noe man skal ta på alvor. Det er ikke for tidlig å bli lei seg om man mister etter 7 uker. Jo lenger man går gravid, jo høyere blir forventningene og jo mer knytter man seg følelsesmessig til situasjonen.

Så det blir nok tyngre jo nærmere man kommer et tidspunkt hvor barnet kunne ha overlevd.
Men det må være rom for at også de som har kommet ganske kort også kan synes dette er veldig tungt. Kanskje har det gått 3-4 uker.

Da blir det fort et veldig press på å komme fort i gang igjen. Da blir ofte stresset over å skulle bli gravid igjen større enn noen gang. Mange tenker da at de må komme veldig fort i gang igjen med prøvingen. Jeg har opplevd ganske stor grad av depresjon, i alle fall hos den som har høyest ønske om å bli forelder. Det er jo ikke helt unaturlig. Da kommer frykten – kanskje det er noe galt med meg, kanskje det aldri vil gå? Det er fort gjort å komme inn i den krisemaksimerende retorikken. Som oftest er det jo noe feil, at det er en overlevelsesfeil, som at barnet ikke er levedyktig. Så hvis man klarer å tenke at dette er naturens måte å rydde opp på.

Men få litt hjelp til å bearbeide dette. For nederlagsfølelsen og sorgen, den kommer. Det er sånn å være menneske. Vi liker ikke å miste det vi har planlagt.

Nå ble det en litt trist vri på dette, likevel. Men hvis vi skal oppsummere noen mål/råd til de som står i startgropen nå, hva blir de?

Hold fokus på hvorfor du har lyst på barn. Hold fokus på hvorfor du har lyst på barn med akkurat den partneren man har og hvorfor i all verden skal jeg begjære partneren? Finn de gode grunnene til det. Finn gjerne de gode grunnene til at dere ble sammen, hvorfor falt du så pladask for denne partneren at du har lyst til å få barn med vedkommende? Fokuser på hva dere liker seksuelt, hva dere liker av samspill. Ha som mål at dere skal få barn, men prøv likevel å glemme disse testene litt – slik at det ikke blir det aktive fokuset. Så merker man etter hvert på kroppen når det skjer noe. Jeg tror disse testene, og det å gå og teste hver måned, det ville jeg ha droppet.

Jeg ville gjerne ha tenkt at en for eksempel har som mål at en ønsker å bli gravid innen et år. Har en ikke blitt det, går det an å sjekke litt for å se om det er noen årsak til at man ikke lykkes. Prate om det. Men vente med å prate om det til det har gått et år. Blir man gravid før det, blir man ikke mindre gravid selv om man ikke tenker på det eller tester. Tvert imot.

Men ha fokus på grunnen til at man ønsker å ha barn med en person, og hvorfor. Det er ikke sånn at jo mer man snakker om det, jo mer gravid blir man. Leke og nyte. Nytelse og lek, seksuelt, som er grunnen til at man har det i utgangspunktet. Ha fokus på det.

Da håper vi de lykkes?

Utgangspunktet er bedre da, i alle fall!