Artikkelen er hentet fra www.famlab.no
Grensene – dem foreldre satt for sine barn – fungerte tidlig som en slags politivedtekt i familien. Det var de lovene og reglene som gjaldt for barna både ute og hjemme, og de var ofte annerledes enn dem som gjaldt for de voksne.
Det har aldri vært lett for foreldre å sette grenser for barn, men tidligere var det tydeligere hvor grensene skulle settes og de var i større grad felles for alle familier. Det har heller aldri vært lett for barn å innrette seg etter grensene. Det har alltid vært nødvendig med et utall formaninger, konsekvenser, forbud og påbud før barna rettet seg etter grensene, eller før de ble gode til å spille dobbeltspill. Systemet fungerte i stod grad fordi de voksne hadde rett til å utøve vold.
Les også:
Barna det er noe feil med?
Det var mange årsaker til at flertallet av foreldre ikke stoppet opp og spurte seg selv om det kanskje var selve systemet det var noe galt med. At det kanskje var grensene og måten de ble satt på som var uhensiktsmessig. Det var bred enighet om at det var barna det var noe i veien med, og både erfarne foreldre og fagfolk anbefalte strengere grenser som den beste medisin. ”Det får være grenser!” sa de voksne til hverandre mens de ristet på hodene over ungdommens uforstand ga hverandre syndforlatelse.
I dag er de kollektive politivedtekters tid forbi, og det samme gjelder voksnes rett til å bruke vold mot barn. Det har ikke nødvendigvis gjort livet enklere verken for foreldre eller barn. Mange barn henvises til behandling – alene eller sammen med foreldrene – fordi foreldrene har vansker med å sette grenser. I tillegg oppleves grensesetting vanskelig i mange familier uten at det fører til behandling eller rådgivning.
