Spørsmål:
Vi er prøvere på barn nummer to nå, og har foreløpig ikke lykkes (etter ett år som prøvere). Vekten er den samme som sist og formen min er også bedre enn sist jeg ble gravid.
Greia mi er at jeg hadde en lang og tøff fødsel sist. Jeg hadde termin 20.oktober 2009, vannet gikk fem dager over tiden. Jeg fikk ikke rier, men fikk komme inn dagen etterpå til sjekk på fødeavdelingen. Der ble jeg lagt inn fordi jeg skulle settes i gang grytidlig neste morgen, og hadde en drøy halvtime å kjøre til sykehuset. Om natten begynte jeg å få rier, men de dabbet av og jeg fikk modningsgele om morgenen. Riene kom med en gang, og jeg trengte ikke mer foreløbig.
På ettermiddagen ble jeg flyttet inn på fødestue og jeg fikk en jordmor som var verdens flinkeste og koseligste. Men da jeg hadde nådd fire centimeter stoppet utviklingen, og jeg måtte ha epidural og drypp. Jeg fikk også feber og måtte ha antibiotika og febernedsettenede (ble jeg fortalt). Jeg åpnet meg mer, men datteren min kom ikke langt nok ned i bekkenet og jeg måtte bruke tre timer på å presse henne ned (med hyppige rier). Jeg var utslitt, men endelig kom datteren min ut klokken 02.30 om natten.
Da jordmor skulle sy oppstod det panikk, og hun ropte til den ene barnepleieren «Det blør sånn! Hent legen!!» Og hun løp ut og kom kjapt tilbake igjen med legen. Legen mente at det ikke var noe, og gadd ikke en gang å undersøke. Jeg ble trillet inn på barsel med datteren min, men hadde fryktelig vondt. De tre timene etter fødsel som jeg skulle sovet, lå jeg bare og spurte etter mer smertestillende.
Om morgenen var det ei som kom inn for å sjekke om livmoren min trakk seg sammen, og jeg kjente at det bare rant masse blod ut. Hun løp for å hente legen, som etter en rask undersøkelse løp for å hente overlegen. Her måtte jeg opereres – og det fort. Det spilte ingen rolle at jeg akkurat hadde spist. Jeg fikk en morfinsprøyte i låret og tenkte «gud så deilig!» når de raste av gårde med meg til operasjonsstua. Jeg fikk aldri vite grunnen til blødningene, men min mor sa at hun blødde mye med både meg og søsteren min så det kan jo kanskje være derfor.
Etter operasjonen var jeg ganske slapp og dårlig, og jeg fikk ikke løfte jenta mi. Jeg klarte heller ikke å sitte i senga uten at jeg svimte av. Det ble bestemt at jeg måtte ha blodoverføring, og jeg fikk noen poser. I tillegg hadde jeg hovnet opp i hele ansiktet på grunn av all væsken de hadde gitt meg under operasjonen.
Jeg fikk jern, men følte meg slapp, trøtt og deprimert i vel ett år etter fødselen. Min nye fastlege har i ettertid ment at jeg burde hatt jern og B12 jevnlig til verdiene mine ble normale. Men siden jeg ikke fikk det, gikk jeg på en smell da jeg begynte å jobbe igjen og ble sykemeldt fordi jeg ikke orka.
Så nå sitter jeg her da, med et sterkt ønske om et barn nummer to. Men en stor del av meg er livredd for å bli gravid, fordi jeg da vet at den ungen må ut en gang. Jeg lurer også på om denne opplevelsen har skapt problemer for oss for å bli gravide med nummer to også.
