Hvert år blir noen få barn i Norge adoptert bort etter ønske fra de biologiske foreldrene. Adopsjon av et norskfødt barn kan starte på ulike måter og mange situasjoner kan føre til adopsjon. De vanligste formene for innenlandsadopsjon er stebarnsadopsjon, fosterbarnsadopsjon og samtykkeadopsjon.
I 2017 var det 181 stebarnsadopsjoner, 60 fosterbarnsadopsjoner og ti andre adopsjoner, ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB).
StebarnsadopsjonStebarnsadopsjon er når man adopterer partnerens barn, og er den type innenlandsadopsjon det er flest av hvert år i Norge. For å kunne søke om stebarnsadopsjon kreves det som hovedregel at du har oppfostret barnet og har, eller har hatt, en foreldrerolle for barnet frem til det har fylt/fyller 18 år. Når adopsjonen er gjennomført er den endelig og kan ikke på noe tidspunkt oppheves, opplyser Barne-, Ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) på sine nettsider.
Det kan kun søkes om stebarnsadopsjon hvis det foreligger ett foreldreskap for barnet. Det vil si at barnet har én forelder. Det er også et vilkår at det foreligger et stabilt og relativt langvarig forhold mellom søkeren og barnets mor eller far. I utgangspunktet regner man minst to års ekteskap/partnerskap og like lang oppfostring av barnet. Samboerskap forut for ekteskapet/partnerskapet kan tillegges vekt dersom dette kan dokumenteres ved attest, fortrinnsvis fra folkeregisteret.
Du kan lese mer om stebarnsadopsjon ved å følge linken under:
FosterbarnsadopsjonFosterbarnsadopsjon kan skje både med og uten barnets biologiske foreldres samtykke. Dersom biologiske foreldre med foreldreansvar ønsker å samtykke til adopsjonen, vil de motta informasjon og veiledning fra Barne-, ungdoms- og familieetatens (Bufetat) regionskontor. I andre tilfeller ønsker ikke biologiske foreldre med foreldreansvar å gi sitt samtykke. Hvis barnevernstjenesten likevel anser adopsjon som det beste for barnet, kan de fremme forslag for Fylkesnemnda for sosiale saker om fratakelse av foreldreansvaret. Dersom foreldrene ikke har foreldreansvar, behøves kun samtykke til adopsjon fra Fylkesnemnda for sosiale saker.
I de tilfeller hvor biologiske foreldre gir samtykke til at fosterforeldrene kan adoptere barnet, skal adopsjonssøknaden sendes direkte til Bufetats regionskontor. Barneverntjenesten i kommunen som har omsorgen for barnet har ansvar for å legge fram dokumentasjon vedrørende barnet.
Fosterbarn over 18 år kan også søkes adoptert. Fosterforeldrene må fremme søknaden til det av Bufetats regionkontor hvor fosterforeldrene bor. Biologiske foreldre har uttalerett også i disse sakene.
Du kan lese mer om fosterbarnsadopsjon hvis du følger linken under:
SamtykkeadopsjonHvert år blir noen svært få spebarn adoptert bort til ukjente adoptivsøkere etter ønske fra de biologiske foreldrene. Både likekjønnede og heterofile par kan søke om samtykkeadopsjon (adopsjon av norsk fødte barn) i Norge. De må da søke Bufetat spesielt om dette. Slike søknader må inneholde samme dokumentasjon som ved søknad om forhåndssamtykke til adopsjon av barn fra utlandet.
Samtykke til adopsjon gis tidligst når barnet er to måneder gammelt. Det vil si at biologisk mor, eller begge foreldrene sammen, kan bestemme seg for å beholde barnet helt frem til adopsjonsbevilling er gitt. Adopsjonsbevillingen er en ny søknad adopsjonsforeldrene må sende inn etter at de har blitt tildelt barnet. I enkelte saker har det vist seg at det tar forholdsvis lang tid fra adoptivbarnet er kommet til sin nye familie til adopsjonsbevillingen kan gis. Noe av grunnen er at det kan ta tid å avdekke hvem barnets biologiske far er. I saker der biologisk far er kjent, går ofte adopsjonsbevillingen raskere.
Det er mulig å søke om utenlandsadopsjon og adopsjon av norskfødte barn samtidig. Når søknaden om adopsjon av barn fra utlandet er klar til å sendes ut av Norge, må søkerne bestemme seg for hvilken søknad de ønsker å prioritere, opplyser Ønskebarn.no på sine nettsider.
Kilder: Bufdir, regjeringen.no, SSB.
Du kan lese mer om samtykkeadopsjon hvis du følger linken under:
